Redigerer Filosofiens historie (avsnitt)

==1900-tallet og vår tid ==

[[1900-tallet]] opplevde to verdenskriger og plasserte et menneske på [[månen]]. Innenfor disse ytterpunktene oppholdt samtidsfilosofien seg ved en rekke av konflikter innenfor den filosofiske diskurs over kunnskapens basis hvor klassiske autoriteter veltet overende, og ny sosial, økonomisk, vitenskapelig og logiske problemer. 1900-tallets filosofi var utsatt for en rekke forsøk på reformere og bevare, og til å endre eller fjerne eldre kunnskapssystemer. Sentral filosofer var blant annet [[Ludwig Wittgenstein]], [[Martin Heidegger]], [[Bertrand Russell]], [[Jean-Paul Sartre]], og [[Edmund Husserl]].

[[erkjennelsesteori|Epistemologi]] (erkjennelsesteori), teorien om kunnskap og erkjennelse, og dens grunnlag opptok enkelte filosofene, særlig Heidegger, Russell, [[Karl Popper]], og [[Claude Lévi-Strauss]]. [[Fenomenologi]], studiet av fenomener og hvordan de fremtrer for oss fra et perspektiv av førsteperson, som hovedsakelig knyttes til [[Edmund Husserl]]s filosofi og metode, understøttet også [[eksistensialisme]] (Sartre, [[Maurice Merleau-Ponty]], [[Albert Camus]]), og til sist [[poststrukturalisme]] ([[Gilles Deleuze]], [[Jean-François Lyotard]], [[Michel Foucault]], [[Jacques Derrida]]). [[Pragmatisme|Pragmatistske]] [[Richard Rorty]] har argumentert at disse og andre filosofiske retninger på 1900-tallet, inkludert hans egen, delte en motstand til den klassiske filosofiske [[dualisme]] som både var anti-essensialistisk og anti-metafysisk<ref>Rorty, Richard (1999): ''Philosophy and Social Hope''. Penguin, ss. 47-48.</ref>

[[Fil:Jean-Paul Sartre FP.JPG|thumb|left|upright|Jean-Paul Sartre]]
[[File:Apollo 11 Launch2.jpg|thumb|Oppskytningen av ''Apollo 11'' den 16. juli 1969.]]
[[Fil:Slavoj Zizek in Liverpool cropped.jpg|thumb|right|Slavoj Žižek]]
Det [[Psykoanalyse|psykoanalytiske]] arbeidet til [[Sigmund Freud]], og siden [[Jacques Lacan]], [[Julia Kristeva]], og andre har også hatt betydelig innflytelse på samtidens filosofi. Freudiansk personlighetsteori, en topografisk modell, deler personligheten inn i ''Id'' (det'et- driftene), ''Ego'' (jeg'et), og ''Superego'' (samvittigheten). Herfra kommer begrepet det ''under''bevisste i motsetning til det ubevisste.

Den teoretiske fysikeren Albert Einstein, som ble tildelt [[Nobelprisen i fysikk]] i 1921 for sin beskrivelse av den [[Fotoelektrisk effekt|fotoelektriske effekt]], var overbevist om [[kausalitet]] og [[determinisme]] og tilhenger av Spinozas filosofi og mente at [[kvantemekanikk]]en var ufullstendig. Einstein sto for banebrytende vitenskapelig produksjon, især som grunnleggeren av [[den generelle relativitetsteorien]] og [[den spesielle relativitetsteorien]] som førte blant annet til en radikal endring av den newtonske oppfatningen om absolutt tid og rom.

Et notabelt fenomen med den siste halvdelen av århundret var framgangen til forfattere av enklere populærfilosofi, som [[Ayn Rand]], som forfektet systemer som fikk innflytelse blant særlig engelskspråklige lesere til tross for disse forfatternes isolasjon fra den akademiske filosofien. Omvendt var det en del filosofer som forsøkte å definere og rehabilitere eldre filosofiske tradisjoner. Mest kjent var [[Hans-Georg Gadamer]] og [[Alasdair MacIntyre]] som begge, enskjønt på ulikt vis, gjenoppfrisket tradisjonen fra Aristoteles.

[[File:Niels Bohr Albert Einstein by Ehrenfest.jpg|left|thumb|upright|[[Einstein]] og [[Niels Bohr]], 1925]]
Filosofien fra nåværende århundre er vanskelig å klargjøre grunnet at det har gått for få år. Et antall filosofer fra 1900-tallet har etablert seg som de tidlige stemmene for 2000-tallet, blant disse er [[Noam Chomsky]], [[Saul Kripke]] og [[Jürgen Habermas]]. Den eldre konflikten mellom filosofiretninger som [[Kontinental filosofi]] og [[analytisk filosofi]] har forblitt eksisterende, til tross for økende tvil om skillets gyldighet eller nytte. En rekke nye emner har kommet fram i analytisk filosofi, orienterte seg mer mot den samtidige diskurs innenfor etikken. Nye undersøkelser vurderer eksempelvis de etiske implikasjonene av nye media og utvekslingen av informasjon. Slike utviklinger har tent interesse for teknologi- og vitenskapsfilosofi. Det har skjedd en økende entusiasme for meget spesialiserte områder for vitenskapsfilosofien, som i den [[Thomas Bayes|bayesiske]] [[epistemologi]]ske skolen.

I den samtidige kontinentale filosofi har et antall utviklinger skjedd. Feltet innenfor postkolonialstiske teori, fremmet av kritiske teoretikere sent 1900-tall som [[Gayatri Chakravorty Spivak]] og [[Homi K. Bhabha]], som har funnet sin veg inn i arbeidet til mer ortodokse filosofer som [[Peter Hallward]]. Den [[Slovenia|slovenske]] filosofen [[Slavoj Žižek]] har forblitt populær både i akademia som utenfor, ved å sammenføye tenkningen fra [[Jacques Lacan|Lacan]], [[Hegel]] og [[Louis Althusser|Althusser]] i diskusjonene om [[populærkultur]] og [[politikk]]. Žižek er også involvert i det samtidige fremstøt til å gå hinsides 1900-tallets [[postmodernisme]] og [[Lingvistikk|lingvistiske]] vending. De fremste bidragsytere til denne bevegelsen er den franske mangekyndige [[Alain Badiou]] og de som er klassifisert under samlebegrepet spekulative realister som [[Quentin Meillassoux]] og [[Ray Brassier]].

[[Fil:Nina Karin Monsen.JPG|thumb|Nina Karin Monsen taler ved utdelingen av Fritt Ord-prisen i 2009 {{byline|Alejandro Decap}}]]
Norsk filosofi er ubetydelig i den store sammenhengen, men en del av de norske filosofene på 1900-tallet hadde en viss betydning. [[Arne Næss]], som ble professor i filosofi 27 år gammel, karakteriseres som [[dypøkologi]]ens far og grunnlegger, en retning som tok et mer radikalt syn på [[økologi]]en ved å hevde at alt liv har en verdi, ikke bare utelukkende i den grad den nytte som den har for menneskene. En like karismatisk filosof som Næss, og som også var fjellklatrer, er [[Peter Wessel Zapffe]]. Gjennom den filosofiske avhandling ''[[Om det tragiske]]'' ([[1941]]) kom en ekstrem pessimisme til uttrykk. Zapffes teori er at mennesket har overutviklede evner (forståelse og selvinnsikt) i forhold til de omstendighetene det lever under og derfor ikke passer inn i naturen. 

[[Jon Hellesnes]] har blitt karakterisert som en «uvanlig aktør på norske intellektuelle scenen» ved at han i motsetningen til andre fagfilosofer har vandret mellom ulike sjangrer, og med vilje til å forene uforenelige filosofier, som [[analytisk filosofi]] og [[fenomenologi]].<ref>Måseide, Atle og Sørbø, Jan Inge: [http://2001-10.prosa.no/artikkel.asp?ID=525 «Ein norsk Aristoteles. Essayisten og antidogmatikaren Jon Hellesnes»] {{Wayback|url=http://2001-10.prosa.no/artikkel.asp?ID=525 |date=20160304172515 }}, ''Prosa'' 04/2009</ref> Her var han påvirket av [[Hans Skjervheim]], som selv var særlig opptatt av forholdet mellom samfunnsvitenskapene og naturvitenskapene.<ref>[http://oaks.nvg.org/skjervheim.html «Hans Skjervheims rolle i norsk utdanningshistorie»], Tormod Kinnes</ref> Også nevnes kan [[Harald Grimen]], som interesserte seg særlig for tillit og mistillit, rasjonell uenighet i filosofi og vitenskap. I nyere norsk filosofi har moralisten og den konservative samfunnsdebattanten [[Nina Karin Monsen]] hevdet seg som en representant for [[personalisme]]n.

===Virkelighetsfjern samfunnsfilosofi ===
Enkelte filosofer hevdet at filosofien var blitt mer og mer abstrakt og virkelighetsfjern. Pragmatismen betraktet tenkning som noe man må gjøre for å kunne handle. Filosofi skulle være praktisk og reell. [[Charles Sanders Peirce]] laget teorier rundt forståelsen av budskap. Peirce hører ved siden av [[William James]] og [[John Dewey]] til de toneangivende tenkerne innen pragmatismen; i tillegg regnes han som grunnleggeren av den moderne [[semiotikk]]en.

[[Funksjonalisme (filosofi)|Funksjonalisme]] ([[latin]] ''fungi'', utføre, fullføre) som filosofisk begrep er knyttet til [[Hilary Putnam]]s bevissthetsfilosofiske teori om nervesystemets funksjoner i forhold til bevissthetstilstander. Disse er å forstå som dataprogrammer. En bevissthetstilstand er derfor ikke identisk med noen hjernetilstand, men med en del av det «programmet» hjerneaktiviteten setter oss i stand til å utføre.

===Relativitet===
Inntil slutten av 1800-tallet fungerte Newtons fysikk som et vedtatt sannhet. På 1900-tallet ble det utviklet teorier som  [[kvantefysikk]] og [[relativitetsteori]]. Disse bryter med dette Newtons fysikk. Slike teorier illustrerer hvordan matematikk og erfaring spiller sammen i utforskningen av naturen.

Den spesielle relativitetsteorien ble fremsatt av [[Albert Einstein]] i 1905 i artikkelen «Zur Elektrodynamik bewegter Körper». Denne teorien var en modifikasjon av klassisk mekanikk og førte blant annet til en radikal endring av den newtonske oppfatningen om absolutt tid og rom. Dette lagde mange nye tanker innen filosofi.

Albert Einstein hadde med denne teorien brukt teoretisk matematikk på en måte slik at den kan brukes praktisk. Denne radikale teorien har endret filosofiens syn på verden. Ifølge Einstein og relativitetsteorien kan alle gjenstander og enheter i verden regnes om til ren energi. Dette lager et hull i de humanistiske tankene.

Samlet innebærer relativitetsteorien og kvantefysikken en radikal revisjon av newtoniansk fysikk. Man kan se på det som et eksempel på en ny vitenskapelig revolusjon.

===De små kvanter===

I etterkant av relativitetsteorien fant man også noen spesielle teoretiske prinsipper som endrer litt av synet på verden. Kvanteteorien kan i all enkelhet sies å være teorien om materiens og strålingens dualitet, der dualitet henspiller på at materien har både partikkel- og bølgenatur, og at det samme gjelder for stråling. Den påstår altså at alt kan være stråling.

===Vitenskapsforståelse===

====Induktivismen====
Induktivismen hevder at vitenskapen er basert på induktive slutninger som gjør at man kan slutte fra observerte enkelttilfeller til hva som gjelder generelt. Blant annet empiristen [[John Stuart Mill]] forsøkte å beskrive slike induktive slutninger i større detalj.

Det er etter hvert alminnelig akseptert at induktivismen ikke gir en tilfredsstillende redegjørelse for vitenskapelig metode. Et alternativ er å hevde at det sentrale metodiske elementet i den nye naturvitenskapen er den hypotetisk-deduktive metoden. Man sier også at den nye naturvitenskapen representerer et hypotetisk-deduktivt vitenskapsideal.

==== Karl Popper hypotetisk-deduktive metode ====
[[Karl Popper]] var en forkjemper for [[Hypotetisk-deduktiv metode|hypotetisk-deduktive metode]], men hadde en litt spesiell teori på hva det gikk ut på. Han kaller filosofien sin for kritisk [[rasjonalisme]]. Popper mener vitenskapen ikke skrider fremover ved at man finner opp nye teorier som etablereres en gang for alle, men ved at bedre teorier erstatter gamle som viser seg å være feilaktige. Han syntes det var viktig å bekjempe det han kalte for pseudovitenskap (falsk vitenskap). Det vil si teorier som tilsynelatende virker logisk riktig, men som ikke er det. [[Marxisme]] og [[psykoanalyse]] er eksempler på [[pseudovitenskap]] ifølge Popper. Videre mener han det er umulig å bekrefte en [[teori]] eller [[modell (vitenskap)|modell]] en gang for alle, men at det er viktig å fortsette å prøve å avkrefte den gjennom det han kaller for falsifikasjonisme. 

Det som kjennetegner en god teori, er at den stikker seg ut og kan bli forsøkt avkreftet fra mange vinkler. Slike teorier kan, om de gjenstår etter avkreftningen bli temmelig riktige, men aldri så riktige at de ikke kan erstattes av en ny teori.

==== Thomas Kuhns paradigmer ====

[[Thomas Kuhn]] la mer vekt på hvordan [[vitenskap]]ene virkelig utviklet seg istedenfor hvordan de burde utvikle seg. Han mener det er bare slik man kan få et realistisk bilde av hva vitenskap virkelig er. Man burde se vitenskap gjennom utviklingen av paradigmer. Paradigmer er grunnleggende teoretiske og metodiske forutsetninger som et forskerfellesskap tar for gitt og som det ikke kan settes spørsmål ved. Slike paradigmer er for eksempel [[Newtons bevegelseslover]]. Utfra hans lover kan man trekke mange konklusjoner, helt til de overgår til et nytt paradigme som Einsteins relativitet. 

Overgangen mellom [[paradigme]]r kan være vanskelig, grunnet sosiale motsetninger i samfunnet. Det mest kjente eksemplet på dette er [[Ignaz Semmelweis|Semmelweis]].

Tilhengere av forskjellige paradigmer kan oppfatte verden veldig ulikt, ettersom de har ulike grunnoppfatninger og man kan nesten si de bor i forskjellige deler av verden.