Redigerer The Beatles (avsnitt)

==== ''The Beatles'' ====
[[Fil:The White Album.svg|miniatyr|[[The Beatles (White Album)|The Beatles]], også kalt «The White Album» på grunn av utseendet.]]
Om oppholdet i Rishikesh ikke var den åndelige opplevelsen gruppen håpet på, var det en konstruktiv tid der mange av sangene til det neste albumet ble skrevet. Albumet, som offisielt het ''[[The Beatles (White Album)|The Beatles]]'', men som oftest ble kalt ''The White Album'', var et dobbeltalbum med tretti spor med medlemmene på et svært kreativt plan. Etter de mystiske titlene og fargesprakende coverne på de forrige albumene, ''Sgt. Pepper'' og ''Magical Mystery Tour'', var både det helhvite coveret og den enkle tittelen et nytt brudd. Dette skyldtes at kunstner [[Richard Hamilton]], som var hentet inn, ble lei av å vente, og da det endelig var hans tur, foreslo han i ren irritasjon at albumet skulle være helhvitt. Til Hamiltons overraskelse var McCartney enig, og da foreslo Hamilton at de like gjerne kunne kalle albumet bare «The Beatles».<ref name="fab"/>

[[Fil:Harrison and Clapton (clip).jpg|miniatyr|[[George Harrison]] og [[Eric Clapton]] samarbeidet på førstnevntes «[[While My Guitar Gently Weeps]]». <br><small>(Foto: Steve Mathieson)</small>]]Musikalsk var albumet en sterk kontrast fra det enkle album- og navnevalget. McCartney hadde igjen lekt seg med sjangre, som hans overraskende harde låter ([[The Beach Boys]]/[[Chuck Berry]]-flørten «[[Back in the USSR]]» og proto-[[heavy metal]]-låten «[[Helter Skelter]]»), hans skøyeraktige mock-country-sang «[[Rocky Raccoon]]», de sjarmerende balladene «[[Blackbird (Beatles-sang)|Blackbird]]» (om rasemotsetninger i USA<ref>Everett, side 190</ref>) og «[[I Will]]», music hall-låten [[Honey Pie]] og ska-flørten [[Ob-La-Di, Ob-La-Da]]. Lennon på sin side var svært personlig i «[[Julia (sang)|Julia]]» (om moren som han mistet i tenårene), den vakre balladen [[Dear Prudence]] den jakt-kritiske [[The Continuing Story of Bungalow Bill]], begge inspirert av opplevelser i Rikishi, blueslåta som tok et oppgjør med overtolkninger av Beatles-låter [[Glass Onion]]<ref>[http://www.icce.rug.nl/~soundscapes/DATABASES/AWP/go.shtml Notes on "Glass Onion"] Alan W. Pollack, hentet 9. juli 2015</ref>, blues-parodien [[Yer Blues]], den svært avanserte rocke-medleyen [[Happiness Is A Warm Gun]].<ref>[http://www.icce.rug.nl/~soundscapes/DATABASES/AWP/hiawg.shtml Notes on Happiness is a Warm Gun] Alan W. Pollack, hentet 9. juli 2015</ref><ref>[http://www.rollingstone.com/music/lists/100-greatest-beatles-songs-20110919/happiness-is-a-warm-gun-19691231 Happiness Is A Warm Gun] - Rolling Stone, hentet 9. juli 2015</ref> Harrison satset på mer vestlige rock- og balladelåter som «[[While My Guitar Gently Weeps]]» (i samarbeid med [[Eric Clapton]]), valseballaden «[[Long, Long, Long]]», den lett samfunnskritiske «[[Piggies]]» og rockelåten «[[Savoy Truffle]]». Starr debuterte som låtskriver med country/publåten «[[Don't Pass Me By]]».<ref name="pitchwhite"/><ref name="allwhite"/>
Albumet inneholdt også en del eksperimenter som skiller seg fra tradisjonelle spor. Dette inkluderte McCartneys korte spor «[[Wild Honey Pie]]» og «[[Why Don't We Do It in the Road]]» og Lennons lange «[[Revolution 9]]».<ref>Sangen er kontroversiell; Kozinn (178) beskriver den som en sang som «paints a vivid picture of revolutionary chaos» og «is a gritty look at the collapse of society» mens McMillian (side 316) omtaler den som «muligens den dårligste låten Beatles spilte inn».</ref> På grunn av det store spennet av vekslende stilarter, personlig utvikling, eksperiment med lydklipp, inkludering av låter som fremstår som uferdige og store mengder av låter, er begrepet «White Album» blitt brukt om flere andre band som har tenkt i samme retning.<ref name="pitchwhite"/> George Martin likte langt fra alle låtene, og mente at man drastisk burde ha kuttet ned antall låter. Samtlige bandmedlemmer var uenige i dette forslaget, og dermed ble alle sporene inkludert.<ref>Side 209, Howard Sounes: «Fab: An Intimate Life of Paul McCartney», Da Capo Press, Philadelphia, 2010</ref> Albumet ble også omtalt som bestående av fire soloister, og ikke en gruppe.<ref name="pitchwhite"/><ref>Side 358, Norman</ref><ref>Side 185, Kozinn</ref>

Lennons valg av Yoko Ono som samboer fikk imidlertid andre konsekvenser enn «Hey Jude». Tidligere hadde verken venner eller koner sluppet til under innspillingene i studio, men Ono var svært til stede, og til dels satt hun på forsterkeren til McCartney.<ref name="Side 175, Kozinn">Side 175, Kozinn</ref> Hun hadde også meninger om innspillingene, noe som irriterte de andre medlemmene.<ref name="pitchwhite"/> Dette forsterket følelsen av en gruppe som var ferdig med hverandre.<ref name="fab"/> Mens Harrison var i det kreative hjørnet med fire sanger, var Ringo misfornøyd med egen innsats og samholdet, og den 22. august forlot han bandet midlertidig etter å ha sagt fra til de andre. Han ferierte i nærheten av [[Sardinia]] på [[Peter Sellers]]' yacht, men kom tilbake da de tre andre sendte et telegram til ham og ba ham om å komme tilbake. Da han kom, hadde Harrison lagt blomster over hele trommesettet hans.<ref name="whitebicker"/> Starr var ikke den første som gikk, lydprodusenten Geoff Emerick forlot prosjektet allerede tidlig, da han opplevde den anstrengte atmosfæren: «''Jeg mistet interessen for the White Album fordi de bare kranglet med hverandre og bannet til hverandre. Kraftuttrykkene fløy virkelig.''».<ref>[http://lifeofthebeatles.blogspot.no/2006/06/white-gold-and-onion-soup-recording.html White Gold and Onion Soup – Recording The Beatles' White Album] - Life of The Beatles, 2. juni 2006, hentet 13. august 2015</ref>

Albumet ble gitt ut i november 1968, og ble en stor suksess.<ref name="allwhite"/><ref>Side 366, Norman</ref> Kritikere har omtalt verket som et mer postmoderne verk der medlemmene låner fra forskjellige sjangre nettopp for å skape et fragementert verk i motsetning til for eksempel «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band», som var mer helhetlig.<ref>Side 15, Ian Marshall: ''I am he as you are he as as you are me and we are all together - Bakhtin and the Beatles'' fra «Reading the Beatles: Cultural Studies, Literary Criticism, and the Fab Four» (red: Kenneth Womack og Todd F. Davis), State University of New York, Albany, 2006</ref>