Redigerer Folkemordet på armenerne (avsnitt)

=== Posisjonen til tyrkiske akademikere og intellektuelle ===

De fleste tyrkiske historikere og andre intellektuelle godtar at mange armenere døde under konfliktene, men de betrakter ikke nødvendigvis disse hendelsene som folkemord.

Noen tyrkiske intellektuelle støtter folkemordsteorien til tross for motstanden fra tyrkiske nasjonalister. Blant disse er Ragıp Zarakolu, Ali Ertem, Taner Akçam, Halil Berktay, Yektan Türkyilmaz, Fatma Müge Göcek, Dr. Fikret Adanır og Seyla Benhabib. I 2004 protesterte fem hundre intellektuelle mot at et nytt historiepensum for den videregående skole påla lærerne å fordømme overfor elevene armenernes «ubegrunnede påstander».

Tyrkiske historikere har vært sene med å svare på de armenske påstandene. I 1975 ga Sevket Sureyya Aydemir, en tyrkisk historiker og biograf, en begrunnelse for denne forsinkelsen: {{Sitat|Den beste veien mener jeg er ikke å dvele ved dette emnet og dermed tillate begge parter å glemme (roe ned) denne delen av historien.|}} Den samme oppfatningen hadde Tyrkias daværende utenriksminister. Tyrkia mente at det burde være helt åpenbart for alle parter at det ikke var snakk om et folkemord, og ville ikke gjøre mye ut av denne konflikten.

Zeki Kuneralp, en tidligere ambassadør, hadde en alternativ forklaring på hvorfor det hadde tatt så lang tid å offentliggjøre de osmanske papirene. Han mente fordelene ved å ikke offentliggjøre dokumentene var altfor store for Tyrkia. Avhandlingen til armenske og utenlandske historikere ble besvart med analyser av antall døde fra deporteringen og de intern-etniske kampene. Flesteparten av disse studiene har som mål å finne ut mer om bakgrunnen for disse kontroversielle hendelsene i Det osmanske rike og forstå «hvorfor riket tok de valgene de gjorde».

==== Politiske argumenter ====

* Tyrkiske myndigheter er av den mening at de som døde, døde som følge av forvirringen og kaoset rundt første verdenskrig, og at Det osmanske rike kjempet mot Russland som støttet armenske opprørere.
* Tyrkiske myndigheter er av den mening at Det osmanske rike ikke hadde så stor kontroll som den motsatte siden mener. Tyrkia aksepterer likevel at et enormt antall armenere døde som følge av Det osmanske rikes valg og beslutninger. Tyrkia fastholder at osmanske byråkrater og militære ledere ikke gjorde jobben sin med å sikre armenernes helse og velbefinnende under deportasjonen, og dermed er direkte ansvarlige for deres død. Dette blir også bekreftet av rettssaken mot disse lederne på den tiden.
* Tyrkiske myndigheter mener at de tvungne deportasjonene ikke kan klassifiseres som folkemord gjennomført av staten. De påpeker at det i 1915 fantes bare én jernbane som bandt sammen vest og øst, og at det ikke var en sammensvergelse for å utrydde armenere, men heller en omplassering av dem. Tyrkiske myndigheter benekter også på det sterkeste at de konsentrasjonsleirene som nevnes i noen kilder var utslag av en konspirasjon for å tilintetgjøre alle armenere.
* Tyrkiske myndigheter mener at historisk forsoning ville fremme politisk forsoning mellom dem selv og Armenia, til tross for at det også er andre problemer mellom statene. De mener at historien er noe som forskere og historikere skal kommentere, ikke politikere. Politisk forsoning før historisk forsoning, eller det å tale om folkemord, fremmer ikke forsoning.
* Enkelte tyrkiske forskere hevder at Tyrkia ikke har noe juridisk ansvar uansett hva som har skjedd. Siden handlingene skjedde i Det osmanske rike, mener de at det er urimelig å holde republikken Tyrkia ansvarlig.
* Tyrkia hevder at det først og fremst var armenere i det østlige Tyrkia, som hadde samarbeidet med russerne, som ble rammet av deportasjonene, mens armenere i storbyene og armenere med katolsk og protestantisk bakgrunn ikke ble berørt. Det var aldri snakk om å utslette alle armenere.

==== Antall døde ====

Tyrkia mener det reelle tallet er et sted mellom 200&nbsp;000 og 600&nbsp;000. Det vises til at det ifølge demografiske studier ikke bodde så mange som 1,5 millioner armenere i de berørte områdene før første verdenskrig.

* Hvis antall døde er en måte å avgjøre spørsmålet på, minner Tyrkia om at landet mistet mange flere enn 1,5 millioner mennesker i samme periode. Yusuf Halacoglu mener at over 500&nbsp;000 osman-tyrkere ble drept av armenere.{{tr}}

==== Likheter med holocaust ====

Tyrkia avviser også enhver sammenligning med [[holocaust]].<ref name="Smith">Smith, R. W., Markusen, E., & Lifton, R. J. (1995). Professional ethics and the denial of Armenian genocide. '''Holocaust and Genocide Studies''', 9(1), 1-22.</ref>

* I motsetning til armenerne ønsket ikke jødene noen nasjonal separasjon. Armenske intellektuelle mener de som nekter for holocaust tvert om mener at jødene samarbeidet med Russland for å ta over Tyskland.{{tr}}
* Argumenter mot denne sammenligningen er: (a) det er ingen dokumentasjon på en systematisk innsats for å utvikle et system for å eliminere armenere<ref name="dagogtid.no">{{Kilde www|url=http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=2160|tittel=Dag og Tid|besøksdato=2018-05-26|forfattere=|dato=21. november 2011|verk=Dag og Tid|forlag=|sitat=}}</ref>. (b) Det eksisterer ingen liste eller lignende for å skille ut armenere i befolkningen for å samle dem for så å eliminere dem. (c) Det var ingen ressurser tilgjengelige for å eliminere armenere.  (d) Det er ingen dokumentasjon på at deporterte armenere ble behandlet som fanger. (e) Påstandene om fanger begrenser seg kun til militsledelsen og er ikke begrenset av etnisitet; kravet om størrelse på en slik hær strekker seg langt ut over det den osmanske hæren var i stand til i 1915. (f) Det er ingen dokumentasjon på fengsler som er bygd eller innrettet for en slikt omfang som holocaust. (g) Det var ingen offisielle taler som rettet hat mot armenere eller gjorde dem til mål for resten av befolkningen.
* Tyrkiske myndigheter har vært nøye med å anerkjenne holocaust og vise medfølelse med jødenes lidelser. Samtidig har myndighetene motarbeidet jødiske forskere å gjøre sammenligninger med armenernes skjebne.<ref name="Smith" />