Redigerer Rettsoppgjør etter holocaust (avsnitt)

====Benådninger og etterspill====
[[File:Judges Speight, Musmanno and Dixon at the Einsatzgruppen Trial.jpg|thumb|Fra Einsatzgruppenprosessen («United States vs. Otto Ohlendorf et al») dommeren John J. Speight, Michael A. Musmanno (leder), og Richard D. Dixon. {{byline|Army photographers/ Office of Chief of Counsel for War Crimes}}]]
I den første [[Nürnbergprosessen]] (hovedprosessen) ble dødsdommene fullbyrdet etter kort tid. Innen dommene ble avsagt i Einsatzgruppenprosessen var det politiske klimaet endret og de amerikanske tjenestemennene var mindre ivrige etter å henge de dømte. Denne nølingen ga de dømte tid til å mobilisere støttespillere.<ref name="Earl" />

[[John J. McCloy]] overtok som øverste amerikansk leder i 1949 etter at [[Konrad Adenauer]] var valgt til den først kansleren for [[Vest-Tyskland]]. På det tidspunktet var det i [[Landsberg fengsel]] 16 dødsdømte som ventet på fullbyrdelse av dommen, blant disse var [[Martin Sandberger]] og 13 andre dømte fra Einsatzgruppenprosessen. McCloy inntok en annen linje enn forgjengeren general [[Lucius D. Clay]] som hadde anlagt en hard linje.<ref name="Earl" /><ref name="Bartrop" />  

McCloy var under sterkt politisk press både i USA og i Tyskland. Han mottok en jevn strøm av ønsker om reduserte straffer og tyske tjenestemenn presset på for å innvilge amnesti til krigsforbrytere inkludert de som var dødsdømt. Theophil Wurm drev lobbyvirksomhet for Sandberger og Eugen Steimle. Wurm var evangelisk biskop av Württemberg, han var en uttalt motstander av de amerikanske krigsforbrytersakene i Tyskland og Wurms sønn Hans hadde vært medlem av [[NSDAP]]. Tyske ledere argumenterte med at amnesti ville være gunstig for relasjonen mellom USA og Tyskland.<ref name="Earl" /><ref name="Bartrop" /> 

McCloy var fra han tiltrådte innstilt på å ikke fullbyrde dødsdommene og samtidig var han ikke innstilt på å innvilge amnesti. McCloy etablerte da en rådgivende kommisjon ledet av den amerikansk dommeren [[David W. Peck]] med oppgave å vurdere redusert straff, spesielt dødsstraffene. Kommisjonen, kalt ''Peck Panel'', leverte sin rapport i august 1950. Deretter ble fem dødsstraffer ble fullbyrdet ved henging 7. juni 1951, blant annet [[Otto Ohlendorf]].<ref name="Earl" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.spiegel.de/international/germany/from-dictatorship-to-democracy-the-role-ex-nazis-played-in-early-west-germany-a-810207.html|tittel=From Dictatorship to Democracy: The Role Ex-Nazis Played in Early West Germany - DER SPIEGEL - International|besøksdato=2020-01-17|forfattere=|dato=6. mars 2012|fornavn=|etternavn=|språk=en|verk=www.spiegel.de|forlag=|sitat=The religious leaders interceded on behalf of men like Martin Sandberger, who was held at the Landsberg Prison in Bavaria until 1958. As the leader of Special Commando 1a, Sandberger had made Estonia "free of Jews" and had admitted to the killings of "about 350" communists. But even the prominent SPD politician Carlo Schmid spoke out on behalf of his former legal intern at the University of Tübingen: "Without the onset of National Socialism, Sandberger would have become a reputable, hard-working and ambitious public servant." The distinction between perpetrators and victims disappeared in a haze of pity and sympathy. When, in January 1951, there was a rumor in Bonn that the Americans were planning to execute Nazi mass murderers who were imprisoned in Landsberg and had already been sentenced to death, Landsberg Mayor Ludwig Thoma had no trouble convincing members of the Bundestag and the state parliament to attend a protest event "against barbarity."}}</ref> 

Da [[James Bryant Conant]] overtok som amerikansk høykommissær gjennomførte han ny vurdering av de gjenværende fangene. En kommisjon fikk i oppdrag å vurdere muligheten for løslatelse uten å undergrave de juridiske grunnlaget for den opprinnelig dommen. [[Carl Friedrich von Weizsäcker]], en bror av [[Richard von Weizsäcker]], arbeidet for å få frigitt fanger i denne fasen. Weizsäcker fikk hjelp av Helmut Becker, [[Ernst von Weizsäcker]]s advokat og medlem av Heidelberg-kretsen som koordinerte arbeidet for å få løslatt alle tyske krigsforbrytere fra alliert fangenskap.<ref name="Earl" /> 

Benådninger og løslatelser fra allierte fangenskap utover i 1950-årene skyldtes vesttysk ambivalens til de alliertes rettsprosesser og politisk press i Vest-Tyskland under [[den kalde krigen]]. Mens fengslingen av blant annet [[Alfried Krupp von Bohlen und Halbach|Alfried Krupp]] og [[Erich von Manstein]] irriterte grupper i Tyskland, ble veteraner, østblokken og jødisk organisasjoner opprørt over at de snart ble løslatt.<ref name="Goda" />

[[Helene Elisabeth von Isenburg]] sto bak ''Stille Hilfe'' ([[Die Stille Hilfe für Kriegsgefangene und Internierte]], en hjelpeorganisasjon for SS-menn i fengsel. Da Forbundsrepublikken ([[Vest-Tyskland]]) fikk suverenitet i 1955 ble det etablert en permanent kommisjon (engelsk: ''Mixed Clemency and Parole Board'') for å vurdere gjenværende fanger i Landsberg. I 1955 var det igjen 7 fanger dømt i Nürnberg.<ref name="Earl" />  

I 1957 var det fire krigsforbrytere igjen i Landsberg: Martin Sandberger, [[Ernst Biberstein]], Adolf Ott og Otto Brinkmann. Amerikanske myndigheter ønsket, som ledd i overgangsavtalen med Forbundsrepublikken, å overlate dem til soning under tysk myndighet, men tyske myndigheter krevde løslatelse. Amerikanske myndigheter ga etter og løslot 5. mai 1958 de fire siste krigsforbryterne. Sandberger mente at det lange fengselsoppholdet hadde renset ham for all skyld.<ref name="Earl" />

Eugen Steimle var leder av Sonderkommando 7a og Einsatzkommando 4a som drev massedrap i Sovjetunionen. Han ble dømt til døden i Einsatzgruppenprosessen. Han ble løslatt i juli 1954 og fikk seg i 1955 arbeid som historielærer ved gymnaset i Wilhelmsdorf. Steimle fikk etter løslatelsen hjelp av blant andre Eberhard Müller som han kjente fra sin tid som generalsekretær i den tyske kristelige studentforening.<ref name="Wiesing">{{Kilde bok|tittel=Die Universität Tübingen im Nationalsozialismus|etternavn=Wiesing|fornavn=Urban|utgiver=Franz Steiner Verlag|år=2010|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref><ref>Junginger, H. (2017). ''The Scientification of the" Jewish Question" in Nazi Germany.'' Brill.</ref>

I den nye Forbundsrepublikken («Vest-Tyskland») var rettsprosessene og avnazisfiseringen i regi av de allierte upopulære. Prosessene ble ansett som en trussel mot demokratiseringen av landet. De vesttyske regjeringene forsøkte å reversere mest mulig av de alliertes tiltak under okkupasjonen blant annet ved reintegrering av nazistene i samfunnslivet. Den sovjetiske okkupasjonsmakten utstedte i 1947 et amnesti i østsonen for «nominelle» medlemmer av nazipartiet. Også i DDR var det et sterkt fall i antall saker etter 1950. Både i Vest-Tyskland og DDR ble det skapt et selvbilde som ofre.<ref name="Pendas" />