Redigerer Leiegårdene i Oslos historiske murby (avsnitt)

===Epidemiene – Boligundersøkelsen i 1893 – de helseskadelige forholdene får økt offentlig oppmerksomhet===

Kristiania ble rammet av de samme sykdommene som andre byer i Europa: [[kolera]], med utbrudd [[Kolerapandemien i 1826–1837|i 1833]], [[Kolerapandemien i 1846–1860|1850]], [[Kolerapandemien i 1846–1860|1853]] og [[Kolerapandemien i 1863–1875|1866]], [[flekktyfus]], [[Tyfoidfeber|nervefeber (tyfoidfeber)]] og [[Kopper (sykdom)|smittekopper]], som alle ble klassifisert som boligepidemier. Medisinprofessoren [[Frederik Holst (lege)|Frederik Holst]] undersøkte [[Kolerapandemien i 1826–1837|koleraepidemien i 1833]] og fant stor overvekt av utbrudd der boligforholdene var dårligst. En engelsk rapport i 1842 om boligforhold og skaden mennesker tok av trangboddhet og dårlige sanitærforhold,<ref>{{Kilde www |url=http://www.deltaomega.org/documents/ChadwickClassic.pdf |tittel=''Report on the sanitary Conditions of the labouring Population in Great Britain'', 1842 |besøksdato=2020-03-30 |arkiv-dato=2017-12-15 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20171215233059/http://www.deltaomega.org/documents/ChadwickClassic.pdf |url-status=død }}</ref> skrevet av [[Edwin Chadwick]], ble mye lest og dannet grunnlaget for bolighygieniske undersøkelser, også i Kristiania. For de fleste som flyttet inn i leiegårdene betød den nye boligen et fremskritt i sanitærforhold og boligstandard generelt, selv om trangboddheten var allmenn på østkanten.<ref>Erling Annaniassen: ''Hvor nr. 13 ikke er …'' Boligsamvirkets historie i Norge, bind 1. Oslo Gyldendal, 1991, side 17–19, 26. ISBN 82-05-19103-4.</ref>

Sunnhetskommisjonen skulle ha sin oppmerksomhet rettet mot «boliger som ved mangel på lys eller luft, ved fuktighet, urenslighet eller overfylling med beboere har vist seg å være bestemt skadelige for sunnheten»,<ref> Sundhedsloven av 1860, § 3.</ref> og hadde anledning til å regulere antallet mennesker som kunne bo i arbeiderboliger, leiegårder og andre boliger, men bestemmelsen fikk ingen stor betydning.<ref>''Boligarbeidet gjennom tyve år. En beretning om Oslo kommunale boligråds virksomhet og kommunens arbeide med boligsaken 1911−1931. Med en oversikt over beboelses- og befolkningsforhold 1814−1914.'' Oslo kommunale boligråd, uten år, side 48.</ref>

Etter en henvendelse fra Arbeiderpartiet gjorde Axel Holst en boligundersøkelse i Kristiania i 1893, publisert i 1895. Han satte minstekrav til luftmengde (10 kubikkmeter for personer over 15 år og 5 kubikkmeter for de yngre), som tilsvarer 4–5 kvadratmeter gulvplass per voksen person, og slike leiligheter måtte kalles «ytterst sterkt overfylt» og «sosial nødstilstand». I trehusstrøkene var denne tilstanden vanlig, med henholdsvis 30 og 26 % på Rodeløkka og Hammersborg, mens tallet for Grünerløkka og Grønland var 13 %.<ref>I 442 murgårdsleiligheter i Smedgata, Korsgata og Lakkegata lå andelen «ytterst sterkt overbefolkete» leiligheter mellom 4 og 8,6 % og «sterkt overbefolket» mellom 7 og 16 %. I 234 trehusleiligheter i de samme gatene var andelen henholdsvis «ytterst sterkt overbefolkede» mellom 25 og 44 % og «sterkt overbefolkede» mellom 22 og 27 %. Verst var Smedgata med til sammen 70 % for de to kategoriene. Fredriksen 1948, side 50.</ref> Men også 15 kubikkmeter til hver voksen måtte kalles «sterkt overbefolket», og denne tilstanden gjaldt for rundt 20 % av de 1946 leilighetene han undersøkte og berørte dermed anslagsvis {{formatnum:20000}} mennesker i byen. Han dokumenterte hvordan folk sov flere i hver seng og mange mennesker på hvert rom – gjennomsnittlig bodde det fire personer i hver ettromsleilighet.<ref>Holsts undersøkelse er Dokument nr. 29 for 1895, Oslo kommune.</ref>