Redigerer Slaget om Frankrike (avsnitt)

=== Tyske panserstyrker mot Den engelske kanal ===

{{Tekstboks
|overskrift=Media, fra intetsigende til  inferno
|Media på begge sider var strengt kontrollert, allierte journalister ble holdt langt fra grenseområdene under liksomkrigen (perioden september 1939 til mai 1940). De ble fulgt av offiserer og deres rapporter ble sensurert. Britene gjorde unntak for amerikanske journalister, for å vinne USAs sympati for alliert side. Myndighetene forventet positive historier for å bygge opp moralen. Flere krigskorrespondenter fant oppdraget meningsløst og ba seg overført til andre poster.<ref>Stephen Badsey, «British High Command and the Reporting of the Campaign», i Bond og Taylor 2001, s. 140–143</ref>

Etter den tyske invasjonen 10. mai forsøkte både franske og britiske myndigheter i dagene etter å tone ned den tyske fremrykkingen. Først ved gjengivelse av tyske meldinger meldte britiske aviser den 15. mai om tyske påstander om å ha krysset elven Meuse. Den 17. mai meldte BBC at allierte styrker var i den mest utsatte posisjon siden den tyske [[våroffensiven]] i 1918, under første verdenskrig. Den 28. mai ble britene gjennom ''9 o'clock news'' på BBC forklart hvor alvorlig situasjonen var for BEF.<ref>Stephen Badsey, «British High Command and the Reporting of the Campaign», i Bond og Taylor 2001, s. 144–150</ref>|align=right}}

Den 16. mai rykket totalt 6 tyske panserdivisjoner frem vestover, i en bredde på 40 kilometer, blant lederne var generalene Guderian og Rommel, de avanserte så raskt de kunne. Mesteparten av de tyske infanterisoldatene rykket frem til fots, og var 100–120 kilometer bak panserstyrkene. Det gjorde [[Walther von Brauchitsch]] (øverstkommanderende for Wehrmacht) og [[Gerd von Rundstedt]] (øverstkommanderende for [[armégruppe A]]), svært bekymret for et alliert angrep på de tyske flankene.<ref name="Forczyk2017-191_192">Forczyk 2017, s. 191–192</ref> Guderians styrker nådde elven [[Oise]], 100 kilometer vest for Sedan, mens Rommel krysset elven [[Sambre]] ved Landrecies, 100 kilometer fra hans brohode over elven Meuse, ved [[Dinant]].<ref>Forczyk 2017, s. 194–195, 200</ref> 

Ved fortielse og bevisst ulik tolkning av ordre om å stoppe, ignorerte kommandantene for de tyske panserstyrkene sine overordnedes forsøk på å bremse fremrykkingen vestover mot [[Abbeville]] (fransk by nær den engelske kanal). Den tyske fremrykkingen ville avskjære hele den franske 1. armégruppe og  [[British Expeditionary Force (andre verdenskrig)|British Expeditionary Force]] (BEF) fra resten av Frankrike. En rasende Ewald von Kleist fløy til Guderians kommandopost den 17. mai, og etter en opphetet diskusjon ved landsbyen Montcornet, ble Guderian fristilt fra sine plikter. Gerd von Rundstedt nektet imidlertid å godkjenne von Kleists fristilling av Guderian. De fremskutte tyske panserstyrkene brukte dagene med beordret stopp, 17. og 18. mai, for å komme seg etter den raske fremrykkingen. Stridsvogner ble reparert og etterfylt mens soldatene fikk mat og hvile. De allierte styrkene gjorde lite for å forstyrre dem eller forsøke å unnslippe en avskjæring fra hovedstyrken.<ref>Frieser 2012, s. 253–259</ref><ref>Clark 2016, s. 243–245</ref> 

{{sitat|Føreren er forferdelig nervøs. Skremt av sin egen suksess, er han redd for å ta sjanser, og vil derfor holde oss igjen... [han] fortsetter å bekymre seg for den sørlige flanken. Han raser og skriker at vi er i ferd med å ødelegge hele felttoget, og at det leder oss til nederlag.|note=<ref group="note">The Führer is terribly nervous. Frightened by his own success, he is afraid to take any chances and so he would rather pull the reins on us... [he] keeps worrying about the south flank. He rages and screams that we are on the best way to ruin the whole campaign and that we are leading up to a defeat.</ref><ref>Frieser 2012, s. 258</ref><ref>May, 2000, s. 440</ref>|General Franz Halders dagbok, 17. og 18. mai 1940, om diktatoren Adolf Hitlers reaksjon på fremrykkingen}}

Den 19. mai vokste den tyske overkommandoens følelse av å ha et avgjørende overtak.<ref name="Frieser2012-274">Frieser 2012, s. 274</ref> De allierte styrkene i nord fikk 16. mai ordre fra overkommandoen om å trekke seg tilbake til bak elven Escaut (nederlandsk: Schelde).<ref>Forczyk 2017, s. 189</ref> Omtrent på denne tiden fanget de allierte styrkene en tysk offiser, som bekreftet at målet for det tyske angrepet ikke var Paris, men å avskjære de allierte styrkene nord i Frankrike og i Belgia.<ref>Forczyk 2017, s. 197–198</ref> Etter pausen på to dager fortsatte de tyske panserstyrkene sin offensiv, trengte gjennom stillingen til de svake britiske 18. og 23. territorielle divisjonene og inntok Amiens. Derved sikret de den vestligste broen over elven [[Somme (elv)|Somme]] ved [[Abbeville]].<ref name="Frieser2012-274"/> Om kvelden den 20. mai nådde en rekognoseringsenhet fra 2. panserdivisjon Noyelles-sur-Mer, hvor de kunne se elven Somme flyte ut i Den engelske kanal.<ref>Jackson 2004, s. 59</ref> Derved var 16 franske og 9 britiske divisjoner i Belgia og det nordlige Frankrike isolert.<ref>Forczyk 2017, s. 207-208</ref> De allierte styrkene var stengt inne i en lomme som var 200 kilometer lang og 140 kilometer dyp.<ref>Frieser 2012, s. 274</ref>

De allierte virket ute av stand til å hanskes med den raske utviklingen.<ref>Jackson 2004, s. 56–58</ref> Den 20. mai hadde sjefen for den britiske generalstaben, general [[William Edmund Ironside, 1. baron Ironside|Ironside]], møte med general [[John Vereker|Gort]], sjef for BEF, i hans hovedkvarter i [[Lens (Pas-de-Calais)|Lens]]. General Gort rapporterte at han ikke hadde fått noen ordre fra den franske nordlige armégruppe på åtte dager. Ironside konfronterte general Billotte, sjef for den franske nordlige armégruppe med dette, og fant ham ute av stand til å ta besluttsom kommando over styrkene.<ref>Peter Caddick-Adams, «Anglo-French Co-operation During the Battle of France», i Bond og Taylor 2001, s. 40–41</ref> General Ironside hadde opprinnelig oppfordret Gort til å redde BEF ved å angripe sørvestover mot [[Amiens]]. Gort repliserte at syv av hans ni divisjoner allerede var i kamp med tyske styrker ved elven [[Schelde|Escaut]] (nederlandsk: Schelde), så han hadde bare to divisjoner tilgjengelig for en offensiv.<ref>Jackson 2004, s. 86</ref><ref>Forczyk 2017, s. 202</ref> Generalstabssjef Ironside returnerte til Storbritannia sterkt bekymret for BEFs skjebne, og beordret umiddelbare anti-invasjonstiltak.<ref>[[Airey Neave|Neave, Airey]] (2003) [1972]. ''The Flames of Calais: A Soldiers Battle 1940'', s. 31–32</ref>

{{sitat|Akkurat nå, ser det ut som den største militære katastrofen i historien.|note=<ref group="note">Right now, it looks like the biggest military catastrophe in history.</ref><ref name="Frieser2012_260"/>|General [[William Edmund Ironside, 1. baron Ironside|William Ironside]], sjef for det britiske imperiets generalstab, om den allierte situasjonen den 17. mai 1940}}

Luftwaffes Fliegerkorps VIII under general [[Wolfram Freiherr von Richthofen|Wolfram von Richthofen]] satte inn sine stupbombere for å støtte «kappløpet mot kanalen». Stupbomberne viste seg spesielt effektive til å bryte opp angrep langs de tyske styrkenes flanker, slå ut befestede stillinger og forstyrre forsyningstjenesten. De tyske panserstyrkene dro nytte av bakke-til-luft kommunikasjon under offensiven, [[liaisonoffiser]]er utstyrt med radio kunne beordre angrep fra stupbombere i front av angrepsaksen. I noen tilfelle ble angrepene utført bare 10-20 minutter etter forespørselen ble gitt.<ref name="Davies2008_269–270"/>