Redigerer Finnmark (avsnitt)

===Etter reformasjonen===
Etter forslag fra lensherre [[Preben von Ahnen]] ble båtpost mellom Trondheim og Vardø opprettet i 1663, ti år etter at regelmessig postgang var iverksatt i resten av Norge. Denne utgjorde verdens lengste og slitsomste regelmessige postrute, en strekning på ca. 1.500&nbsp;km hver vei – og det var bare når været var så rolig at båtene kunne seile rakt frem. Ofte måtte de seile langs land, og da var ruten vesentlig lengre. Fra [[Bodø]] skulle postbud frakte posten nordover; de skulle vel å merke selv holde seg med båter og utstyr, mens almuen sørget for deres underhold – slik at danskekongen ingen utgift fikk. Denne forordningen påførte lokalbefolkningen så urimelige kostnader – i dårlig vær kunne postbudene bli liggende over på en gård i dagevis – at stiftamtmannen i Trondheim allerede i 1665 ansatte postbønder på omtrent samme vilkår som ellers i landet.<ref>E. B. Eriksen: ''Nordnorske posthistoriske blad'' ss.4-5</ref>

På 1700-tallet styrket samisk kultur seg i forhold til den norske, rett og slett fordi samene ikke var avhengige av [[mel]] og andre varer fra [[Bergen]]. Finnmarksmonopolet, da landsdelen var bortforpaktet til bergenske kjøpmenn for 200 riksdaler i året<ref>E. B. Eriksen: ''Nordnorske posthistoriske blad'' (s.79)</ref>, bestod i over hundre år og ble ikke opphevet før i 1787. I denne perioden ble Finnmark utplyndret og avfolket, innbyggerne kom i bunnløs gjeld til monopolinnehaverne, selv umyndige barn heftet for sine foreldres gjeld. Som følge av monopolet var det ingen amtmann og neppe noen postgang heller. Norsk kolonisering skjøt imidlertid ny fart utover 1800-tallet, dels på grunn av større økonomisk aktivitet, men også på grunn av en uttalt fornorsknings&shy;politikk fra myndighetenes side. Fra 1700-tallet fikk også Finnmark et finsk befolknings&shy;element, de første kom til Alta ca. 1740, mens den store innvandringen skjedde under hungersnøden i Finland i 1860-årene.

Fra middelalderen og fremover fikk både Norge, Sverige og Russland rett til å skatt&shy;legge samene. Dermed kom det svenske og russiske skatteoppkrevere helt ut til sjøsame&shy;bygdene på ytterkysten. Grensene mot Sverige ble fastsatt i 1751, da [[Kautokeino]] og [[Karasjok]] ble norsk, og mot Russland i [[1826]], da [[Sør-Varanger]] ble norsk. Før dette hadde området vært et felles norsk-russisk område, med grense i Bugøyfjord. I 1789 fikk [[Hammerfest]] og [[Vardø]] kjøpstadsrettigheter. Den økonomiske utviklingen på 1800-tallet var meget sterk. I [[1902]] ble jernmalmgruvene i Kirkenes etablert, noe som ytterligere bidro til vekst.

På 1800-tallet var det fremdeles vanskelig å reise mellom Finnmark og Sør-Norge. Da [[P. W. Deinboll]] ble utnevnt til sogneprest i Vadsø, forlot han med kone og tre små barn [[Oslo]] (Kristiania) i august 1815. Vel ankommet Bergen, måtte de vente der i to måneder i påvente av skipsleilighet. De dro så videre med en nordlandsjekt, men måtte søke nødhavn på [[Folda (Trøndelag)|Folda]] 13. desember og deretter overvintre på [[Nærøy]] til slutten av april 1816, da de fikk skipsleilighet videre og ankom Vadsø etter ti måneders reise.<ref>E. B. Eriksen: ''Nordnorske posthistoriske blad'' (s.60)</ref>

[[Fornorsking av samer]] og [[kvener]] var en politikk fra den norske statens side som hadde som mål å utrydde samisk og kvensk språk og kultur, motivet var på 18- og 1900-tallet å gjøre Finnmark «norsk». Fra rundt 1880 forsterket myndighetene sin fornorskingspolitikk. Samisk og kvensk ble forvist fra skole, kirke og offentlig forvaltning, og mange steder fikk nye, norske navn.