Redigerer Andre verdenskrig (avsnitt)

=====Slaget om Berlin=====
{{utdypende|slaget om Berlin}}
Den 16. april satte 2,5 millioner sovjetiske tropper i gang angrepet på Berlin. Hitler hadde proklamert at han ville bli i byen, samtidig som han erklærte at byen skulle holdes for enhver pris. Etter to ukers harde kamper var mesteparten av byen på sovjetiske hender, og den 30. april begikk Adolf Hitler, og hans kone, [[selvmord]] i [[førerbunkeren]] i Berlin.<ref>Hastings 2012, s. 684, 689</ref>

{{sitat|Jo da, dere ser og dere føler dere triste av synet av gamle mennesker og barn til fots og døende. Men så husker dere hva de gjorde i landet vårt, og da føler dere ikke medlidenhet!<ref>Hastings 2012, s. 680</ref>|Sovjetisk offiser, til underordnede, etter at de hadde sett fryktelige tragedier med tyske sivile under fremrykkingen.}}

Hitler hadde i sitt [[testamente]] utpekt [[Karl Dönitz]] til ny rikspresident,<ref>Hastings 2012, s. 693</ref> og [[Joseph Goebbels]] til ny [[rikskansler]]. Dagen etter Hitlers selvmord tok imidlertid Goebbels sitt eget liv, noe som gjorde at Dönitz måtte utpeke [[Lutz Schwerin von Krosigk]] til ny rikskansler i Tyskland, og de gikk inn for å slutte fred med de allierte. Selv om de innså at krigen var tapt prøvde tyskerne å forhale overgivelsen enda noen dager.<ref>Hastings 2008, s. 700</ref> Dette for at [[Kriegsmarine]] skulle rekke å få evakuert flest mulig flyktninger bort fra [[Østpreussen]] og [[Pommern]] hvor Sovjetunionens [[Den røde armé]] behandlet sivilbefolkningen uten medlidenhet. Millioner av tyske sivile prøvde å flykte fra den østlige delen av Tyskland for å unngå krigshandlingene, og dermed havnet de i kryssild mellom sovjetiske og tyske soldater. Mange tyske sivile ble også utsatt for hevnangrep fra sovjetiske militære avdelinger, og svært mange tyske kvinner, i alle aldre, ble [[voldtekt|voldtatt]] av de sovjetiske soldatene.<ref>Hastings 2012, s. 688–693</ref> 

Berlins forsvarere kapitulerte 2. mai, og to dager senere kapitulerte de tyske styrkene i Nederland. 7. mai kl 02:41 underskrev en delegasjon utsendt av Dönitz til general Montgomery i [[Reims]] et dokument som sa at alle tyske styrker skulle innstille kampene innen kl 11 neste dag,<ref>Hastings 2012, s. 689, 693</ref> og Churchill og president [[Harry S. Truman]] erklærte 8. mai som seiersdag. Stalin forlangte imidlertid at kapitulasjonshandlingen også skulle skje overfor sovjetiske offiserer, og 8. mai kl 23:30 dro en tysk delegasjon til [[Karlshorst]] i Berlin. [[Wilhelm Keitel]], [[Hans-Jürgen Stumpff]] og [[Hans-Georg von Friedeburg]] signerte på vegne av Tyskland den betingelsesløse kapitulasjon i det sovjetiske hovedkvarteret [[Berlin]] (sammen med general ).<ref name="Simons"/> Josef Stalin insisterte på at kapitulasjonsdokumentene skulle signeres i det sovjetiske hovedkvarteret i Berlin (Karlshorst), etter at det allerede var signert i [[Reims]]. Stumpf og Keitel signerte etter midnatt 9. mai, vel en time etter at all tysk motstand skulle opphøre 8. mai klokken 23.01. Dokumentet ble datert 8. mai for å være i samsvar med tidspunktet for kapitulasjonen.<ref>{{Kilde bok|tittel=Hitler|etternavn=Kershaw|fornavn=Ian|utgiver=Penguin|år=2010|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> På grunn av ulike [[tidssoner]] trådte den tyske kapitulasjonen i kraft 9. mai i Moskva, derfor feires 9. mai i Russland  som slutten på krigen.<ref>Davies 2008, s. 146</ref>