Redigerer Novemberrevolusjonen (avsnitt)

===Det tradisjonelle synet hos borgerlige og marxistiske historikere===
Etter 1945 var [[Vest-Tyskland|vesttysk]] historisk forskning på Weimarrepublikken hovedsakelig konsentrert om republikkens nedgang. Historikeren [[Theodor Eschenburg]] (1904–1999) ignorerte i 1951 for det meste dens revolusjonære begynnelse. I 1955 dvelte også [[Karl Dietrich Bracher]] (1922–2016) ved den tyske revolusjon, ut fra perspektivet om en forfeilet republikk.<ref name="Bracher1955"/> Hvor lite revolusjonen ble betraktet som en del av tysk historie ble vist av [[Erich Eyck]] (1878–1964). Hans to-binds verk ''Historien om Weimarrepublikken'' (''Geschichte der Weimarer Republik'', 1954 og 1957) omtaler denne hendelsen på knapt 20 sider.<ref name="Eyck1954"/> Det samme gjelder [[Karl Dietrich Erdmann]]s (1910–1990) bidrag til den 8. utgave av ''Gebhardts håndbok for tysk historie'' (''Gebhardtsches Handbuch zur Deutschen Geschichte''), hvis synspunkter dominerte tolkningen av hendelser relatert til den tyske revolusjon etter 1945. Ifølge Erdmann var valget under revolusjonen et valg mellom «sosial revolusjon i pakt med de krefter som krever proletariatets diktatur og en parlamentarisk republikk i tråd med de konservative elementer som de tyske offiserkorpsene».<ref name="Kluge1985_15"/> De fleste sosialdemokrater ble tvunget til å alliere seg med de gamle eliter, for å forhindre et truende «rådsdiktatur». Skylden for Weimarrepublikkens feilslag ble dermed lagt på ytterste venstre, og hendelsene kunne således betraktes som et vellykket forsvar av demokratiet overfor bolsjevismen.

Denne fortolkningen nådde sin høyde under [[den kalde krigen]], og var basert på den antagelse at det ekstreme venstre var relativt sterkt og utgjorde en reell trussel mot den demokratiske utviklingen. Det ironiske er at mange konservative og liberale historikere i [[Forbundsrepublikken Tyskland]] på dette punkt var på linje med marxistiske [[historiografi|historiografer]]. Dette var på sin side tilskrevet det betydelige revolusjonære potensialet som lå hos spartakistene.<ref name="Keßler2008"/> Denne samtidsvurdering av det ytterste venstre førte til motstridende vurderinger av SPDs rolle. Selv om partiet ble renvasket for anklagene om at de var «novemberforbrytere», anklaget [[DDR]]s historiografer dem for å være «forrædere mot arbeiderklassen» og de anklaget USPDs lederskap for å være inkompetente. Deres tolkning var hovedsakelig basert på den tradisjonelle holdningen til KPD etter 1919 og tesene til [[sentralkomité]]en i ''[[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands]]'' (SED) fra 1958. I henhold til denne tolkningen, ble novemberrevolusjonen «i sin karakter en borgerlig-demokratisk revolusjon, som i noen tilfeller ble utøvd med proletariske midler og metoder». Det faktum at en revolusjon blant arbeiderklassen aldri fant sted til tross for «eksisterende objektive betingelser», ble forklart ut fra «subjektive forhold» og fraværet av et «[[marxist-Leninisme|marxist-leninistisk]] kamp-parti». Grunnleggelsen av KPD erklærte man følgeriktig som avgjørende vendepunkt i tysk historie. I strid med SEDs offisielle linje, støttet historikeren [[Rudolf Lindau (politiker)|Rudolf Lindau]] (1888–1977) teorien om at den tyske revolusjon hadde en sosialistisk tendens. På tross av ideologisk partiskhet, sørget den historiske forskningen i DDR for å utvide vår detaljkunnskap om den tyske revolusjon.<ref name="Kolb1984_154f"/>