Redigerer Henrik Wergeland (avsnitt)

=== Striden med Daa ===
{{Refforbedreavsnitt}}
Ludvig Kristensen Daa hadde vært en av Wergelands aller nærmeste venner og kampfeller. Etter at Wergelands hund hadde glefset etter ham i 1836, til tross for at dikteren hadde advart ham mot å nærme seg hunden, var det sådd frø til en konflikt.<ref> Leiv Amundsen, i et særtrykk fra [[Norsk biografisk leksikon]], Aschehoug 1977, fortelles det at da Wergelands hund hadde glefset etter Daa, anla denne sak  for å få hunden avlivet.</ref> Konflikten forverret seg da kongen to ganger hadde vist Wergeland spesiell omtanke. Daa hadde selv søkt riksarkivarembetet, og var innstilt som nummer én til embetet, men trakk seg før innstillingen nådde offentligheten, da han innså at riksarkivarembetet var uforenelig med hans stilling som riksrevisor. Den første innstillingen ble aldri forelagt kongen.<ref>Jf. Herstad 2008</ref> Det kom en ny runde, og først da søkte Wergeland. Wergeland ble utnevnt, og tiltrådte stillingen, hvilket medførte at Daas bitterhet mot Wergeland tiltok. Wergelands to farser ''Engelsk Salt'' og ''Vinægers Fjeldeventyr'' fra 1841 har begge mer eller mindre bakgrunn i konflikten med Daa. I ''Engelsk Salt'' forsøkte Wergeland å bagatellisere kritikken han var blitt utsatt for og å skape forsoning. Farsen avsluttes med  fedrelandssangen som begynner «Det er min Sjel en frydfuld Trang». Tross fedrelandssangen gjorde ''Engelsk Salt'' situasjonen snarere verre enn bedre, og Wergeland skrev en fortsettelse i en bitrere og sårere farse, eventyrspillet ''Vinæges Fjeldeventyr'' som utkom i juni 1841. <ref> Se f.eks. Amundsen 1977, s. 542 ff, om konflikten med Daa og følgene av denne. Også de to farsene er omtalt. </ref> Hovedpersonen er den samme eddiksure Vinæger som i ''Engelsk Salt'', redaktøren av bladet «Nyregranskeren», som henspilte til Daa. Konflikten med ''Morgenbladet'' lå imidlertid også bak. Farsen var spunnet inn i en sagn- og eventyrverden. Vinæger blir tatt inn i berget til «[[Hulder|Huldra]]», som sørger for at hjertet hans blir knepet inn til en hard og ufølsom klump, og han blir ertet opp til kritiker. Da han kommer ut av berget igjen og ubarmhjertig forfølger dikteren Leontodon, er han i virkeligheten forhekset. Leontodon som har valgt seg [[Vanlig løvetann|løvetannen]] til sitt symbol, lar likevel forfølgelsene gå inn på seg. «Løvetanden skal traakkes paa», sier Vinæger. I denne farsen står diktet som innledes med ordene: «Ve dig, Skjald! det er din Død / synger du herhjemme». Det er også her den før nevnte Krystalline opptrer. Hun forsøker å trøste og oppmuntre den bedrøvede dikter da han vil skille seg ved sitt dikterinstrument. Hun er inspirasjonskraft og forstående publikum. Farsen ender imidlertid med at dikteren dør.

I 1842 rakte Wergeland igjen forgjeves ut en hånd til forsoning med balladen «Fordums Venner… (Henrik Wergeland til Ludvig Daa)» som slutter med ordene: «Ve mig, som ei kan glemme! / Ve Dig, som kunde det!» Da dikteren lå på det siste, kom de tidligere vennene som hadde vendt ham ryggen, deriblant Daa, tilbake. I sitt testamente "Min sidste Vilje", skrevet "Ved fuld Bevidsthed" 29. juni 1845,altså mindre en to uker før han døde, nevner Henrik Wergeland en del personer som han ønsker skal delta i hans gravfølge. Der er også L.K. Daa uttrykkelig nevnt.