Redigerer Oldtidens egyptiske religion (avsnitt)

=== Det nye rike ===
[[Fil:Akhenaten, Nefertiti and their children.jpg|thumb|Akhnaton, [[Nefertiti]] og deres barn. Mellom farao og dronningen er [[Aton]]s vifte av solstråler.]] 
Da mellomriket til sist falt sammen, ble det avløst av [[Andre mellomepoke i Egypt|andre mellomepoke]] (ca. 1650–1550 f.Kr.), men riket ble igjen forent av herskere fra Teben som da ble de første faraoer i [[det nye rike i Egypt|det nye rike]]. Under det nye rike ble Amon den fremste gud for den egyptiske staten. Han ble [[Synkretisme|synkretisert]] med Ra, den lenge etablerte skytsgud for kongeverdigheten, og hans tempel i [[Karnak]] ved Teben ble Egypts viktigste religiøse senter. Opphøyelsen av [[Amon]] skyldes dels tilknytningen til Teben, men også et økende profesjonelt presteskap. Deres teologiske diskusjoner inneholdt detaljerte beskrivelser av Amons universelle makt.<ref>David (2002), s. 181–84, 186.</ref><ref>Assmann (2001), s. 166, 191–192.</ref>

Økende kontakt med folkeslag og sivilisasjoner utenfor Egypt i denne perioden førte til at mange guddommer i Midtøsten ble tilpasset den egyptiske gudeverden. På samme tid tok Egypts nærmeste naboer i sør, [[Nubia]] (delvis underlagt, delvis handelspartner), til seg store deler av de egyptiske religiøse trosforestillinger, og i særdeleshet tok de Amon til seg som sin egen gud.<ref>David (2002), s. 276, 304.</ref>

Den religiøse orden i det nye rike ble avbrutt da [[Akhnaton]] ble farao på 1300-tallet f.Kr. Han erstattet Amon med Aton som statens gud. Til sist avsluttet han og forbød dyrkelsen av de fleste andre guder og flyttet Egypts hovedstad til en ny by ved [[Amarna]]. I denne delen av Egypts historie, Amarnaperioden, krevde Akhnaton en enestående status hvor kun han kunne dyrke [[Aton]], og befolkningen ble pålagt å dyrke ham. Akhnatons atonistiske system manglet et velutbygget mytologi og forestillinger om etterlivet, og Aton synes altfor fjern og upersonlig til at guden kunne appellere til de ordinære egyptere.<ref>David (2002), s. 215–218, 238.</ref> Mange fortsatte antagelig å dyrke de tradisjonelle gudene i det private. Når statens støtte til andre guder avtok, ble det tidligere presteskapet mindre viktig.<ref>Van Dijk (2000), s. 287, 311.</ref> Ved Akhnatons død gjeninnførte hans etterfølgere det tradisjonelle religiøse systemet. Akhnatons revolusjonære atonistisme ble et kortvarig eksperiment, og med tiden ble alle monumenter fra Amarnaperioden revet.<ref>David (2002), s. 238–239.</ref>

Før Amarnaperioden hadde den folkelige religionen gått mot stadig mer personlig forhold med gudene. Akhnatons endringer snudde denne trenden, men straks den tradisjonelle religion ble gjeninnført, kom det en tilbakegang. Folket begynte å tro at gudene var langt mer direkte involvert i deres daglige liv. Amon, den øverste gud, ble i økende grad oppfattet som den endelige mellomledd for menneskers skjebne og den sanne hersker av Egypt. Farao ble tilsvarende oppfattet som mer menneskelig og mindre guddommelig. Oraklenes betydning som et virkemiddel for å ta rett beslutning vokste, og det samme gjorde rikdommen og innflytelsen til de som tolket oraklene, presteskapet. Disse utviklingstrendene underminerte den tradisjonelle strukturen i samfunnet og bidro til å bryte ned det nye rike.<ref>Van Dijk (2000), s. 289, 310–312.</ref><ref>Assmann: «State and Religion in the New Kingdom» i: Simpson (1989), s. 72–79.</ref>