Redigerer Karl den store (avsnitt)

=== Keiserrike ===
==== Kroning ====
[[Fil:Friedrich Kaulbach - Krönung Karls des Großen.jpg|thumb|300px|Kroningen av Karl den store som keiser, maleri av [[Friedrich Kaulbach]], 1861.]]
[[Leo III]] ble ny pave i 795 etter [[Hadrian I]]. Han ble valgt den samme dagen hans forgjenger ble gravlagt og innsatt dagen etter. Han sendte Romas fane til Karl den store for å vise at han betraktet frankerkongen som beskytter av [[den hellige stol]].<ref name="Catholic_Leo">Mann, Horace (1910): [http://www.newadvent.org/cathen/09157b.htm «Pope St. Leo III»], ''The Catholic Encyclopedia'', '''9'''. New York: Robert Appleton Company</ref> Han mottok kongens gratulasjoner og rikholdige gaver fra kongens krigsbytte fra avarerne. Leo var ikke uten motstandere som ønsket en annen pave. Enten for at han «ikke var en aristokrat eller for at han var uærlig og umoralsk pave, men ingen bevis for de siste anklagene har overlevd, slik at det er vanskelig å spore røttene til fiendskapet.»<ref name="Bauer_391"/> Uansett årsak vokste dette fiendskapet til han i 799 ble overfalt av en gruppe bevæpnede fiender mens han var midt i en hellig prosesjon og forsøkte å gjøre ham uegnet som pave ved å stikke ut øyene hans og skjære av ham tungen, men Leo klarte å komme seg unna med øyene og tungen intakt, om enn skadet og blødende.<ref name="Bauer_391"/> Senere propaganda hevdet at han fikk på mirakuløst vis øynene og tungen tilbake, noe som ble begynnelsen for å erklære ham som helgen, selv om kildene i virkeligheten bare taler om forsøk på fjerne dem. Hans minnedag den [[12. juni]] ble siden sløyfet.<ref>[http://www.katolsk.no/biografier/historisk/leo3 «Den hellige pave Leo III ( - 816)»], ''Katolsk.no''</ref> Leo III flyktet ut av Italia og kom seg i sikkerhet hos Karl den store i [[Paderborn]] og anmodet om hjelp for å fordrevet sine fiender ut av Roma. Da Leo ble pave i 795 hadde Karl den store lovet å forsvare ham. «Min oppgave, støttet av guddommelig nåde, er overalt å forsvare Kristi kirke,» hadde han skrevet til paven, men hadde neppe tenkt at kampen skulle stå i Roma, og det var også problematisk at hans frankiske myndighetspersoner mente at anklagene mot paven var sanne.<ref>Wallace-Hadrill, J.M. (2001): ''The Frankish Church (Oxford History of the Christian Church)'', OUP Oxford, s. 186</ref><ref name="Bauer_393">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', W.W. Norton, s. 393</ref> Men om paven var skyldig eller ikke var ikke det viktigste. Om paven var Guds talerør kunne ikke pavens trone bli utfordret og vunnet med makt og vold. For å beskytte den måtte frankerkongen selv utøve makt.<ref name="Bauer_393"/>

På råd fra sin lærde rådgiver [[Alcuin]] reiste Karl den store til Roma i november 800 som Guds eneste gjenværende representant som hadde makt til å rette det gale. Pave Leo III ble sendt til Roma først med en væpnet vaktstyrke og frankerkongen fulgte etter med sin hær. Den 23. desember la Leo III hånden på Bibelen i Peterskirken, og i nærvær av de tilstedeværende sverget han på sin uskyld for alt hva han ble anklaget for. Med Karl den store og hans soldater rett ved var denne enden effektiv.<ref name="Bauer_393"/> Ved julemessen den 25. desember knelte Karl for å be foran alteret, og da han var i ferd med å reise seg, kom Leo III fram for ham og plasserte en gullkrone på hans hode. Publikum, som hadde blitt rettledet på forhånd, ropte: «Langt liv og seier til Karl, den mest fromme [[Augustus (tittel)|Augustus]], den store, fredselskende keiser, kronet av Gud!» Han hadde ikke bare blitt kronet som ''Imperator Romanorum'' («Romernes keiser»), men som ''Imperator et Augustus'', to titler som tilhørte antikkens keiserne av Roma.<ref name="Bauer_393"/> Titler som i synet til det bysantinske hoffet hadde for lenge siden blitt overført til Konstantinopel. Ved kroningen hadde pave Leo III effektivt opphevet legitimitet til keiserinne [[Irene (bysantinsk keiserinne)|Irene av Konstantinopel]].

Den offisielle beskrivelsen av hendelsen, skrevet etterpå av en frankisk klerk, mente at «Da det i landet til grekerne [Konstantinopel] ikke lenger var en keiser og da den keiserlige makt ble utøvet av en kvinne, synes det for pave Leo selv og ... til hele det kristne folk at det var passende å gi tittelen som keiser til frankernes konge, Karl.»<ref name="Bauer_394">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of the Medieval World'', W.W. Norton, s. 394</ref> Karls kroning som keiser, selv om den hadde til hensikt å representere fortsettelsen av den ubrutte linje av keisere fra [[Augustus]] og til [[Konstantin VI]] og fikk den effekt at den satte opp to adskilte og ofte motstridende riker og to adskilte krav på keiserlig autoritet. I århundrene som kom ville keiserne i både vest og i øst gjøre motstridende krav på overherredømme på de to rikene samlet. For Karl den store var kroningen den formelle anerkjennelsen av den autoritet som han allerede hadde krevd for en tid: autoriteten å være beskytteren av troen, garantist for sivilisasjon mot barbari og hedenskap, og den høyeste sivile makt i kristne verden.<ref name="Bauer_394"/> I Konstantinopel ble kroningen hånet som meningsløs, men keiserinne Irene var ikke i en god posisjon for å forsvare seg selv som den sanne beskytter av troen. Hennes styre hadde vært «kaotisk, morderisk og ineffektiv.»<ref name="Bauer_394"/> I 802 ledet hennes finansminister et statskupp og stengte henne inne i et kloster mens han selv ble kronet som keiser [[Nikeforos I]]. Året etter tok han kontakt med Karl den store via ambassadører og foreslo en avtale. De to ble enige om Pax Nicephori som beskyttet byen Venezia og dens viktige havn, fortsatt tro mot Konstantinopel, mot frankisk okkupasjon. Som motytelse fikk Karl en sjenerøs årlig utbetaling. Avtalen gjorde det klart at den var inngått mellom likemenn, men Nikeforos signerte den som keiser og nektet å kalle Karl for det samme.<ref name="Bauer_394"/>

==== Debatt ====
[[Fil:Aachener Dom BW 2016-07-09 13-49-15.jpg|thumb|Karl den stores trone og deretter for påfølgende tyske konger i [[Aachenkatedralen]].]]

[[Einhard]] hevdet at Karl den store var uvitende om pavens hensikt og ikke ønsket en kroning:

{{sitat|Han hadde først en slik motvilje at han erklærte at han ville ikke ha satt fot i kirken den dagen de [keiserlige titlene] ble kreert, skønt det var en stor høytidsdag, om han hadde forutsett pavens hensikt.<ref>Einhard: ''Life of Charlemagne'', 28.</ref>}}

En rekke moderne forskere<ref>Tierney, Brian (1964): ''The Crisis of the Church and State 1050–1300''. University of Toronto Press, s. 17.</ref> har imidlertid forslått at Karl den store var absolutt innforstått med kroningen; han ville ikke ha oversettet den juvelbesatte kronen ventende på alteret da han kom for å be, noe samtidige kilder bekrefter.<ref>Meek, Harry: [https://www.academia.edu/6266377/Charlemagnes_Imperial_Coronation_The_Enigma_of_Sources_and_Use_to_Historians «Charlemagne's Imperial Coronation: The Enigma of Sources and Use to Historians»], ''Academia.edu''</ref> Det akademiske spørsmålet er hvorfor paven ga Karl den store tittelen som keiser og hvorfor Karl godtok den.

Forskeren Roger Collins mener «at motivasjonen bak godkjennelsen av keisertittelen var en romantisk og antikvarisk interesse i å gjenopplive Romerriket er meget usannsynlig.»<ref>Collins (1987), s. 147.</ref> En slik romantisk forestilling ville ikke ha vært tiltrekkende for verken frankere eller katolikker ved slutten av 800-tallet da begge så på den antikken arven fra Romerriket med mistro. Frankerne var stolte over å ha «kjempet mot og kastet fra deres skuldre det tunge åket til romerne» og «fra kunnskapen fått i dåpen, kledd i gull og kostbare steiner levningene av de hellie martyrene som romerne hadde drept ved ild, ved sverd og ved ville dyr,» som kong [[Pipin den yngre]] hadde beskrevet det i en lov i 763 eller 764.<ref name="Collins_151">Collins (1987), s. 151.</ref>

For både paven og Karl den store var Romerriket fortsatt en betydelig maktfaktor i europeisk politikk på denne tiden. Det gresktalende Østromerriket, basert i Konstantinopel, fortsatte å ha kontroll over en betydelig andel av italiensk jord med grenser ikke langt sør for Roma. Alliansen og de tette båndene mellom paven og Karl den store kunne bli forstått som en tilraning av keiseren i Konstantinopels forrett. Men for paven var det ikke lenger «en levende keiser på den tiden,»<ref>Norwich (1992b), s. 379.</ref> men den belgiske historikeren [[Henri Pirenne]]<ref>Pirenne (2012), s. 234n.</ref> har bestridt dette ved at kroningen «var ikke på noen måte forklart ved det faktum at ved dette øyeblikket var det en kvinne som regjerte i Konstantinopel.» Uansett gikk paven til det ekstraordinære skrittet å skape en. Pavedømmet hadde siden 727 vært i konflikt med Irenes forgjengere i Konstantinopel over en rekke saker, hovedsakelig den uavbrutte bysantinske tilslutningen til læren om [[ikonoklasme]], ødeleggelsen av kristne bilder; mens fra 750hadde den langvarige makten til Østromerriket i sentrale Italia blitt opphevet.

Ved å sette keiserkronen på Karl den store tilskrev paven retten for seg selv til å utnevne den romerske keiser og «etablerte den keiserlige krone som hans egen personlig gave, men samtidig innvilget seg selv den underforståtte overlegenhet over keiseren som han selv hadde skapt.»<ref name="Norwich_55">Norwich (2011), s. 55</ref> Og ettersom «bysantinerne hadde vist seg så utilfredsstillende i enhver henseende — politisk, militært og i troen — valgte han en vesteuropeer: den ene mann som ved sin klokskap og statsmannskunst og enorme herredømme ... sto hode og skuldre over sine samtidige.»<ref name="Norwich_55"/>

[[Alcuin]] skrev håpefullt i sine brev om et ''Imperium Christianum'' («kristne rike») «slik innbyggerne av Romerriket hadde blitt forent av et felles romersk statsborgerskap», ville det nye rike bli forent av en felles kristen tro.<ref name="Collins_151"/> Det er i henhold til Pirennes forståelse: Karl var keiseren av ''ecclesia'' slik paven hadde skapt det, hvor den romerske kirke skulle forstås som den universale kirke.<ref>Pirenne (2012), s. 233.</ref> ''Imperium Christianum'' ble ytterligere støttet av en rekke kirkemøter over hele Europa av [[Paulinus II av Aquileia]], en av de mest framtredende lærde i [[den karolingiske renessanse]].<ref>Butler, Alban; Hugh Farmer, David (1995): [https://books.google.no/books?id=XIEAD2MC1YkC&pg=PA74&redir_esc=y#v=onepage&q&f=false «St Paulinus of Aquileia, Bishop (c. 726–804)»] i: ''Butler's Lives of the Saints: New Full Edition''. Continuum International Publishing Group, ISBN 978-0-86012-250-0, s. 74–75</ref>

==== Keisertittelen ====
Det er viktig å skille mellom de universale og lokale oppfatningene av riket, noe som har forblitt kontroversielt blant historikerne. I henhold til det førstnevnte var riket et universalt monarki, et samvelde av hele verden hvis opphøyde enhet overskred hver eneste lille distinksjon. I henhold til sistnevnte hadde keiseren ingen ambisjoner om universelt herredømme da hans rike var begrenset på samme måte som hvilken som helst annen hersker. Det fremste voksseglet til Karl den store hadde kun følgende inskripsjon: ''Christe, protege Carolum regem Francorum'', «Kristus, beskytt Karl, frankernes konge».<ref name="Ohnsorge">Ohnsorge, Werner (1947): ''Das Zweikaiserproblem im früheren Mittelalter. Die Bedeutung des byzantinischen Reiches für die Entwicklung der Staatsidee in Europa'', Hildesheim, August Lax Verlagsbuchhandlung, s. 15–31. Oversatt i Sullivan, Richard E. (1959): [http://clc-library-org-docs.angelfire.com/charlemagne.html ''The Coronation of Charlemagne''], D. C. Heath and Company, Boston, Library of Congress Catalog Card Number: 59-14499". Clc-library-org-docs.angelfire.com</ref> Dette seglet ble benyttet fra 772 til 813, selv i keisertiden, og ble ikke erstattet av et særskilt keiserlig segl, noe som indikerer at Karl den store så på seg selv først og fremst som frankernes konge. Våren 813 i Aachen kronet Karl sin eneste overlevende sønn Ludvig som keiser uten å involvere Roma og kun med akklamasjon fra frankerne.<ref name="Ohnsorge"/>

Tittelen som keiser forble værende i det [[Karolingerne|karolingiske]] dynasti i årene som kom, men ulike deler av riket og innbyrdes kamp om overherredømme for Frankerriket svekket dens betydning.<ref>Cantor (2015), s. 194–195, 212.</ref> Pavedømmet glemte aldri tittelen eller oppga dets rett til å skjenke den. Da slekten til Karl den store opphørte å frambringe verdige arvinger, var paven villig til krone en hvilken som magnat eller stormann som han mente best kunne beskytte paven mot hans lokale fiender. Keiserriket kom til å eksistere i bort imot tusen år [[det tysk-romerske rike]], den reelle keiserlige etterfølgeren til Karl den store.<ref>Davies (1996), s. 316–317.</ref>