Redigerer Kvarstadbåtene (avsnitt)

== Operation Bridford og Moonshine ==
[[Fil:HMS Gay Viking.jpg|miniatyr|Den britiske kanonbåten «Gay Viking»]]

Fra april 1943 planla George Binney Operation Bridford, som innebar at fem ombygde dieseldrevne kanonbåter fra [[Royal Navy]] under [[Red Ensign]], den britiske handelsflåtens flagg, i omganger skulle hente lasten av kulelager fra «Dicto» og «Lionel» i det som ble betegnet som «The ball bearing run». Et krav fra London om å hente kvarstadbåtenes last i nordre [[Bohuslän]] med mindre handelsfartøy møtte ingen innsigelser hos den svenske regjeringen, men virksomheten ble gjennomført med større hemmelighold enn i Göteborg.

Den såkalte ''lejdtrafiken'' for svenske handelsfartøy ble gjenopptatt i mai 1943, men ble igjen stoppet av tyskerne i oktober 1943, da med henvisning til risikoen for at de norske fartøyene skulle utnytte vintermånedene til å gjøre et nytt utbruddforsøk. Den 7. september ble «Dicto» og «Lionel» flyttet til [[Brofjorden]] nær [[Lysekil]], der omlastningen til kanonbåtene skulle skje. Lasten på de to båtene ble losset og lastekraner ble montert på kaien i Lysekil.

De fem kanonbåtene «Nonsuch», «Hopewell», «Gay Viking», «Gay Corsair» og «Master Standfast» planla å seile fra [[Kingston upon Hull|Hull]] i England på sen ettermiddag, og komme frem til [[Lysekil]] tidig om morgenen to dager senere. Deretter skulle de laste og seile fra Sverige samme kveld for å være tilbake i Hull på morgenen to dager senere. Med det tidsskjemaet kunne man seile med redusert fart over [[Nordsjøen]], og deretter utnytte nattemørket for å passere det av tyskerne vel bevoktede [[Skagerrak]] med høyeste mulige fart.

Kanonbåtene med et [[deplasement]] på 95 tonn hadde tre propeller og sammenlagt 3&nbsp;000 [[Hestekraft|bhp]] med en toppfart på over 30 [[Knop (mål)|knop]],<ref name="sid 215-219">Fontander 2006, s. 215-219</ref> mens marsjfart var 25 knop. På den første seilasen, hvor alle fem båtene startet på kvelden den 26. oktober 1943, fullførte bare «Gay Viking» til Sverige der det ble hilst velkommen av lokalbefolkningen i Lysekil.<ref name="coastal"/>

{{sitat| Det var en vidunderlig opplevelse for alle ombord å tøffe frem mot Lysekil blant skjærene i morgenlyset. Vi førte et kjempestort rødt handelsflagg akterut og et mindre på gaffelen, Wilsonlinjens vimpel flagret glatt og hele båten syntes sprekkferdig av stolthet. Vi passerte et par tre åpne fiskebåter og de ombordværende stod opp og ropte hurra da vi strøk forbi.|Harry Whitfield, skipssjef på «Gay Viking».<ref name="sid 212">Barker 1976, s. 212</ref>}}

De de britiske besetningsmedlemmene fikk ikke røre seg fritt, de ble eskortert til badehuset og stadshotellet i Lysekil av svensk militært personell.<ref name="sid 213-214">Barker 1976, s. 213-214</ref> Den 31. oktober var fartøyet tilbake i Storbritannia med 40 tonn last. På fem måneder ble totalt 347,5 tonn fraktet over med de hurtiggående båtene mens fraktfly i samme periode transporterte 88 tonn. Det var imidlertid også innbyggere i Lysekil med nazistiske sympatier som rapportert de britiske båtenes aktiviteter til tyske myndigheter.<ref name="sid 215-219"/>

[[Fil:WWII Schweinfurt Raid.jpg|miniatyr|Amerikansk luftangrep på kulelagerfabrikkene i [[Schweinfurt]] i 1943]]
Båtene ble også utsatt for flere havarier av veivakslene, og «Master Standfast» ble beskutt den 2. november av en tysk armert tråler under sin første rundtur, da tyskerens lyssignaler fikk blokadebryteren til å tro at det var en svensk los. Flere besetningsmedlemmer ble skadet da det tyske fartøyet åpnet ild, og den britiske skipssjefen døde senere av sine skader. Besetningen på 19 mann ble tatt til fange, og «Master Standfast» ble deretter slept inn til Frederikshavn.<ref name="Warsailors"/> Visse tyske fartøy var like raske som de britiske, men de manglet radar og hadde derfor vanskelig for å lokalisere de britiske fartøyene som seilte helt mørklagte i hverandres kjølvann. Seilasene mellom Storbritannia og Lysekil ble avbrutt i mars 1944 på grunn av den stadig kortere natten.

Den amerikanske irritasjonen overfor Sveriges nøytralitetspolitikk økte under høsten 1943 og våren 1944. Bakgrunnen var at amerikanske bombetokt mot de tyske kulelagerfabrikkene i [[Schweinfurt]], blant annet den 14. oktober 1943 (Black Thursday), innebar høye tap av amerikanske flyvere og bombefly. Da det svenske firmaet [[SKF|Svenska Kullagerfabriken]] (SKF) hadde eierinteresser i de aktuelle tyske kulelagerfabrikkene, samt at produksjonsbortfallet i Tyskland ble dekket av svensk eksport fra SKF i Göteborg, så truet amerikanerne med å bombe Göteborg og SKF om ikke kulelagerleveransene til Tyskland opphørte.<ref name="sid 220">Fontander 2006, s. 220</ref>

På høsten 1944 gjenopptok tre av de britiske blokadebryterne sine turer mellom Hull og Lysekil, da med hensikten å hjelpe den danske motstandsbevegelsen med materiell fra Storbritannia via Sverige i Operation Moonshine. Seilasene ble avsluttet i februar 1945.<ref name="coastal">
{{tidningsref
 |titel=Making History - The Ball Bearing Run 
 |datum=mai 2010 
 |tidning=The Coastal Forces Newsletter 
 |nummer=nr 6 
 |sid=s. 7-9 
 |url=http://80.79.137.138/$sitepreview/coastal-forces.org.uk/downloads/may10.pdf 
 |format=[[PDF]] 
 |hämtdatum=19. februar 2012 
 |språk=engelsk 
}}{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref> De tross alt suksessfulle kanonbåtseilasene medførte at man ikke behøvde å gjøre ytterligere utbrytningsforsøk med «Dicto» og «Lionel» under krigen. Den svenske [[kabinettssekreterare]]n [[Erik Boheman]], som ofte var innblandet i en balansegang med spørsmål knyttet til kvarstadbåtene, brukte å si til sin kone at om de noen gang skulle få tvillinggutter, så skulle de døpes til Lionel og Dicto.<ref name="sid 215">Fontander 2006, s. 215</ref>