Redigerer Samenes historie (avsnitt)

== Etterkrigstiden ==
{{hoved|Samisk historie i etterkrigstiden}}

Etter andre verdenskrig skjedde en hurtig endring av samisk bosetningsmønster og næringsliv. Disse endringene fikk også betydning for samiske samfunn, der samisk språk ble svekket og omgangsformer endret. Helt opp til mellomkrigstiden drev samene delvis med naturalhusholdning og selvberging, mens etterkrigstiden ga overgang til morderne forbrukersamfunn og nye teknologier. Mange steder er det fortsatt slik at samene driver med primærnæringer i større grad enn den norske befolkningen (2021).{{sfn|Hætta|2021|p=71–72}} I Norge innførte myndighetene støteordninger og investeringer som kom spesielt Finnmark til gode. Det ble etablert landbruksutdannelse og gitt støtte til fiskeriene, jord- og skogbruk, samt til reindriften. I tillegg ble det gitt tilskudd til nye driftsbygninger og bolighus. Ordningene førte til vekst og velstandsøkning for alle, både samer og nordmenn.{{sfn|Hætta|2021|p=32}}

=== Nye skoleordninger ===
[[Fil:School cots for Sami children, Jukkasjärvi, Lappland, Sweden (10739468806).jpg|mini|Nomadeskolene var en type omgangskole, bilde fra 1950– 1959. I de tre første skoleårene fulgte skolene reindriftsfamiliene i lavvoer. For de høyere trinnene ble elevene sendt på fase skoler, i kåter som på bildet, der de bodde hos familier i nærheten.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=179–181}} {{byline|Hj. Falk. Almquist}}]]

I etterkrigstiden ble det etablert mange samiske skoler i de Nordiske landene. I tillegg ble det etablert samiske barnehager og dagsentre. Etter hvert sørget myndighetene i de nordiske landene for finansiering av samisk utdannelse og opplæring.{{sfn|Kent|2018|p=140–150}} Internatskoler var vanlig i Norge og Finland. For mange var internatskolene en vanskelig tid, men det ga også muligheter ved at barn og ungdom fra forskjellige steder møttes og etablerte nettverk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=360–361}}{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=361–364}} I etterkrigstiden var ikke målet at barna skulle legge av seg morsmålet slik som tidligere.{{sfn|Hætta|2021|p=37–38}} Internatene ga mulighet til utdannelse og videre universitetsstudier. Internatskolene ble derved institusjoner som langsomt skapte en samisk politisk motvekt mot fornorskning, forsvenskning og forfinskning.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=360–361}}{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=361–364}}

I tiden fra 1935 til 1989 var det tre internatskoler for barn på Kolahalvøya. Disse skolene virket for hvert sitt distrikt og ga utdanning til barn av mange forskjellige etnisiteter, også russiske barn.{{sfn|Andersen|2022|p=232–234}} Etter andre verdenskrig bestemte sovjetmyndighetene at et helt nytt skolesystem skulle bygges opp fra grunnen av, med et omfattende system av internatskoler. Målet var en ny mennesketype for oppbygging av et progressivt kommunistisk samfunn. Skolen lagt vekt på praktiske ferdigheter innenfor håndverksyrker og arbeid. Elevene ble straffet for å bruke samisk og foreldrene ble instruert om ikke snakke samisk til barna.{{sfn|Andersen|2022|p=237–240}} Fra 1969 og frem til Sovjetunionens oppløsning i 1989 ble samisk språk gradvis tillat i skolen. Fra slutten av 1970-årene ble samisk språk introdusert som obligatorisk fag, dessuten ble undervisning innen samisk kultur og næringer innført.{{sfn|Andersen|2022|p=240–242}}

=== Moderne reindrift ===
I løpet av 1950- og 60-årene innførte samene lange gjerder og snøskutere til hjelp i reindriften, noe som fikk stor betydning for effektiv drift. Behovet for arbeidskraft ble redusert, slik at behovet for mange folk hele året ble erstattet av sesongvist stort behov for arbeidskraft. Snøskuter ga reingjeterne stor aksjonsradius og fart. Dermed kunne reingjeterne bo i tettstedene som vokste frem og arbeide på skift med reinflokken. Reindriften fikk også fordeler av bilveier som lettet transporten.{{sfn|Berg|2003|p=132–137}}

Blant de største utfordringer for reindriften i nyere tid er inngrep og innskrenkninger av reinbeitedistriktene som følge av arealforvaltning. Andre næringer og interesser gjør seg gjeldende og belaster reindriften. Eksempler er jordbruk, skogbruk, veibygging, vannkraftregulering, gruveindustri, turisme, militære og naturverninteresser.{{sfn|Berg|2003|p=132–137}}

=== Sjøsamenes sviktende ressurstilgang ===
I etterkrigstiden ble sjøsamenes tilpasningsform mer og mer fornorsket. Mange fiskere i Nord-Norge etablerte seg med små motorbåter og moderne bruk, men på grunn av overkapasitet og dårlige inntekter, ble antallet fiskere mindre. Modernisering av fiskeriene førte til større konkurranse om ressursene i fjordene. Spesielt ble det konflikter når større båter med moderne redskaper som snurpenot og snurrevad kom inn i fjordene. Det var en etnisk dimensjon i disse konfliktene, som var en interessekamp mellom småkårsfolk i fjordbygdene, ofte sjøsamer som drev kombinasjonsbruk, og kystfiskere med moderne redskaper.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=324–327}}

For sjøsamene var hovednæringen fjordfiske, mens sauehold og utmarksnæringer ga biinntekt. Siden 1990-årene har fjordfisket blitt dårligere, blant annet fordi trålere har fått tillatelse til å fiske i fjordene. Sjøsamene har mange steder forlatt bygdene. Noen har fått nye båter eller gått over til mer intensivt jordbruk, da med vekt på sauehold, moderne jordbruk og nydyrkning.{{sfn|Hætta|2021|p=72–73}}

=== Reindrift på Kola ===
[[Fil:RIAN archive 501303 Aircraft delivered cargo for reindeer herders.jpg|mini|Flytransport av forsyninger til reingjetere i Russland. {{byline|Mikhail Kuhtarev}}]]

De samiske vinterlandsbyene på Kolahalvøya ble avviklet i 1930-årene. Myndighetene bestemte at samene skulle være fastboende på sine sommerplasser, samtidig ble reindriften nasjonalisert og omorganisert som del av større kollektivbruk. Samene ble etter dette leid inn som gjetere til reinbesetningene som de tidligere hadde eid. Mange samer som protesterte ble henrettet. Senere, i 1960-årene, ble kolasamene tvangsflyttet fra sine sommerplasser.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=399–403}}{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=403–405}}

I 1950-årene ble det tydelig at kollektiviseringen av reindriften var mislykket, blant annet var ikke næringen bærekraftig og beiteområdene var overutnyttet. En fant ut at bare sesongbasert drift med redusert produktivitet var bærekraftig, noe som bare kunne oppnås med privat reindrift i liten målestokk. Næringen hadde en viss positiv utvikling utover fra 1960-årene. Omleggingen førte til at mange familier som drev med reindrift måtte forlate sin tradisjonelle livsform og flytte til byene.{{sfn|Kent|2018|p=233–234}} 

=== Rettighetskamp for naturressurser ===
{{se også|Alta-konflikten}}

Utover i 1960-årene hadde samene fått aksept for å ta vare på sitt språk, selv om det gikk sent å få språket inn undervisningen. Blant mange samer var det ikke noen sterk tro på at samisk språk kunne holdes levende. Rettighetskampen dreide seg heller om land og vann. Presset mot samiske områder ble sterkere, spesielt var det vannkraftutbygging som ga konflikter mellom samer og storsamfunnet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=359–360}}

I 1970- og 1980-årene ble det stadig oftere argumentert for at samene hadde rett til naturressurser de tradisjonelt hadde utnyttet som urbefolkning.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=364–367}} En ny generasjon studenter og politikere hadde bånd til internasjonal urfolksbevegelse. Innenfor denne forståelsen ble de nordiske statene sett på som undertrykkende kolonimakter.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=364–367}}

[[Alta-konflikten]] dreide seg om utbygging av et vannkraftverk i Alta-Kautokeinovassdraget der samiske interesser kom i motsetning til storsamfunnets kraftbehov. Konflikten var på sitt mest intense i slutten av 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene. Saken endret dermed karakter fra å være lokal sakt til å bli et nasjonal og internasjonal anliggende.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=370–373}} Aksjoner ledet av unge samer fant også sted foran Stortinget i oktober 1979, med blant annet sultestreik.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=375–377}} Resultatet av Altasaken på lengre sikt var at flere av kravene som samen tok opp ble innfridd,{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=386–388}} samt at Samene fikk sympati og forståelse fra majoritetsbefolkningen.{{sfn|Berg|2003|p=132–137}}

=== Sameting ===
[[Fil:06.02 Samiske veivisere foto Siv Eli Voulab Tråante2017 (32706623666) (cropped).jpg|mini|Samiske veivisere i perioden 2016-2017: Knut Mikkel Hætta, Maja-Sofie Larsen Fjellström, Oda Kjær Eriksen og Ole Nicklas Mienna Guttorm. {{byline|Sámediggi/Sametinget}}]]

Den 9. oktober 1989 ble sametinget høytidelig åpnet av HM kong Olav. Det var et representativt organ med direkte valg. Sametinget var unikt ved at det var et urfolksorgan som skulle kompensere for samenes tallmessige underlegenhet i det demokratiske systemet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=389–390}} Fra før var det etablert noe lignende i Finland i 1973.{{sfn|Hætta|2021|p=231–232}} [[Ole Henrik Magga]] (1947–) fra [[Norske Samers Riksforbund]] ble valg til første president.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=389–390}}

I Finland hadde Samedelegasjonen blitt opprettet i 1972. Denne ble avløst av Saamelaiskäräjät i 1996, som var en institusjon lik det norske Sametinget. Et svensk Sameting ble opprettet i 1993. I Russland har en tilsvarende institusjon basert på etnisk tilhørighet ikke vært mulig.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=407–408}}