Redigerer Den greske selvstendighetskrigen (avsnitt)

== Ettertid ==
Konsekvensene av den greske revolusjon er til dels flertydig i den umiddelbare ettertiden. En uavhengig gresk stat hadde blitt etablert, men med Storbritannia, Russland og Frankrike som krevde en betydelig innflytelse i gresk politikk, en importert adel fra [[Bayern]] som monarki, og en hær bestående av leiesoldater.<ref>Jelavich (1983), ''History of the Balkans'', s. 229–234.</ref> Landet hadde blitt herjet i tiår med krig, var fylt med feilplasserte flyktninger og tomme tyrkiske eiendommer, og med sterkt behov for landreformer.<ref name="Sowards"/>

{| class="toccolours" style="float: right; margin-left: 1em; margin-right: 2em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; color:black; width:30em; max-width: 40%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" |«I dag er fedrelandet gjenfødt som så lenge var tapt og utslettet. I dag er krigerne gjenoppstått fra det døde, politisk, religiøst foruten militært, for vår konge har kommet som vi har skapt med Guds makt. Lovpriset være ditt mest ærbare navn, allmektige og mest nådige Herre.»
|-
| style="text-align: left;" | ''Makriyannis' Memoirs'' ved ankomsten av kong Otto.
|}

Befolkningen i den nye staten utgjorde rundt 800 000 mennesker, noe som representerte mindre enn en tredjedel av det 2,5 millioner grekere i Det osmanske rike. I løpet av store deler av neste århundre søkte den greske stat frigjøring av alle [[grekere]] i Det osmanske rike (se [[irredentisme]]), i henhold til ''[[Megali Idea]]'' (gresk: Μεγάλη Ιδέα, «Den store ide»)<ref>Mateos, Natalia Ribas (2005): [http://books.google.ca/books?id=AjDYlMB9amwC ''The Mediterranean in the Age of Globalization: Migration, Welfare & Borders'']. Transaction Publishers.</ref> det vil si målsetningen om å forene alle grekere i ett land.<ref name="Sowards"/>

Som folk var grekerne betraktet innenfor Det osmanske rike, særlig av den muslimske befolkningen (hvilket utgjorde flertallet) som [[Forræderi|forrædere]]. [[Fanarioter]]e, som inntil da hadde hatt høye posisjoner i administrasjonen av Det osmanske rike, ble deretter sett på som mistenkelige og de mistet deres tidligere særskilte status. I Istanbul og i resten av Det osmanske rike hvor gresk bankvesen og handelsmenn hadde vært dominerende, ble de bortimot erstattet av [[armenere]] i bankvesenet og [[Jøder|jødiske]] handelsmenn fikk økt betydning.<ref>Jelavich (1983), ''History of the Balkans'', s. 229</ref>

I det langvarige historiske perspektivet markerte frigjøringen av Hellas til begynnelsen på sammenbruddet på Det osmanske rike, til tross for det nye landets beskjedne størrelse og fattigdom. For første gang hadde et undertrykt kristent folk oppnådd uavhengighet fra muslimsk osmansk styre og etablert en uavhengig uavhengig stat som ble anerkjent av resten av Europa. Hvor tidligere kun store nasjoner som Storbritannia og Frankrike ble bedømt som verdige av nasjonal selvbestemmelse, betydde den greske revolusjon anerkjennelsen og legitimeringen av små etniske baserte nasjonalstater. Det fremmet nasjonalistiske bevegelser blant andre underlagte folk innenfor Det osmanske rike: [[serbere]], [[bulgarere]], [[rumenere]] og [[armenere]] kom alle til sist til å slåss for og til sist vinne sin uavhengighet.

Kort tid etter at krigen var avsluttet begynte [[Polen|det polske folk]], som var underlagt Russland og oppmuntret av den greske seieren, [[Novemberoppstanden]] i håp om å oppnå uavhengighet. Oppstanden feilet og polisk uavhengighet måtte vente til [[1918]]. Den nyetablerte gresk stat ble begynnelsen på ytterligere ekspansjon og i løpet av et århundret ble [[Makedonia (Hellas)|deler av Makedonia]], [[Kreta]], [[Epirus]], mange øyer i Egeerhavet og andre greskspråklige områder igjen forent med den nye greske stat.