Redigerer Sovjetunionen (avsnitt)

=== Utdanningssystem ===
[[Fil:Milovice soviet pupils.jpg|miniatyr|Sovjetiske skolebarn, 1985.]]

Retten til gratis utdanning på alle nivåer til sovjetiske borgere, fra grunnutdanning til høyere utdanning, ble nedfelt i Grunnloven av Sovjetunionen (1977) artikkel 45 som uttalte:

«Borgere av Sovjetunionen har rett til utdanning. Denne retten er sikret ved gratis bestemmelser i alle typer utdanning, implementering av universell obligatorisk sekundær opplæring for ungdom, omfattende utbygging av yrkesfaglig, spesielt videregående og høyere utdanning hvor undervisningen er til liv, med produksjon: utvikling av ekstramural og kvelds utdanning, bestemmelse av statlige stipend og privilegier for studenter ; gratis utgave av skolebøker, muligheten for skolegang på sitt eget språk, skape betingelser for selvutdanning».

- Grunnloven av Sovjetunionen i 1977

Skoleplikten i Sovjetunionen begynte da barna var syv år, og varte frem til og med videregående skole da elevene var sytten eller atten. [[Grunnskole]] var felles for alle elever, mens det var fire valgmuligheter for de siste to årene. 60 prosent valgte å bruke de to siste årene på allmennfag, noe som gav rett til å ta opptakseksamen til universiteter og høyskoler. Det gikk også an å ta en mer spesialisert og teoretisk utdannelse på videregående skole-nivå og gå ut i jobb uten høyere studier, dette tok tre eller fire år. Det fantes også yrkesskoler med studieløp over to til fire år. Det siste alternativet var å gå rett ut i en industrijobb etter åttendeklasse, men man skulle da fullføre skolegangen gjennom kveldskurs eller fjernundervisning. Imidlertid mislyktes halvparten i sistnevnte gruppe i å fullføre videregående opplæring.<ref>
{{Kilde bok
| forfatter= Smith, Gordon B.
| redaktør= 
| utgivelsesår=1988 
| tittel=Soviet Politics : Continuity and Contradiction 
| utgivelsessted=New York 
| forlag=St. Martin’s press 
| side=239 
| isbn=0-312-00795-7 
| url= }}</ref>

Læreplanene i skolen var styrt fra sentralt hold, det samme var lærebøker, oppmøtepolitikk og eksamener. Det ble stilt høye krav til elevene med hovedvekt på realfag og språk, opplæringen i første fremmedspråk gikk over seks år. De humanistiske fagene var også ideologisk baserte, med stort fokus på marxisme. De siste to trinnene var alle elever pålagt å ha to uketimer med militær trening.

Grunnloven garanterte alle innbyggere skolegang på morsmålet, men dette gjaldt ikke alltid i praksis for brukere av mindre språk eller for elever bosatt utenfor eget språkområde. For ikke-russere var det også obligatorisk undervisning i [[russisk]]. Siden den store majoriteten av høyere utdanning foregikk på russisk valgte også mange å sende barna sine på russiskspråklige grunnskoler.

Høyere utdanning var delt inn i to systemer – universiteter og høyskoler (kalt «institutter»). I Sovjetunionen var en ett-trinns system for høyere utdanning hvoretter [[Specialistgrad]] (diplomert specialist) ble overdratt noe som omtrent tilsvarte integrerte masterprogram. En universitetsutdannelse varte typisk i fem år, og var i hovedsak svært spesialisert. Likevel var studentene pålagt å ta emner i ideologiske temaer (marxisme, kommunistpartiets historie), ta ett fremmedspråk og ha obligatorisk fysisk fostring. Etter studier kunne man gå videre til aspirantura – en ''[[Kandidat nauk]]''-grad, bokstavelig oversatt som "Kandidat av vitenskaper" noe som omtrent tilsvarte [[doktorgrad]]. Den høyeste vitenskapelige graden var ''[[Doktor nauk]]'' bokstavelig oversatt som "Doktor av vitenskaper" som omtrent tilsvarte til [[Habilitasjon]] i det europeiske systemet.<ref>Smith, side 242</ref>

Opptak til universiteter skjedde to ganger årlig etter tøffe opptaksprøver. Man søkte seg inn på spesifikke studieprogrammer, og opptaksprøvene varierte med studieprogrammet. Grunnet mange søkere var det også vanskeligere å komme seg inn på spesielt prestisjefylte universiteter, blant disse utmerket [[Statsuniversitetet i Moskva]] og [[Statsuniversitetet i St. Petersburg|Statsuniversitetet i Leningrad]] seg som spesielt vanskelige å komme inn på. Antallet studieplasser innenfor hvert fagområde ble bestemt sentralt av Departementet for høyere utdannelse i Moskva etter de til en hver tid rådende prognoser for industriens fremtidige behov. Søkere med minoritetsbakgrunn hadde også en egen kvote ved opptak til universiteter.

All høyere utdanning var finansiert over offentlige budsjetter, og det ble ikke betalt skolepenger. Studentene fikk også stipender til livsopphold, og studenter med gode resultater fikk høyere stipender.

Det var i liten grad overlapp mellom utdannelsene som ble tilbudt ved universiteter og ved høyskoler, alle profesjonsutdannelser (som medisin og arkitektur) hørte hjemme i høyskolesystemet. Høyskolene var alltid spesialiserte og hadde undervisning kun i ett fagområde (med unntak av de obligatoriske emnene i ideologi, fremmedspråk og fysisk fostring). Høyskolene var også mer praktisk rettet enn universitetene. Høyskoleutdanning varte i fem eller seks år.

Universitetene og høyskolene jobbet tett sammen med industrien, og uteksaminerte kandidater ble beordret i jobb av spesielle ansettelseskommisjoner. De nyutdannede kunne til en viss grad komme med ønsker til kommisjonen, men kommisjonens avgjørelse var alltid absolutt. Dette gjorde at ektefeller kunne bli beordret til forskjellige kanter av landet. Pliktarbeidsperioden varte i to år, etter dette kunne man hovedsakelig velge hvor man ville søke arbeid.