Redigerer Den europeiske unions historie (avsnitt)

==2000–2020==

=== Nice-traktaten ===
[[Fil:West and East Germans at the Brandenburg Gate in 1989.jpg|thumb|[[Jernteppet]]s fall muliggjorde medlemskap i EU for land i Øst-Europa ([[Berlinmuren]] i 1989)]]
I 2000 ble det avholdt et EU-toppmøte i Nice, de mest langvarige til da. Et viktig tema på møtet var reform av EUs institusjoner, blant annet stemmeregler og krav til kvalifisert flertall i ministerrådet.<ref>{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/world/2000/dec/22/eu.politics|tittel=EU tries to figure out what it decided at Nice|besøksdato=2018-03-07|dato=2000-12-22|fornavn=Ian|etternavn=Black|språk=en|verk=the Guardian}}</ref> Bakgrunnen var blant annet at utvidelser ville komplisere beslutningstakingen dersom alle nye medlemmer skulle få stemmevekt som eksisterende medlemmer. Tyskland var dessuten misfornøyd med at deres stemmetall ikke var korrigert for innlemmingen av Øst-Tyskland med 16 millioner innbyggere. Løsningen ble relativt færre stemmer til små land som fortsatt fikk flere stemmer enn størrelsen skulle tilsi.<ref>{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/world/2000/dec/11/qanda.derekbrown|tittel=The Nice treaty|besøksdato=2018-03-07|dato=2000-12-11|fornavn=Derek|etternavn=Brown|språk=en|verk=the Guardian}}</ref> Frykt for at stadige utvidelser ville redusere EUs institusjonelle styringsdyktighet var bakgrunnen for at [[Nice-traktaten]] (signert 2001, ikrafttredelse 2003) på flere politikkområder erstattet krav om enstemmighet med regler om flertallsbeslutninger.{{tr}} Nice-traktaten ble ratifisert av alle land, i Irland etter to folkeavstemninger.<ref>{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/world/2002/oct/18/eu.politics1|tittel=The issue explained: the treaty of Nice|besøksdato=2018-03-07|dato=2002-10-18|fornavn=Sarah|etternavn=Left|språk=en|verk=the Guardian}}</ref> Europaparlamentet ble gjennom denne traktatendring tildelt reell lovgivningsmakt i visse sammenhenger.

=== Det europeiske konvent, forslaget til grunnlov ===
[[Det europeiske råd]] vedtok under sitt møte i [[Laken (Belgia)|Laken]] i 2001, en gjennomgåelse av unionens politiske system. For å utrede en rekke spørsmål i den forbindelse, ble [[Det europeiske konventet|Det europeiske konvent]] opprettet. Konventet skulle blant annet utarbeide forslag til en grunnlov for de europeiske borgerne, dersom det var mulig å komme til enighet om dette. Konventet som ble ledet av [[Valéry Giscard d'Estaing]], avla sin innstilling til regjeringskonferansen i Roma i 2004, blant annet med forslag til [[Traktaten om en forfatning for Europa|en europeisk grunnlov]]. Forslaget til grunnlov ble ikke ratifisert av samtlige land, og ble dessuten forkastet i folkeavstemninger i Frankrike og Nederland. Nye forhandlinger mellom medlemsstatene førte til [[Lisboa-traktaten]], som ble vedtatt i 2007.<ref>{{Kilde www|url=https://www.cvce.eu/en/obj/the_european_convention-en-5c02a3f5-1f1c-4399-8c9b-5c4bc97b23fa.html|tittel=The European Convention|besøksdato=2020-06-19|dato=2016-08-07|språk=en|verk=CVCE.EU by UNI.LU}}</ref>

===  Utvidelse til Øst-Europa ===
Den 1. mai 2004 ble den til da største utvidelse fullført, da ti land – hovedsakelig fra den tidligere [[Østblokken]] – ble medlemmer. [[Romania]] og [[Bulgaria]] ble medlemmer 1. januar 2007 og med det var alle tidligere medlemmer (unntatt Albania og Sovjetunion) av Warszawa-pakten del av EU.<ref>{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/world/2006/sep/26/eu.politics|tittel=Romania and Bulgaria to join EU|besøksdato=2018-03-07|dato=2006-09-26|fornavn=Nicholas|etternavn=Watt|språk=en|verk=the Guardian}}</ref> Folkeavstemning i Kroatia 2012 ga stort flertall (67 %) for medlemskap og medlemskapet trådte i kraft sommeren 2013.<ref>{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/world/2012/jan/22/croatia-eu-referendum-vote|tittel=Croatia votes to join EU|besøksdato=2018-03-08|dato=2012-01-22|fornavn=Ian|etternavn=Traynor|språk=en|verk=the Guardian}}</ref>

=== Lisboa-traktaten ===
[[Fil:Organs of the European Union-no.svg|miniatyr|450x450pk|EUs institusjoner og forholdet mellom dem etter [[Lisboa-traktaten]].|alt=]]
I 2009 trådte [[Lisboa-traktaten]] i kraft. Den enighet som var medlemsstatene seg imellom om at Nice-traktaten ikke hadde vært drastisk nok i sine endringer førte til at Lisboa-traktaten tok opp den samme tråd, og plasserte Europaparlamentet på like fot med nasjonale regjeringer ([[Den europeiske unions råd|Rådet]]) i lovgivningsprosessen på mange politikkområder, og forenklet Rådets stemmeregler ytterligere. Også EUs rammeverk for agering utad ble samordnet ved denne traktatendringen, ved at Europakommisjonens og Rådets relevante kompetanser på dette området skulle driftes samlet.{{tr}}

===Fredspris===
I 2012 ble Den europeiske union tildelt [[Nobels fredspris]]. [[Den Norske Nobelkomite]] begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»<ref>[http://www.nobelprize.org/nobel_prizes/peace/laureates/2012/press-no.html «Nobels fredspris for 2012»], nobelprize.org, 12. oktober 2012. Besøkt 12. oktober 2012.</ref> Prisen ble overrakt i Oslo i desember 2012 til EUs representanter [[José Manuel Barroso]], [[Herman Van Rompuy]] og [[Martin Schulz]] som representerte EU-parlamentet. [[Angela Merkel]], [[Francois Hollande]] og andre stats- og regjeringssjefer var til stede.<ref>{{Kilde avis|tittel=European Union Officials Accept Nobel Peace Prize|avis=The New York Times|url=https://www.nytimes.com/2012/12/11/world/europe/european-union-officials-accept-nobel-peace-prize.html|besøksdato=2018-03-08|etternavn=Higgins|fornavn=Andrew|dato=2012-12-10|språk=en-US|issn=0362-4331}}</ref>

=== Den europeiske bankunion ===
[[Finanskrisen fra 2008]] hadde avslørt mangler ved [[den økonomiske og monetære union]], og det ble etterlyst regler for banktilsyn, avvikling av kriserammede banker og garantier for innskyternes penger. De ordninger som ble etablert ved siste ikrafttredelse 1. januar 2015, kalles [[Den europeiske bankunion]]. Medlemslandene ble enige om regler for [[Den felles tilsynsmekanisme]] (2014) og [[Den felles krisehåndteringsmekanisme]] (2015). Den grenseoverskridende sikring av innskyternes midler ble det ikke enighet om, men  ordningen ble satt i videre planlegging.<ref>{{Kilde www|url=http://www.consilium.europa.eu/da/policies/banking-union/|tittel=Bankunionen|besøksdato=2019-12-27|språk=da|verk=www.consilium.europa.eu}}</ref> [[File:V.Dombrovskis piedalās Nobela miera prēmijas pasniegšanas ceremonijā (8260129407).jpg|thumb|Fra utdelingen av fredsprisen i Oslo rådhus 10. desember 2012. Fra venstre rerpesentantene for EU: [[José Manuel Barroso]], [[Herman Van Rompuy]], [[Martin Schulz]]. Nobelkomiteens medlemmer fra venstre: [[Kaci Kullmann Five]] (grønn jakke), Inger-Marie Ytterhorn, [[Berit Reiss-Andersen]], [[Gunnar Stålsett]]. [[Torbjørn Jagland]]s stol til venstre. Den tomme stolen til høyre tilhører sekretær [[Geir Lundestad]].]]

=== «Brexit» ===
{{utdypende|Brexit}}
I [[Folkeavstemningen om Storbritannias EU-medlemskap 2016|folkeavstemningen om Storbritannias EU-medlemskap]] 23. juni 2016 stemte 51,89 prosent av velgerne for å forlate («leave») EU, mens 48,11 prosent stemte for å forbli («remain») i EU. Den [[29. mars]] [[2017]] ble et brev om Storbritannias utmeldelse fra EU overlevert til presidenten for [[Det europeiske råd]], [[Donald Tusk]]. Artikkel 50 i [[Roma-traktaten|Traktaten om Den europeiske union]] ble dermed aktivert. Den gir en frist på to år for forhandlinger dersom et land melder seg ut av unionen.<ref>{{Kilde avis|tittel=Nedtellingen er i gang for brexit {{!}} ABC Nyheter|url=https://www.abcnyheter.no/nyheter/2017/03/29/195291345/nedtellingen-er-i-gang-brexit|besøksdato=2017-03-29|dato=2017-03-29}}</ref> Storbritannias utmeldelse kalles [[brexit]].

Forhandlingene ble stipulert til å vare i to år. Statsminister [[Theresa May]] la opp til en omfattende frihandsavtale med EU til erstatning for medlemskap.<ref>{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/commentisfree/2017/mar/30/brexit-tragedy-negotiations-2020-change-public-mood|tittel=Brexit is a tragedy, but there’s much we can do before the final act {{!}} Timothy Garton Ash|besøksdato=2018-03-08|dato=2017-03-30|fornavn=Timothy Garton|etternavn=Ash|språk=en|verk=the Guardian}}</ref> Overgang til EFTA og eventuelt EØS ble lansert som en aktuell løsning for Storbritannia,<ref>{{Kilde avis|tittel=Norge vil ikke ha britene i EØS - men kan gjøre lite for å stoppe dem|avis=Aftenposten|url=https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/bpXJd/Norge-vil-ikke-ha-britene-i-EOS---men-kan-gjore-lite-for-a-stoppe-dem|besøksdato=2018-03-08|etternavn=|fornavn=|dato=4. september 2017|side=|språk=nb-NO|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.economist.com/news/britain/21737266-theresa-mays-government-firmly-against-norway-model-yet-it-offers-many-advantages-even|tittel=Norwegian lessons for Brexit Britain|besøksdato=2018-03-08|forfattere=|dato=22. februar 2018|språk=en|verk=The Economist|forlag=|sitat=}}</ref> en løsning den britiske regjeringen avviste etter folkeavstemningen.<ref>{{Kilde avis|tittel=Før brexit slaktet de EØS-avtalen. Nå kan britene ende opp som Norge likevel.|avis=Aftenposten|url=https://www.aftenposten.no/verden/i/MQP0J/EOS-modellen-var-losningen-ingen-ville-ha_-men-na-kan-britene-ende-opp-som-Norge-likevel|besøksdato=2018-03-08|etternavn=|fornavn=|dato=31. august 2017|side=|språk=nb-NO|sitat=}}</ref>

Den 15. januar 2019 ble regjeringen Mays avtaleforslag for utmeldelse nedstemt med 230 stemmer (432 mot, 202 for), hva som ble regnet som et betydelig politisk tilbakeslag, og er det tallmessig verste avstemningsnederlaget på 95 år i parlamentet.<ref>{{kilde www
| url=https://www.theguardian.com/commentisfree/2019/jan/15/the-guardian-view-on-mays-brexit-deal-its-over-but-whats-next
| tittel=The Guardian view on May’s Brexit deal: it’s over, but what’s next?
| utgiver=[[The Guardian]]
| forfatter=Redaksjonen
| dato=15. januar 2019
| besøksdato=16. januar 2019
| språk=en-UK
}}</ref><ref>{{kilde www
| url=https://www.theguardian.com/politics/2019/jan/15/theresa-may-loses-brexit-deal-vote-by-majority-of-230
| tittel=Theresa May loses Brexit deal vote by majority of 230
| utgiver=[[The Guardian]]
| forfatter=Heather Stewart
| dato=15. januar 2019
| besøksdato=15. januar 2019
| språk=en-UK
}}</ref>