Redigerer Barokken (musikk) (avsnitt)

==Overgang til galant stil==
[[Bilde:Canaletto (I) 058.jpg|miniatyr|[[Wien]] fra 1758. Byen var i ferd med å bli det nye musikksentrum i Europa i en tid der enklere melodier og orkestrering tok over.{{Byline|type=Malt av:|Bernardo Bellotto}}.]]Barokken ble ikke plutselig erstattet av en ny stil slik den selv relativt raskt hadde erstattet renessansemusikken. Man kan se 1700-tallet som en lang debatt om musikkstil og musikksmak.<ref>Side 418, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Det var i hovedsak to grunner til at den galante stilen og senere klassisismen tok over for barokken. For det første ble både publikum og lokalene forandret. Allerede fra 1720-årene av ble det laget lokaler til offentlige konserter i stadig større grad i London og Paris, og spredte seg utover Europa på 1700-tallet. Slik ble musikken stadig mer tilgjengelig for borgerskapet.<ref>Side 476-477, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Dette hadde skjedd allerede for operaen, og den hadde vært i stor utvikling på tidlig 1700-tall. Særlig var det den komiske, og ofte satiriske, operaen som spente ben på opera seria. For Händels og Londons del ble særlig ''[[Tiggeroperaen]]'' et angrep på forfinet opera, og var med på å få Händel over til oratorier.

Dessverre for ham og for Bach, som også skrev mye kirkemusikk, ble den fremvoksende middelklassen dominerende på midten av 1700-tallet. Deres syn, preget av [[opplysningstiden]], utfordret kirkens politiske og kulturelle maktposisjon. Dette var med på å «verdsliggjøre» musikken i større grad. Kirkemusikken ble konservativ og tilbakeskuende i denne sammenhengen.<ref>Side 502, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Samtidig var optimismen stor med tanke på at menneskelig intellekt kunne mestre alle utfordringer.<ref>Side 473, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Et annet problem ble at en rekke etablerte komponister døde utover midten av 1700-tallet. Couperin døde i 1733, Pergolesi i 1736, Vivaldi og Fux i 1741, Bach i 1750, Albinoni i 1751, Domenico Scarlatti i 1757 og Händel i 1759. Av disse hadde Scarlatti, Couperin og Pergolesi allerede beveget musikken vekk tra det strengt barokke. Og mens Bach forble en perifer figur mot slutten av sitt, liv, greide Telemann overgangen bedre. Han forlot relativt tidlig den kontrapunktiske og polyfone stilen, og ble stadig mer homofon og galant.<ref>Side 186, Herresthal</ref> Klassisismen er gjerne sett på som et motsvar til den tyngre og mer komplekse barokkmusikken, der enklere musikkuttrykk tok over.<ref>''[https://snl.no/klassisisme_-_musikk Klassisisme -musikk]'' - ''Store norske leksikon''</ref> Nye komponister skilte klart mellom den barokke polyfone stilen med kontrapunkter og den galante mer sangbare homofone stil.<ref>Side 480, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Generalbassen ble erstattet av andre løsninger, som for eksempel [[alberti-bass]]en.<ref>[https://snl.no/alberti-bass «Alberti-bass»] - ''Store norske leksikon''</ref>

Enda den galante stilen var å foretrekke for de kommende komponistene, var kunsten å skrive fuge langt fra glemt, noe som blir klart både i Haydns, Mozarts og Beethovens senere komposisjoner.<ref>Side 50, H.C. Robbins Landon: ''Essays on the Viennese Classical Style Gluck Haydn Mozart, Beethoven'', Barrie & Rockliff, London, 1970</ref>