Redigerer Longyearbyen (avsnitt)

=== Tiden etter andre verdenskrig ===
Etter andre verdenskrig begynte en fullstendig gjenoppbygging av Longyearbyen, hvor Store Norske Spitsbergen Kulkompani brukte store beløp. Produksjonen startet først opp i Gruve 1, men ble i 1951 erstattet av Gruve 2. Noen år senere startet kulleksporten til Vest-Tyskland opp, særlig finkull som det var vanskelig å finne anvendelse for i Norge. Varierende kullpriser på det europeiske markedet skapte vanskeligheter for optimal planlegging av driften og det ble derfor satset på rasjonalisering av driften. I 1963 var årsproduksjonen i de norske gruvene {{formatnum:430000}} tonn, hvor {{formatnum:170000}} tonn ble eksportert. Med en kullproduksjon i Longyearbyen i nærheten av {{formatnum:400000}} tonn i året, regnet man med at kullet ville ta slutt i løpet av 20 års tid. Det ble derfor i begynnelsen av 1970-årene startet undersøkelser av kullforekomstene i [[Sveagruva]]. 

I 1975 åpnet den første helårsflyplassen i Longyearbyen, etter at regjeringen hadde satt ned et utvalg i 1964 for å vurdere transportbehovene og mulighetene for bedre samband mellom Svalbard og fastlandet. Alternativene som ble vurdert var bygging av en [[isbryter]] eller en flyplass. Det regjeringsoppnevnte utvalget anbefalte en flyplass for å sikre helårig forbindelse, og i 1971 ble det fattet et vedtak om bygging av flyplass. Det ble sendt ut en orientering til [[Svalbardtraktaten|traktatlandene]], hvor det ble presisert at flyplassen ville være åpen for alle statsborgerne i traktatlandene og kun ville bli benyttet til sivile formål. Flyplassen ble offisielt åpnet ved 50-årsjubileet for Norges overtagelse av suvereniteten over Svalbard 14. august 1975.