Redigerer Tidlig moderne tid (avsnitt)

== Veien mot opplysning og industri (1648–1789) ==
{{utdypende|opplyst enevelde i Europa}}
I perioden fra 1648 til 1789 forandret verden seg markant. England (etter 1708 Storbritannia) ble den dominerende handelsmakten. Frankrike var en stormakt å regne med, men likevel ikke på nivå med England. Nederland og Sverige ble erstattet som stormakter av Russland, Østerrike og Preussen. Utviklingen gikk klart i retning av sentralisering; Englands parlament og Frankrikes, Østerrikes, Preussens og Russlands monarker ble stadig mektigere. Land som hadde mer spredt maktfordeling, som Nederland og Polen, fikk store problemer i denne tiden.

Perioden var sterkt preget av at befolkningen ønsket seg bort fra mystisisme og over til en forutsigbar verden med klare lover, rettigheter og en viss form for rettferdighet. I denne sammenheng ble modeller som kunne forklare verden mekanisk, og ikke mystisk, samt tekster som argumenterte for en fornuftig og rasjonell verdensforståelse ønsket velkommen. Det var særlig i andre halvdel av denne perioden, fra etter [[den spanske arvefølgekrig]], at dette tankesettet ble gjeldende i en periode omtalt som [[opplysningstiden]].

=== Atlanterhavets land (1648–1700) ===
Fra 1500-tallet og frem til midten av 1600-tallet hadde mesteparten av handelen flyttet seg fra Middelhavet til Atlanterhavet. I stedet for at bystatene Venezia og Genova kontrollerte handelen, ble den kontrollert av nederlandske og britiske kompanier, som investerte stort i å få monopol for sitt land på import av krydder, silke, fargestoffer og mye annet. 

Allikevel hadde ikke de store aktørene, i hovedsak England, Frankrike, Nederland og Spania, et forutsigbart og fornuftig styresett. England kom til hektene etter en borgerkrig, Frankrike hadde en despotisk konge og Nederland og Spania var både splittet internt og i krig med hverandre.

==== England – Konstitusjonelt monarki og ærerik revolusjon ====
Oliver Cromwell hadde styrtet kongeriket og avsatt [[Karl I av England|Karl I]] og bekjempet opprør i Skottland og Irland. Han innførte en viss religiøs toleranse slik som på kontinentet, men det lå store begrensninger på hva som var tillatt. Han valgte også å oppløse [[Rumpparlamentet]] i 1653, og innførte moralistiske regler som forbød mange former for underholdning. Da han døde, gikk det ikke lang tid før [[Karl II av England|Karl II]] (1630–1685) ble gjeninnsatt. Karl II var mer forsiktig enn sin far, og han inngikk en avtale med parlamentet slik at man unngikk videre splittelse og åpen strid. Religion ble en utfordring, da Karl II viste tegn til å foretrekke katolisisme. Da han døde og den katolske [[Jakob II av England|Jakob II]] (1633–1701) tok over, ble situasjonen vanskelig. Parlamentet hadde innført krav om anglikansk nattverd for statsansatte, noe katolikker ikke kunne gjennomføre. Jakob II ignorerte dette. Det endte med at Jakob II ble avsatt, og ettersom ingen ønsket en ny republikk, gikk tronen til Jakob IIs datter, [[Maria II av England|Maria II]] (1662–1694), som ikke var døpt katolsk. Hun var gift med [[Vilhelm III av England|Vilhelm av Oranien]] (1650–1702) i Nederland, og begge ble gitt den engelske tronen som William og Mary mot at de godkjente [[Bill of Rights (England)|Bill of Rights]] (vedtatt 1689), som begrenset både høyadelens og kongens makt.<ref>Side 174–179, Palmer, Colton</ref>

==== Frankrike – Solkongens storhetstid ====
[[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]] (1638–1715) av Frankrike ble konge fire år gammel, og levde til han ble svært gammel. Fra 1643 til 1715 var han konge enten i navnet eller, i mesteparten av tiden, som regjerende monark. Der faren, [[Ludvig XIII av Frankrike|Ludvig XIII]] (1601–1643), ble sterkt kontrollert av kardinal [[Armand-Jean du Plessis de Richelieu|Richelieu]] (1585–1642), var det kardinal [[Jules Raymond Mazarin|Mazarin]] (1602–1661) som var rådgiveren til Ludvig XIV. Da Mazarin døde i 1661, ble Ludvig XIV eneveldig, og han innførte et styresett som ble hermet etter i hele Europa. Helt eneveldig var han ikke, til det var Frankrike for splittet i bispedømmer, juridiske enheter og gamle riker med interne konflikter, men han hadde både makt og innflytelse nok til å presse gjennom mye av sin vilje.<ref>Side 402, Greer, Lewis</ref><ref>Side 183–185, Palmer, Colton</ref>

Trettiårskrigen hadde ført til en fredsavtale som i det minste indirekte slo hardt ned på private hærer. Hæren ble dermed kongens ansvar, noe som gar kongen mye større makt. For Ludvig XIVs del ble kontrollen over hæren et redskap til å skremme naboland til å underkaste seg eller rett og slett å erobre dem. Hæren ble modernisert og firedoblet, og det krevde store utgifter. Det gjorde også byggingen [[slottet i Versailles]] i den lille landsbyen [[Versailles]]. Slottet ble et samlingspunkt for alle som ønsket kongens oppmerksomhet og dermed viktige og innkrevende titler og jobber. Han lyktes i noen grad også å gjøre handelen mer velorganisert, særlig med hjelp av rådgiveren [[Jean-Baptiste Colbert]] (1619–1683). Handelssystemet som ble brukt da var [[merkantilisme]] (se over), en idé om at handel hadde som mål å sikre mest mulig gull gjennom mest mulig eksport og minst mulig import.<ref>Side 185–189, Palmer, Colton</ref>

==== Nederland – Lite land, stor makt ====
[[Fil:De handelsloge van de VOC in Hougly in Bengalen Rijksmuseum SK-A-4282.jpeg|mini|Nederland hadde kontroll over flere havner i India, og satte opp førindustrielle «fabrikker» der. Illustrasjonen viser et sted i dagens delstat [[Vest-Bengal]]. {{Byline|Hendrik van Schuylenburgh|type=Malt av}}]]
I motsetning til Frankrike og England, var Nederland aldri egentlig samlet. Landet besto av syv provinser som hver hadde stor intern makt, og ideer som statsstyrt og aggressiv handel, altså merkantilisme, ble aldri gjennomført der.<ref>Side 219, Konnert</ref>

Det urbane Nederland vokste opp som en både kulturell og økonomisk stormakt. Malere som [[Rembrandt]] (1606–1669) og [[Jan Vermeer]] (1632–1675) ble regnet blant de største i Europa. Samtidig kom landet også i krig med England og Frankrike, men de lyktes i stor grad enten å vinne krigene eller å befeste den etablerte status. Både Frankrike, flere tyske allierte og England måtte oppgi sitt forsøk på å kontrollere Nederland<ref>Side 219–224, Konnert</ref>

==== Spania – Umoderne og desentralisert ====
Spania hadde tidligere vist seg ute av stand til å takle rikdom. Deres hær klarte ikke å hindre Nederlands fremvekst, og Nederlands langt mer moderne økonomiske og maritime kunnskap gjorde at de tok over mye av handelen spanjolene tidligere hadde kontrollert. Det skulle imidlertid gå langt verre. Det ble mindre sølv og færre til å grave det opp. Adelen, som andre steder hadde vært avgjørende i å få i gang handel gjennom store investeringer, var i Spania svært skeptiske til aktiviteten. Spania mistet Portugal, og kom etter trettiårskrigen inn i en krig med Frankrike, der de tapte store områder. Dyre kriger og dårlig økonomi førte til overbeskatning av bøndene, og flere av dem rømte til Sør-Amerika. Det var heller ikke særlig mye investering i forlagsvirksomheten som hadde gjort nederlenderne formuende.<ref>Side 225–336, Wiesner-Hanks</ref><ref>Side 201–202, Konnert</ref> Det hjalp heller ikke Spanias sak at de var styrt i realiteten av adelige som skapte et gammeldags og fragmentert land, mens kongen, den unge, sykelige og sannsynligvis innavlede [[Karl II av Spania|Karl II]] (1661–1700) ble ignorert. Landet ble paradoksalt nok samlet fordi de enkelte adelige forsto at et splittet Spania ville bli lett bytte for stormaktene når man skulle velge en ny monark fra et annet dynasti. Man kan snakke om at nettopp denne samlingen, rett før [[Den spanske arvefølgekrigen|den spanske arvefølgekrig]] (1701–1714), er den egentlige overgangen fra mange små landområder til ett samlet Spania.<ref>Side 208–209, Konnert</ref>

==== Skandinavia – duell ====
{{utdypende|den skånske krig}}
[[Fil:Swedish Empire (1560-1815) en2.png|mini|Sverige økte områdene sine markant på 1600-tallets andre halvdel.]]
Sverige hadde et godt utgangspunkt for å vokse i en tid der det var en fordel å være et samlet rike. Sverige hadde i sekstenhundretallets første halvdel samlet makten rundt kongen og hans råd, mye takket være Gustav Adolf og [[Axel Oxenstierna]] (1583–1654). Sveriges største utfordring var imidlertid hva de skulle gjøre med en dyr leiehær. På den ene siden hadde de bare leiehæren, på den annen side ble det dyrt å fortsette. I tillegg var Sverige ofte i kamp med Danmark-Norge. For Danmark-Norges del ble en del omfattende tap, så dramatiske at det i 1660 omtrent bare var København igjen som ikke var okkupert. Takket være nederlandsk flåte i Danmark og norsk hær i Norge, ble Sverige bekjempet. Imidlertid hadde adelen hadde skuffet så mye at [[Frederik III av Danmark og Norge|Frederik III]] (1609–1670), som fortsatte å kjempe under beleiringen, lyktes i å innføre enevelde med folkets begeistring.<ref>Side 143–144, Lee</ref><ref>[https://nbl.snl.no/Frederik_3 Frederik 3] - Norsk Biografisk Leksikon</ref> Dessverre for hoveddelen av Danmarks og Norges befolkning var sønnen ikke like politisk dyktig, slik farens kompetente byråkrati forfalt under [[Christian V av Danmark og Norge|Christian V]] (1646–1699).<ref>[https://nbl.snl.no/Christian_5 Christian 5] - Norsk Biografisk Leksikon</ref>

==== Sør-Europa for øvrig ====
Portugal fikk støtte av England til å erklære seg selvstendig fra Spania. Den engelske støtten sikret at de fikk normalisert forholdet til både Spania og Frankrike. Det ble senere oppdaget gull i Brasil, og bedre styre førte til at Portugal fikk en opptur mot slutten av århundret.<ref>[https://www.britannica.com/place/Portugal/Control-of-the-sea-trade#ref23770 Portugal - Control of the Sea Trade] - Britannica.com</ref>

De italienske bystatene var for lengst redusert i 1650. Fokuset hadde i større grad flyttet seg mot Atlanterhavet, slik at varer fra Østen kom via portugisiske, senere nederlandske og engelske skip. Denne transporten var langt billigere enn det bystatene tidligere hadde tilbydd. Ull- og silkeproduksjonen i Italia ble også utkonkurrert. Dette var en hard periode for et tidligere svært rikt område.<ref>Side 120–121, Cassina Wolff</ref>

=== Sentral- og Øst-Europa før den store nordiske krig (1648–1699) ===
Det tysk-romerske rike var for alle praktiske formål ikke lenger en maktfaktor, og flere enkeltstater i riket ble stadig mer selvstendige. Dette gjaldt spesielt Preussen, som gikk fra å være et svekket område til et mektig rike i løpet av litt over hundre år. Østerrike, også kalt Habsburg, ble også svært mektige. Sammen med Russland, som vokste mot slutten av perioden, ble de nye stormakter. 

==== Habsburg: Østerrike ====
[[Fil:Atlas Van der Hagen-KW1049B10 050-De belegering van Wenen door de Turken in 1683.jpeg|mini|Beleiringen av Wien i 1683 ble det siste forsøket fra Det osmanske riket på å bekjempe dynastiet Habsburg. Det var nær å lyktes. {{byline|Romeyn de Hooghe (1645–1708)|type=Grafisk trykk}}]]

Den erkekatolske familien Habsburg hadde styrt Det tysk-romerske riket uavbrutt siden midten av 1400-tallet, og de styrte fortsatt to hundre år senere. Likevel var det klart for dem at det ikke var det vaklevorne Det tysk-romerske riket, men kronlandene deres, Erkehertugdømmet Østerrike, som var den egentlige maktbasen. [[Leopold I av Det tysk-romerske rike|Keiser Leopold I]] (1640–1705) lyktes i å modernisere og stabilisere riket. Han kastet også ut jødene fra riket, men samtlige fikk oppholdstillatelse i Brandenburg-Preussen øyeblikkelig.<ref name="Schumann2012">{{cite book |last=Schumann |first=Jutta |title=Die andere Sonne: Kaiserbild und Medienstrategien im Zeitalter Leopolds I. |url=https://books.google.com/books?id=EbBJAAAAQBAJ&pg=PP3 |date=13. september 2012 |publisher=Walter de Gruyter |isbn=978-3-05-005581-7 |pages=3– }}</ref> Selv uten jødeforfølgelsen vil det være en overdrivelse å omtale Østerrike som moderne. Det var mange bønder i riket, og de var stort sett ufrie. Det var få byer, og handelen var lite organisert. Befolkningen snakket ikke bare mange forskjellige språk, men tilhørte også mange forskjellige språkgrupper, både germansk (tysk), slavisk (tsjekkisk, slovakisk, serbokroatisk med mer), ugrisk (ungarsk) og latinsk (rumensk). Forsøk på å omvende alle til troende katolikker ble også utfordrende, spesielt i Ungarn.<ref name="toåttefem">Side 282–285, Konnert</ref>

===== Habsburg – Ungarn =====
Ungarn hadde siden 1526 blitt kastet mellom Østerrike og Det osmanske rike, med området [[Transilvania]] tidvis som selvstendig. Ungarerne hadde både vestlige trekk, med fokus på handel, og østlige, med tanke på den dårlige behandlingen av bøndene. Transilvania prøvde å utvide alliansen ved å alliere seg med først Sverige og så Østerrike, men begge gangene ble de markant slått, og måtte inngå en smertefull fredsavtale. Resten av Ungarn var rent formelt selvstendige helt til en rekke mislykkede kriger og opprør førte til at Leopold I avviklet den formelle selvstendigheten. Selvstendigheten fikk de imidlertid tilbake etter at tyske leiesoldater plyndret området.<ref>Side 159–60; 175–179, Kontler</ref>

I 1683 angrep osmanerne Wien, men ble slått tilbake med hjelp fra Polen. Deretter var Habsburg og Polen på offensiven og tok tilbake byen [[Buda]] som i lang tid var kontrollert av osmanerne. Hæren fikk jaget osmanerne ut av hele Ungarn, Transilvania inkludert. Ungarn var kraftig redusert, og det var få maktpersoner som kunne forhindre at landet falt helt under Habsburg, om enn nasjonalistiske ungarere gjorde at landet aldri ble en naturlig del av riket på samme måte som Böhmen.<ref>Side 180–185, Kontler</ref><ref name="Side 225, Palmer, Colton">Side 225, Palmer, Colton</ref>

==== Preussen – Samling gjennom hæren ====
[[Fredrik Vilhelm av Brandenburg|Fredrik Vilhelm]] (1620–1688) lyktes å snu [[Brandenburg-Preussen]] fra å være et sterkt redusert område til å bli en begynnende stormakt. Han drillet en kompetent hær som på papiret så mektig ut. Hæren gjorde at de færreste naboland ønsket å møte Preussen i krig, og ettersom Fredrik Vilhelm selv ikke var interessert i å kaste bort hæren på dyre kriger, var dette en løsning som gavnet alle. I tillegg var Preussen moderne, og tok derfor imot folk som ble forfulgt andre steder, som jøder og andre «feiltroende». Kravet for de nye landsmennene var at de var lojale mot kongen og hæren, og hele landet ble bygget opp mer eller mindre for å holde hæren ved like.<ref>Side 229–233, Palmer, Colton</ref>

==== Russland ====
Russland var ikke en stor del av en europeiske kulturen på 1600-tallet. Reisende til Russland rapporterte om adelskvinner som ble holdt utenom samfunnet, menn som hadde store skjegg og klær som fremsto som eksotiske, russere som hadde grove skikker som varierte mellom ekstrem drikkfeldighet og fest det ene øyeblikket og anger og religiøs utmattelse det neste. Dverger og hoffnarrer var håpløst utdatert i vesten, men ble fortsatt brukt for å more folk i Russland. Mystisisme og overtro var foretrukket foran kunnskap. Interne stridigheter og tap i kriger mot vestlige naboer som Polen og Litauen svekket landet videre. Mord, kidnapping, mishandling og grusom kroppsskade var vanlig. Der både den katolske og den protestantiske kirken hadde støttet utdannelse blant folk, var ikke dette vanlig i den ortodokse kirken. For mange var det å beregne datoen for en solformørkelse rene magien. For å samle Russland, ble [[Duma]]en, folkeforsamlingen i Russland, enige om å utnevne den svært unge [[Mikhail av Russland|Mikhail Romanov]] (1596–1645) til [[tsar]]. Han startet da et regime som var eneveldig og langvarig; det varte frem til 1917.<ref>Side 236–237, Palmer, Colton</ref> For bønder ble det stadig verre. De hadde nær ingen egne rettigheter, de kunne heller ikke flytte. Et opprør ledet av [[Stenka Rasin]] (1630–1671) ble gjennomført mellom 1667 og 1671. Til slutt ble Rasin tatt, torturert og hakket i hjel.<ref>Side 237–238, Palmer, Colton</ref>

==== Polen ====
Polen hadde svekket økonomi etter å ha blitt ydmyket av svenskene i krig og landsforvist protestanter på midten av 1600-tallet.<ref>Side 299–301, Davies</ref> I tillegg valgte adelige i parlamentet, [[Sejm]], å gjøre opprør mot det de mente var en tyrannisk konge. Fra 1652 av hadde alle adelige i Sejm vetorett, noe som førte til at ingenting ble gjennomført. Likevel fungerte hæren og deltok flere ganger i kriger det de enten vant eller markerte seg positivt, spesielt da de reddet et beleiret Wien i 1682. Likevel ble det stadig klarere for dem at Russland, spesielt under [[Peter den store]] (1672–1725), og Preussen var i ferd med å bli svært mektige naboer.<ref>Side 302–304, Davies</ref>

====Det osmanske rike ====
Det osmanske rike hadde mange maktfaktorer som virket mot hverandre. Sultanen, hans hoff, [[janitsjar]]ene - en hær bestående av «frivillige» kristne menn fra barnsben av, adelen og andre stormenn og ikke minst den organiserte religionen, hadde konflikter seg imellom. Siden Nederland, England og Frankrike selv sendte handelsskip til India, var heller ikke handelen med Europa like lukrativ som før. Løsningene på problemene var ikke spesielt effektive, og de enkelte maktmenneskene utnyttet den grove [[korrupsjon]]en til å mele sin egen kake. Til tross for enkelte fremstøt mot Habsburg, ble de drevet stadig lengre tilbake, og til slutt måtte de i 1699 gå med på en ydmykende fred som langt på vei førte til at de ble en andrerangsmakt.<ref name="decline">[https://www.britannica.com/place/Ottoman-Empire/The-decline-of-the-Ottoman-Empire-1566-1807 The Decline Of The Ottoman Empire, 1566–1807] - Britannica.com</ref>

=== Vitenskap og filosofi ===
[[Fil:Blaise Pascal Versailles.JPG|miniatyr|[[Blaise Pascal]] spilte en avgjørende rolle i definisjonen av trykk, lanserte økonomiske teorier og briljerte i en rekke emner.]]
Sekstenhundretallets første halvdel hadde riktignok vært preget av overtro og [[hekseprosessene]], men flere forskere, deriblant Galilei, Kepler og Brahe (se over) hadde gjort store fremskritt. I andre halvdel økte det markant. Multigeniet [[Blaise Pascal]] (1623–1662), fysikeren [[Isaac Newton]] (1643–1727), kjemikeren [[Robert Boyle]] (1627–1692) og fysikeren [[Robert Hooke]] (1635–1703) ga en markant økt forståelse av verden, noe som igjen førte til økt interesse for vitenskap og flere offisielle eller uoffisielle vitenskapsselskap oppstod i de store europeiske landene.<ref>[https://www.britannica.com/biography/Blaise-Pascal Blaise Pascal] - Britannica.com</ref><ref>[https://www.britannica.com/biography/Robert-Boyle Robert Boyle] - Britannica.com</ref><ref>[https://www.britannica.com/biography/Robert-Hooke Robert Hooke] - Britannica.com</ref><ref name="sci">Side 297–299, Palmer, Colton</ref> Også innen ingeniørvitenskapen hadde man et stort sprang, blant annet takket være den franske vitenskapsmannen [[Denis Papin]] (1647–1713), som lyktes i å lage en [[dampmaskin]] i 1681, og denne ble forbedret og forstørret i 1702 av [[Thomas Newcomen]] (1663–1729).<ref name="sci" /> Innen matematikk produserte [[Gottfried Leibniz]] (1646–1716) den mest systematiske teorien innen [[Integrasjon|integral]]- og [[Derivasjon|differensialregning]].<ref>[https://snl.no/Gottfried_Wilhelm_Leibniz Gottfried Wilhelm Leibniz] - Store norske Leksikon</ref>

Vitenskapelige og medisinske oppdagelser banet også vei for å forstå ikke bare naturen, men også mennesket, i en verden preget av lover som kunne forstås og tolkes. Hekseprosesser hadde ingen plass i denne verdensforståelsen, og forsvant flere steder i Europa.<ref>Side 420–421, Greer, Lewis; 397–398, Fuglestad</ref> I tillegg var moderne filosofer, med [[John Locke]] (1632–1704) i spissen, mer opptatt av å argumentere for en empirisk verdensforståelse. Han mente at man måtte studere et fenomen for å få kunnskap om det, og ikke begrense seg til å tenke seg til dets natur uten å studere fenomenet. Locke fremsatte sine tankerekker innen svært mange felter, fra økonomi til religion. For Locke var mennesket fritt, rasjonelt og i stand til å ta egne valg, og trengte ikke, som [[Thomas Hobbes]] (1588–1679) mente, å underkaste seg staten.<ref>Side 306–311, Palmer, Colton</ref>

=== De opplyste eneveldenes tid ===
I hovedsak var Europa styrt av eneveldige konger med en eller annen forståelse med adelen. På 1700-tallet ble det klart at en slik styreform måtte gi større plass til handel og investeringer. Dette igjen gjorde at borgerskapet vokste som en økonomisk faktor. Rike familier hadde investert i nyvinninger innen handel, jordbruk, skipsfart og finans for å sikre seg og lande store inntekter. Hvordan staten forholdt seg til dem påvirket i stor grad hvordan det gikk med staten.

På 1700-tallet fikk man en markant forskyving av makten, mye takket være to kriger. I Vest- og Sør-Europa var [[den spanske arvefølgekrigen]] avgjørende for å svekke Spania og Nederland på den ene side og styrke Storbritannia på den annen - en sammenslåing av England, Skottland og Irland fant sted i 1708. I Nord- og Øst-Europa var [[den store nordiske krig]] med på å flytte maktbalansen fra Sverige til Russland, i denne sammenhengen ble også Preussen styrket. 

Disse kostbare krigene og de påfølgende økonomiske boblene gjorde at man fikk en fredelig periode før Storbritannia ekspanderte i Nord-Amerika, Asia og Oseania. Preussen, Østerrike og Russland anerkjente hverandre som stormakter i området, og svekket stadig Polen frem til landet opphørte å eksistere. [[Fredrik I av Preussen]] (1657–1713) og Russlands [[Katarina II av Russland|Katarina den store]] (1729–1796) ble også eksempler på opplyste monarker som styrte til folkets og nasjonens beste. 

==== De to krigene (1700–1721) ====
{{Utdypende|den spanske arvefølgekrigen|den store nordiske krig}}
I årene før år 1700 var det stor usikkerhet rundt tronfølgen flere steder i Europa. I Russland lyktes i 1696 endelig Peter den store å bli eneveldig tsar av Russland. Etter å ha besøkt Vest-Europa og lært mye derfra, igangsatte han store endringer der gammeldagse og ikke-europeiske skikker, som å ha langt skjegg og gå kledd i utdaterte klær, kunne straffes. Han satte i gang en modernisering av Russland der utdannelse ble spesielt viktig. <ref>Side 239–241, Palmer, Colton</ref>

Peter den store var spesielt opptatt av handel, men for å drive effektiv handel, trengte han en havn. Hele Østersjøen var kontrollert av Sverige, men Peter den store allierte seg med Polen, som ønsket å få tilbake sine kystområder. Han allierte seg også med Danmark-Norge, Sveriges arvefiende, mot den unge og uerfarne kong [[Karl XII av Sverige]] (1682–1718). I år 1700 angrep de Sveriges områder, og startet [[den store nordiske krig]] (1700–1721). Karl XII slo tilbake og bekjempet danskene helt og beseiret russerne i krig. Deretter slo de Polen, og det så ut til å vinne frem til den kalde vinteren stoppet forsyningslinjene. Dette førte etter en del frem og tilbake til at Sverige i 1721 måtte gi fra seg store områder i Østersjøen, men beholdt Finland. Dette medførte uansett at Russland fikk dannet sin egen moderne by, [[St. Petersburg]], og de tok nå over som stormakten i området.<ref>Side 228–229, Jeremy Black: «Warfare, Crisis, and Absolutism» i ''Early Modern Europe An Oxford History'' av Euan Cameron (red.), Oxford University Press, Oxford, 1999</ref>

I Spania døde i år 1700 Karl II etter lang tids sykeleie. Den innavlede kongen hadde testamentert bort hele det spanske riket med besittelsene i Italia, Latin-Amerika og De spanske nederlandene til hvem enn det var opportunt at tok over. Stormaktene hadde planlagt dette i detalj slik at Spania besto, og alle var fornøyde. [[Filip V av Spania|Filip, hertug av Anjou]] (1683–1746) skulle bli konge av Spania, såfremt han sa fra seg arveretten til Frankrikes trone.<ref>Side 192–193, Palmer, Colton</ref> I 1701 ombestemte Frankrikes konge [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]] (1638–1715) seg, og ville ikke anerkjenne at hertugen ikke kunne bli konge av begge rikene. Ingen andre land ønsket et sterkt Frankrike med spanske områder, og stormaktene gikk til krig. Krigen, som ble kjempet på flere kontinenter, hadde ingen egentlig vinner, men Storbritannia erklærte ved [[freden i Utrecht]] i 1713 ganske strenge krav, som blant annet sikret dem klippen [[Gibraltar]].<ref name="spanske" />

==== Nødvendig fredstid (1720–1740) ====
[[Fil:Retuched Painting of Robert Walpole.jpg|miniatyr|[[Robert Walpole]] måtte kontrollere både konge, parlament og andre i maktposisjon for å legge planene for britisk dominans i verden frem til andre verdenskrig.]]
I denne perioden ble britene totaldominerende på havet. I en tid med opplyst enevelde var Storbritannia unntaket fra regelen, med et parlamentarisk monarki med en fraværende monark.<ref>Side 303–304, H.M. Scott: «Europe Turns East» i ''Early Modern Europe An Oxford History'' av Euan Cameron (red.), Oxford University Press, Oxford, 1999</ref> Imidlertid opplevde britene en opprivende og svært kostbar [[South Sea Company|økonomisk boble]] som gjorde at de ikke hadde råd til å gå til krig.<ref>[https://www.britannica.com/event/South-Sea-Bubble South Sea Bubble] - Britannica.com</ref>

Filip av Anjou ble konge av Spania uten rett til den franske tronen og Frankrike aksepterte disse kravene. To år senere døde Ludvig XIV, og Frankrikes nye konge ble [[Ludvig XV av Frankrike|Ludvig XV]] som var fem år gammel. Spania mistet også De spanske nederlandene, eller Belgia, og kongedømmet Napoli til Østerrike.<ref name="spanske">Side 441–446, Fuglestad</ref> Frankrike startet først med en ukontrollert spekulasjon i aksjer i kompaniet som skulle sikre landet eiendeler i Mississippi, men det ble et enormt tapsprosjekt som nær ruinerte landet. Dette skjedde samtidig som britene hadde sin boble.<ref>[https://www.britannica.com/event/Mississippi-Bubble Mississippi Bubble] - Britannica.com</ref> Deretter valgte Frankrike en fredeligere retning som de sparte stort på.<ref name="spanske" /> Nederland hadde overlatt kampen til havs til britene, som hadde ofret nederlandske skip i krigen mot Frankrike og Spania. Da freden kom, var det få nederlandske skip igjen. Republikken var vanstyrt en stund, dermed ble Nederland en annenrangs makt.<ref>Side 291–292, J.L. Price: «The Dutch Republic» i ''A Companion to Eighteenth-Century Europe'' av Peter H. Wilson (red.), Blackwell Publishing, Malden (Ma), 2008</ref>

Ettersom Ludvig XV var lite interessert i å styre, ble Frankrike reelt styrt av [[André-Hercule de Fleury|kardinal Fleury]] (1653–1743) fra 1726 av. 
Storbritannia ble i realiteten styrt av [[Robert Walpole]] (1676–1745), som lyktes å samle interessegrupper til å bli dominerende i Underhuset, og med en tyskfødt konge med begrenset interesse for britisk politikk, fikk også han gjort mye uten kongens involvering. Både Fleury og Walpole ønsket fred og gjenoppbygging av sitt land.<ref>Side 343, Michael Rapport: «France» i ''A Companion to Eighteenth-Century Europe'' av Peter H. Wilson (red.), Blackwell Publishing, Malden (Ma), 2008</ref><ref>Side 265–273, Palmer, Colton</ref>

Preussen og Østerrike hadde hver sin utfordring. Preussen hadde blitt styrt av [[Fredrik I av Preussen|kong Fredrik I]], den første prøyssiske kongen, men han var konge ''i'' Preussen og ikke ''av''. Bare én i Det tyskromerske rike var konge, og det var kongen av Böhmen (som siden 1526 var den samme som keiseren av Det tyskromerske riket). Fredrik Is etterfølger, [[Fredrik Vilhelm I av Preussen|Fredrik Vilhelm]] (1688–1740) var gjerrig, skeptisk til kultur og svært glad i hæren, som ble godt trent og fordoblet til 83&nbsp;000 mann. Fredrik Vilhelm satte til side store pengesummer i tilfelle krig, så i 1740, da han døde, arvet den nye kongen 7 millioner Taler ([[Daler]]) og en topptrent hær.<ref>Side 229–234, Palmer, Colton</ref>

Østerrike ble styrt av [[Karl VI av Det tysk-romerske rike|Karl VI]] (1685–1740), som i hovedsak lyktes med å erklære to ting som avgjørende for Østerrikes skjebne: Østerrikes udelelighet og retten for kvinner til å arve tronen. Den første delen ble godkjent, mens den andre delen ble en utfordring som skulle ta opp en god del tid etter 1740.<ref name="Side 225, Palmer, Colton"/>

Russland ble styrt av flere kortvarige keisere og keiserinner, der [[Anna av Russland|Anna I]] (1730–1740) dominerte. Hun ble undervurdert, og signerte villig på en håndfestning (bindende kontrakt mellom konge og adel) der hun fikk begrenset makten. Kort tid etterpå ble den uaktuell, og hun innførte en despotisk angiverstat der folk hun ikke stolte på ble torturert eller sendt til Sibir.<ref>[http://www.saint-petersburg.com/royal-family/anna-ioannovna/ Anna Ioannovna] - Saint Petersburg</ref>

==== Opplyste monarker og hissige kriger (1740–1763) ====
Etter nesten 20 års fred ble Storbritannia og Frankrike etter hvert involvert i kriger med fastlandsmakter igjen. Etter noen i utgangspunktet korte og poengløse kriger, var det den østerrikske arvefølgekrigen som virkelig begynte å forandre på maktbalansen i Europa. Østerrike hadde vist en pragmatisk innstilling til kravet om mannlig arving, og da kong Karl VI døde, var det [[Maria Teresia av Østerrike|Maria Teresia]] (1717–1780) som skulle arve Østerrike, mens hennes mann ble keiser av Det tyskromerske riket, i hovedsak som en marionett for Maria Teresias mektige Habsburg-familie. Flere mente likevel at det var broren til Karl VI, Josef, som skulle bli konge. Preussens nye konge, [[Fredrik II av Preussen|Fredrik den store]] (1712–1786), brukte det som unnskyldning til å angripe det rike området [[Schlesien]], den nordligste delen av Østerrike. Dette førte til stadig flere kriger mellom folk med skiftende lojalitet. Bayern var først på prøyssisk side, mens Sachsen var på østerriksk. Frankrike støttet Bayern og England Østerrike. Krigen endte, etter at Preussen stort sett slo Østerrike, mens Østerrike bekjempet de fleste andre, med at Preussen fikk beholde Schlesien, mens de andre områdene Preussen hadde tatt, ble gitt tilbake til Østerrike. I tillegg ble forholdet mellom sterkt katolske Maria Teresia og Wien på den ene siden og sterkt protestantiske og moderne Fredrik den store og Berlin på den andre svært spent, og fikk betydning frem til [[Tysklands samling]] i 1871.<ref name="fuggern">Side 451–456, Fuglestad</ref>

Den østerrikske arvefølgekrisen ble fulgt av [[sjuårskrigen]] (1756–1763), som kort fortalt begynte som en krig mellom England og Frankrike i India og Nord-Amerika, og Englands nye allierte og tidligere fiende Preussen og Frankrikes nye allierte og tidligere fiende Østerrike, sammen med Russland, på den andre siden. Russland hadde i 1740 fått tsarina [[Elisabeth av Russland|Elisabeth]] (1709–1761) på tronen, og hun, som mange andre russere, var svært skeptisk til Preussen etter at mange preussere hadde gitt Anna råd om hvordan å styre for best personlig vinning. Imidlertid døde Elisabeth i 1762, og den nye keiseren, tsar [[Peter III av Russland|Peter III]] (1728–1762) trakk Russland ut av krigen. Dette langt på vei reddet Preussen. Da Peter III ble avsatt og døde, og mer pragmatiske [[Katarina II av Russland|Katarina den store]] tok over, ble Preussen, Russland og Østerrike mest opptatt av felles interesser, det vil si å svekke Det osmanske riket og Polen. Både Fredrik den store og Katarina den store regnes blant de store opplyste monarkene. Maria Teresia nevnes ikke i samme åndedrag, i hovedsak på grunn av [[antisemittisme]] og manglende støtte til religionsfrihet.<ref>Side 454–458, Fuglestad</ref> Storbritannia på sin side slo Frankrike, og tok over deler av Canada og India i sin helhet. Spania tok over Louisiana, det vil si store deler av dagens [[Midtvesten]].<ref>Side 457–460, Fuglestad</ref><ref>[https://www.britannica.com/event/Battle-of-Plassey Battle of Plassey] - Britannica.com</ref>

==== Britisk dominans og fransk opprør (1763 - 1789) ====

{{utdypende|Polen-Litauens tre delinger}}
Britene kom best ut av både sjuårskrigen og den østerrikske arvefølgekrig, og ettersom de dominerte på havene, var det lite som hindret videre kontroll over andre områder i verden. En beboelig og tilgjengelig del av Australia ble oppdaget av [[James Cook]] (1728–1779) i 1770 og kolonisert 18 år senere.<ref>[http://www.bbc.co.uk/history/historic_figures/cook_captain_james.shtml Captain James Cook (1728 - 1779)] - BBC History</ref><ref>[http://thecommonwealth.org/our-member-countries/australia/history Australia: History] {{Wayback|url=http://thecommonwealth.org/our-member-countries/australia/history |date=20181205173322 }} - The Commonwealth</ref> I mellomtiden gjorde koloniene i Nord-Amerika opprør etter en kortvarig skattlegging uten at kolonistene var representert i parlamentet. Opprøret mot skattleggingen utviklet seg til en [[USAs uavhengighetserklæring|uavhengighetserklæring]] og en påfølgende [[Den amerikanske uavhengighetskrigen|uavhengighetskrig]] (1775–1783) der USA, med fransk hjelp, vant.<ref>Side 449–451, Greer, Lewis</ref>

Frankrike hadde bygget opp hæren og marinen, og brøt etterhvert med Østerrike. Imidlertid var landet fortsatt for fragmentert til å fungere godt.<ref name="slutten">Lee, 285–287</ref> Østerrike på sin side var fortsatt styrt frem til 1780 av Maria Teresa, som var både fremoverskuende med sin støtte til vaksiner og tilbakeskuende når det gjaldt toleranse. Østerrikes hovedutfordring, selv etter hennes modernisering, var at riket var dårlig organisert og med en rekke folkegrupper med liten eller ingen lojalitet til hovedstaden og keiserinnen.<ref>Side 231–247, Lee</ref>

Russland fortsatte sin pragmatisme under Katarina den store, og hun allierte seg med Preussen og Østerrike om hverandre. De tre rikene begynte i 1770-årene å dele de ytterste delene av Polen seg imellom.<ref name="katarina">Side 227–229, Lee</ref> Det var særlig områder med overveiende russisk befolkning som Katarina ønsket å kontrollere.<ref>Side 407, Greer, Lewis</ref> Polakkene prøvde en samling av de gjenværende delene av landet, men befolkningen hadde ingen nasjonalfølelse. Polen opphørte å eksistere i 1795. Da var den tidligere opplyste Katarina den store blitt både gammel og reaksjonær.<ref>Side 213, Lee</ref>

=== Opplysningstiden ===
{{utdypende|opplysningstiden|Encyclopédie}}
[[Fil:Immanuel Kant portrait c1790.jpg|miniatyr|[[Immanuel Kant]] var en av Opplysningstidens mest kjente filosofer, og en av få som ikke var nært knyttet til verken Frankrike eller Skottland.]]
Innen vitenskapen og vitenskapsfilosofien hadde etablerte sannheter blitt utfordret i en god stund. I løpet av 1700-tallet ble dette også gjort innen samfunnet, politikken og økonomien. Tykkefriheten var større på 1700-tallet enn på 1600-tallet, men det lå fortsatt klare grenser. Dette gjaldt spesielt åpen kritikk av et samfunn. I stedet ble ofte kritiske filosofiske betraktninger skjult som skjønnlitterære verk som gjorde narr av dagens politikk indirekte. Voltaires ''[[Candide]]'' og [[Jonathan Swift]]s ''[[Gullivers reiser]]'' foregikk langt fra respektive Frankrike og Storbritannia, men parallellene var åpenbare for de fleste.<ref>[https://www.britannica.com/topic/Candide-by-Voltaire Candide by Voltaire], [https://www.britannica.com/topic/Gullivers-Travels Gulliver's Travels] - Begge Britannica.com</ref> 

Det var særlig to hovedsentre for filosofi. I Paris dominerte ''philosophes'', en gruppe som ofte, og gjerne vittig, angrep de etablerte sannheter i samfunnet og politikken. Blant de største philosophes var [[Voltaire]] (1694–1778), som angrep kirkens makt og moralpreken og argumenterte varmt for trykkefrihet; [[Charles Montesquieu]] (1689–1755), som definerte maktens tredeling innenfor en stat som en foretrukken administrasjon for å forhindre at én makt ble for stor på bekostning av de andre; [[Denis Diderot]] (1713–1784) sto for oppstarten av et nyskapende leksikon og [[Jean-Jacques Rousseau]] (1712–1778), som definerte at makten kom fra folket, ikke fra Gud. Det ble stadig vanligere at interesserte, ofte rike borgere, møttes i delvis private sammenkomster i hverandres [[Salong (samling)|salonger]]. Der diskuterte man filosofi, kunst, musikk, litteratur og annet som foregikk i samfunnet. Forsamlingene var åpne for begge kjønn, og kvinner hadde en viss makt som vertinner som valgte både tema og gjester.<ref name="Opplysning">Side 316–324, Palmer, Colton</ref>

I Glasgow og Edinburgh var fokus mest på naturvitenskapen, men også på menneskets evne til å skille mellom rett og galt uavhengig av samfunnet.<ref>Side 315–324, Palmer, Colton; Side 428–429, Greer, Lewis; [https://plato.stanford.edu/entries/scottish-18th/ Scottish Philosophy in the 18th Century] - Stanford Encyclopedia of Philosophy</ref> [[David Hume]] (1711–1776) ble en svært viktig filosof både for Skottland, Europa og verden. Han var sammen med noe tidligere Lock og [[George Berkeley]] (1685–1753) opptatt av at man måtte observere før man gjorde antagelser, i stedet for omvendt. Han var også opptatt av at selv om noe var svært sannsynlig, betyr det ikke at det var sikkert. Hume hadde heller ingen begeistring for [[deisme]], tanken om at Gud satte i gang skaperverket, men trakk seg unna. For Hume var Gud unødvendig i fortellingen om verden.<ref>[https://fritanke.no/index.php?page=vis_nyhet&NyhetID=10499 Opplysningsfilosofen som tok et oppgjør med fornuften] - Fri Tanke, 12. mai 2017,hentet 30. oktober 2018</ref><ref>[https://www.iep.utm.edu/hume/ David Hume] - Internet Encyclopedia of Philosophy</ref> En annen viktig filosof var [[Adam Smith]] (1723–1790), som tok oppgjør mot både Humes ateisme og viktigheten av å finne svarene på de store filosofiske spørsmålene. For Smith var menneskets viktigste oppgave å ha evne til sympati og å kunne bedre sin egen situasjon.<ref>[https://plato.stanford.edu/entries/scottish-18th/ Scottish Philosophy in the 18th Century] - Stanford Encyclopedia of Philosophy</ref> I ''[[Nasjonenes velstand]]'' (''An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations'') angrep Smith også den utdaterte handelspolitikken, og langt på vei var det Smith som introduserte økonomi som fag. Smith mente at skatter, avgifter og toll var i veien for menneskelig utvikling.<ref>Side 507–508, Greer, Lewis</ref> Andre skotske opplysningsfilosofer og -vitenskapsmenn var 
[[James Hutton]] (1726–1797), den moderne geologiens far,<ref>[https://www.amnh.org/explore/resource-collections/earth-inside-and-out/james-hutton-the-founder-of-modern-geology James Hutton: The Founder of Modern Geology] - American Museum of Natural History</ref> og [[Joseph Black]] (1728–1799), en banebrytende kjemiker.<ref>[https://www.theodora.com/encyclopedia/b2/joseph_black.html Joseph Black] - Encyclopedia 1911</ref>

Mot slutten av århundret argumenterte [[Immanuel Kant]] (1724–1804) mot Humes tanker om at observasjon var den eneste veien til kunnskap, og lyktes langt på vei å finne en vitenskapelig metode som kombinerte både observasjon (empiri) og rasjonalitet.<ref>[https://plato.stanford.edu/entries/kant/ Immanuel Kant] - Stanford Encyclopedia of Philosophy</ref>

==== Kunst og musikk ====
[[Fil:Johann Sebastian Bach.jpg|miniatyr|[[Johann Sebastian Bach]] regnes i dag blant de største komponistene noensinne.<ref>[https://www.britannica.com/biography/Johann-Sebastian-Bach Johann Sebastian Bach] - Britannica.com</ref>]]
Innen kunst opplevde 1700-tallet et brudd. I begynnelsen var det i Frankrike virkelighetsflukt med adelige som var på piknik, husket i hagen eller liknende som var tema for malerier. Fargene i slike malerier gled ofte i hverandre. Malere som [[Jean-Honoré Fragonard]] (1732–1806) og [[Antoine Watteau]] (1684–1721) dominerte i denne stilen. Stilen har ikke et navn, men omtales til dels som senbarokk eller rokokko.<ref name="mymet">[https://mymodernmet.com/rococo-art/ Rococo Art] - My Modern Met</ref> I 1760-årene var [[klassisismen]] (eller nyklassisismen) på vei fremover i Frankrike. De lekne og ulne maleriene ble erstattet av motiver inspirert av antikken, der klare skiller mellom fargene, sterke motiver fra gresk eller romersk historie og mytologi og sterke menneskeskikkelser var viktige kjennetegn. Her var spesielt [[Jacques-Louis David]] (1748–1825) en vesentlig maler.<ref>[https://www.britannica.com/art/Neoclassicism Neoclassicism] . Britannica</ref> Britisk kunst brøt med den franske, og malere som [[William Hogarth]] (1697–1764) og [[Thomas Gainsborough]] (1727–1788) hadde mer dramatiske motiver, Hogarth som en skildrer av samfunnets dobbeltmoral og Gainsborough som en svært dyktig landskaps- og portrettmaler.<ref>[https://www.tate.org.uk/whats-on/tate-britain/exhibition/british-painting-eighteenth-century British painting in the Eighteenth Century] - Tate Gallery of Art</ref>

Musikken var sterkt annerledes. Der kunstens sentrum var Paris og London var et merkelig unntak, var musikken først og fremst tysk og italiensk, men samtidig uten at dette påvirket lyden. Den muligens største komponisten i ettertiden, [[Johann Sebastian Bach]] (1685–1750), ble raskt glemt, mens den som forble den største både i sin egen levetid og i en stund etterpå, var [[Georg Friedrich Händel]] (1685–1759), som flyttet fra Tyskland til London og definerte musikken der. Andre store komponister var [[Antonio Vivaldi]] (1678–1741), [[Georg Philipp Telemann]] (1681–1767) og [[Domenico Scarlatti]] (1685–1757). Det var omtrent på midten av århundret man fikk et brudd i musikkstilen.<ref>[https://www.baroque.org/baroque/whatis What is Baroque Music?] - Baroque.org</ref> Fra rundt da ble det en overgang til [[Klassisismen (musikk)|klassisismen]] (musikk), der musikken var mindre kompleks i utformingen, men mer opptatt av strukturen i melodien. Den gikk fra flerstemmig ([[polyfoni|polyfon]]) til enstemmig ([[Homofoni|homofon]]) med enklere hjelpestemmer.<ref>[https://courses.lumenlearning.com/musicappreciation_with_theory/chapter/characteristics-of-the-classical-style-in-music/ Characteristics of the Classical Style in Music] - Lumen Learning</ref>

=== Industrialiseringen (1700–1789) ===
{{utdypende|den industrielle revolusjonen}}
I Storbritannia på 1700-tallet begynte etter hvert mange landområder som hadde vært til felles bruk å bli tilgjengelig for salg av Parlamentet. De negative konsekvensene for jordbrukerne var at disse områdene nå måtte leies i stedet for å brukes fritt. Det positive var at de nye jordeierne var opptatt av å eksperimentere med å effektivisere jordbruket. Dette medførte en markant økning i utbyttet, i tråd med merkantilistisk tankegods om å være selvforsynt og å selge overskuddet for å få gull. De menneskene som ble til overs under effektiviseringen fikk som oftest arbeid andre steder eller innenfor manufaktur av stoffer. Dette kom samtidig som den britiske børsen vokste markant og mange investerte i britisk ull og bomull.<ref>Side 502, Greer, Lewis</ref>

Skulle britene være konkurransedyktige mot andre land, måtte ikke bare landbruket, men også manufakturen effektiviseres. I løpet av midten av 1700-tallet dukket det opp en rekke oppfinnelser som gjorde nettopp det. Først kom [[Spinning Jenny]], en spinnerokk som kunne ta mange tråder samtidig. Deretter kom [[Richard Arkwright]]s (1732–1792) vanndrevne spinneramme, som spant sterkere tråder enn Spinning Jenny. Man fikk også samme utvikling innen veving. Utviklingen gikk mot stadig mer moderniserte apparater, for det meste for fremstilling av bomullstøy, og disse ble plassert i egne bygninger, som etter hvert ble til fabrikker der produksjonen per ansatt gjorde en svært markant økning. Det ble stadig større behov for kraft, og dette medførte at det ble eksperimentert med [[dampmaskin]]er. De hadde blitt utviklet en del siden Thomas Newcomens maskin fra 1702, men det var særlig da [[James Watt]] (1736–1819), også han viktig i den skotske opplysningstiden, produserte en ventil som minimerte varmetap at de virkelig ble effektive. Fra da av ble fabrikkene drastisk forbedret med hensyn på effektivitet. [[Den industrielle revolusjon]]en hadde begynt.<ref>Side 503–504, Greer, Lewis</ref>