Redigerer Slaget om Stalingrad (avsnitt)

=== Styrkenes moral og stridsevne ===

På den sovjetiske siden ble en rekke høyere offiserer skutt etter de hadde forsøkt å trekke seg tilbake fra Stalingrad og over til østbredden av elven Volga. General Vasilij Tsjujkov anså at det var et riktig og nødvendig grep,<ref>Hellbeck 2015, s. 273, 288</ref> skyting av høyere offiserer (kommandant og [[politisk kommissær]] for en  divisjon) ble også nevnt av general [[Aleksandr Rodimtsev]].<ref>Hellbeck 2015, s. 302</ref> Tilsvarende ble soldater som ikke rykket frem ved angrep skutt, general Rodimtsev beskriver blant annet hvordan en gruppe usbekiske soldater ble skutt.<ref>Hellbeck 2015, s. 309</ref> Offiserer og soldater i Den røde armé som ble ansett å ha sviktet ble som regel plassert i såkalte straffebataljoner. Disse ble brukt i spiss under angrep og i ellers svært farlige oppdrag, og et fåtall av de flere hundre tusen i Sovjetunionen som ble tvunget til slik tjeneste overlevde krigen.<ref>Beevor 2002, s. 89</ref> Overfart til den østlige siden av elven Volga ble kontrollert av sikkerhetsstyrkene [[NKVD]], så ingen skulle kunne flykte fra kampene, de som forsøkte ble henrettet, uansett rang.<ref name="Beevor2002_125"/>

{{Tekstboks
|overskrift=Sovjetiske soldater i tysk tjeneste
|Et ubehagelig faktum for de sovjetiske myndighetene var de mange soldatene fra Den røde armé som tjenestegjorde på tysk side som såkalte Hiwi (tysk, Hilfswillige, hjelpevillige). 

Totalt kan det ha vært så mange som opp mot 50 tusen Hiwi, og i en rekke tyske avdelinger utgjorde de en viktig del av styrken. De sovjetiske myndighetene så på de som forhenværende russere, og Hiwiene hadde ingen illusjoner om sin skjebne om de ble tatt til fange av Den røde armé.<ref name="Beevor2002_173-175"/>|align=right}}

Ifølge Anthony Beevor ble om lag 13&nbsp;500 sovjetiske soldater skutt av sine egne ved Stalingrad.<ref name="Beevor2002_9_157"/> Professor Jochen Hellbeck mener det er feil, noe Beevor har kopiert fra den britiske historikeren John Erickson, og at knapt 300 ble skutt i den mest intense perioden, fra 1. august til midten av oktober.<ref name="Hellbeck2015_17"/> I perioden oktober 1942 til januar 1943 viser rapporter fra det hemmelige politiet NKVD at 169 soldater knyttet til de 6 arméene ved Don-fronten (Stalingrad) ble skutt.<ref name="Hellbeck2015_59"/> Rundt 50 tusen sovjetiske borgere deltok i tysk uniform under slaget om Stalingrad.<ref>Beevor 2002, s. 10</ref> [[Desertering]] (overgang til tyskerne), eller mistanke om det, ble generelt straffet med henrettelse. Skader som soldater hadde påført seg selv for å slippe kamp ble ansett som desertering. Familiene til desertører kunne også bli straffet.<ref>Beevor 2002, s. 157–162</ref>

En faktor i sovjetisk moral var romanen ''[[Krig og fred]]'', av den berømte russiske forfatteren [[Lev Tolstoj]], om [[Napoleons felttog i Russland 1812]]. Boken var svært populær og ble lest av både generaler, andre offiserer og soldater.<ref>Hellbeck 2015, s. 433</ref> I 1942 tok Stalins regime også i bruk russisk historie og religion for å styrke moral blant militære og sivile. Kirker ble gjenåpnet, medaljer for heroisk innsats ble innstiftet med navnene til kjente generaler under tsaren; [[Suvorovordenen]] etter [[Aleksandr Suvorov]] (1730–1800), [[Kutuzovordenen]] etter [[Mikhail Kutuzov]] (1745–1813) og [[Aleksander Nevskij-ordenen]] etter [[Aleksandr Nevskij]] (1220–1263), den siste kun til offiserer.<ref>Overy 1995, s. 68</ref>

General Vasilij Tsjujkov fremhevet moralen og innsatsen til de mange kvinnelige soldatene som deltok i kampene om Stalingrad, han hevdet at de var modigere enn mennene.<ref>Hellbeck 2015, s. 284</ref> Den sovjetiske majoren, senere historikeren, Pyotr Zayonchkovsky, fremhevet også kvinnelige sykepleieres oppofrelse i kampene. Han påpekte også de tyske soldatenes sterke disiplin,<ref>Hellbeck 2015, s. 394</ref> en vesentlig faktor i tyske soldaters fortsatte kampvilje var frykt for å overgi seg til Den røde armé.<ref>Hellbeck 2015, s. 401, 414</ref> Stalins ordre om å ikke trekke seg tilbake ble fremhevet av general Vasilij Tsjujkov som viktig for å vinne kampen om byen.<ref>Hellbeck 2015, s. 288</ref> 

Utbredelsen av skarpskyttere i Den røde armé i Stalingrad ble et populært tiltak, og bidro til å heve moralen blant de sovjetiske styrkene. Den mest kjente av de sovjetiske skarpskytterne var [[Vasilij Zajtsev]].<ref>Hellbeck 2015, s. 337–339, 356–359</ref> I løpet av den tiden han tjenestegjorde i Stalingrad ble han godskrevet å ha skutt 242 tyske soldater og offiserer.<ref name="Hellbeck2015_358"/>

De tyske styrkene hadde generelt god moral.<ref name="Beevor2002_90">Beevor 2002, s. 90, 231–232</ref> Erstatningsstyrkene de mottok etter tap høsten 1942 var imidlertid ikke av høy nok standard, ifølge en del tyske regimentssjefer.<ref name="Beevor2002_170-173">Beevor 2002, s. 170–173</ref>
Moralen hos de tyske styrkenes allierte var generelt dårlig, særlig blant rumenerne,<ref name="Beevor2002_230">Beevor 2002, s. 230</ref><ref name="Beevor2002_90"/><ref name="Beevor2002_170-173"/> men også ungarerne og italienerne.<ref name="Beevor2002_170-173"/><ref>Franson/Zetterling 2006, s. 65, 68</ref> Kun slovakene og rumenske fjelltropper ble av tyske generaler som [[Gerd von Rundstedt]] ansett som likeverdige soldater med tyske.<ref>Beevor 2002, s. 85–87</ref> Utover høsten og vinteren, hvor de tyske styrkene og deres allierte ble stadig mer presset, økte antallet deserteringer av soldater over til sovjetisk side, og det var tegn på redusert moral på tysk side.<ref>Beevor 2002, s. 200, 216</ref>

{{sitat|en enorm opplæring i seier for våre tropper|Den sovjetiske generalen [[Georgij Zjukov]] om effekten av omringningen av 6. armé.<ref name="Beevor2002_261">Beevor 2002, s. 261</ref> }}

Da 6. armé ble omringet sent i november 1942 anså Hitler det som svært negativt. Han ga en streng ordre om å holde nyheten skjult for det tyske folket. Det er rimelig å anta at han fryktet konsekvensene for moralen, om det ble kjent. De tyske myndighetene klarte imidlertid ikke å holde nyheten skjult, og manglende åpenhet forsterket bekymringen i Tyskland.<ref name="Beevor2002_251-252"/> Blant de fleste soldater, befal og offiserer av lavere rang i 6. armé, var moralen god rett etter omringingen. Man trodde på løftet fra Hitler og ledelsen på at de ville bli reddet.<ref>Beevor 2002, s. 255, 264</ref> Tilsvarende førte omringningen av 6. armé til forhøyet moral i Den røde armé.<ref name="Beevor2002_261"/>

I januar 1943 var 6. armé sterkt redusert, av om lag 150 tusen soldater var færre enn én av fem frontlinjesoldater. Kompanier hadde ofte kun 10–12 stridsdyktige soldater, og enheter ble i økende grad slått sammen i kampgrupper for å ha en viss stridsevne. Overgivelse uten motstand, også desertering, fortsatte å øke i januar.<ref>Beevor 2002, s. 291, 310</ref>