Redigerer Novemberrevolusjonen (avsnitt)

== Historisk forskning ==
I 1919 utga arkivaren [[Ernst Drahn]] (1873–1944) og Ernst Friedegg ''Deutscher Revolutions-Almanach für das Jahr 1919 über die Ereignisse des Jahres 1918''.<ref name="Drahn1919"/> Boken var en kortfattet og komprimert almanakk og bestod av 164 sider. I 1929 utga [[Jakob Reich]] (1886–1955), under pseudonymet Jakob Thomas, sin ''Illustrierte Geschichte der Deutschen Revolution''. Boken beskrev revolusjonen sett gjennom brillene til en funksjonær i [[Komintern]].<ref name="Thomas1929"/> Under [[det tredje rike]], kunne ikke arbeider om Weimarrepublikken og den tyske revolusjon som var blitt publisert utenlands eller i eksil i løpet av 1930- og 1940-årene bli lest i Tyskland. Dette gjaldt blant annet den første publiserte historie om Weimarrepublikken som ble utgitt av [[Arthur Rosenberg]] (1889–1943) omkring 1935.<ref name="Rosenberg1955"/> Slik han så det var den politiske situasjonen ved begynnelsen av revolusjonen svært åpen: De moderate sosialistiske kreftene og den demokratisk orienterte arbeiderklassen hadde faktisk en mulighet til å bli det virkelige sosiale grunnlag for republikken og drive tilbake de konservative kreftene. Dette prosjektet mislyktes på grunn av feilaktige beslutninger hos SPDs lederskap og på grunn av den revolusjonære taktikk som ble anvendt av venstreekstremistene overfor arbeiderbevegelsen.<ref name="Rosenberg1955"/>
[[Fil:Gudrunstraße, Revolutionsdenkmal.jpg|thumb|upright|Minnetavle etter novemberrevolusjonen på Gudrunstraße i bydelen [[Lichtenberg]] i [[Berlin]].{{byline|Foto: Michael G. Schroeder|22. september 2011}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 102-00539, Berlin, Revolution, Standrechtlich Erschossene.jpg|thumb|upright|Opprørere som er blitt henrettet av regjeringstropper i Berlin i mars 1919.{{Byline|Deutsches Bundesarchiv Bild 102-00539 / Groß, Alfred}}]]

===Det tradisjonelle synet hos borgerlige og marxistiske historikere===
Etter 1945 var [[Vest-Tyskland|vesttysk]] historisk forskning på Weimarrepublikken hovedsakelig konsentrert om republikkens nedgang. Historikeren [[Theodor Eschenburg]] (1904–1999) ignorerte i 1951 for det meste dens revolusjonære begynnelse. I 1955 dvelte også [[Karl Dietrich Bracher]] (1922–2016) ved den tyske revolusjon, ut fra perspektivet om en forfeilet republikk.<ref name="Bracher1955"/> Hvor lite revolusjonen ble betraktet som en del av tysk historie ble vist av [[Erich Eyck]] (1878–1964). Hans to-binds verk ''Historien om Weimarrepublikken'' (''Geschichte der Weimarer Republik'', 1954 og 1957) omtaler denne hendelsen på knapt 20 sider.<ref name="Eyck1954"/> Det samme gjelder [[Karl Dietrich Erdmann]]s (1910–1990) bidrag til den 8. utgave av ''Gebhardts håndbok for tysk historie'' (''Gebhardtsches Handbuch zur Deutschen Geschichte''), hvis synspunkter dominerte tolkningen av hendelser relatert til den tyske revolusjon etter 1945. Ifølge Erdmann var valget under revolusjonen et valg mellom «sosial revolusjon i pakt med de krefter som krever proletariatets diktatur og en parlamentarisk republikk i tråd med de konservative elementer som de tyske offiserkorpsene».<ref name="Kluge1985_15"/> De fleste sosialdemokrater ble tvunget til å alliere seg med de gamle eliter, for å forhindre et truende «rådsdiktatur». Skylden for Weimarrepublikkens feilslag ble dermed lagt på ytterste venstre, og hendelsene kunne således betraktes som et vellykket forsvar av demokratiet overfor bolsjevismen.

Denne fortolkningen nådde sin høyde under [[den kalde krigen]], og var basert på den antagelse at det ekstreme venstre var relativt sterkt og utgjorde en reell trussel mot den demokratiske utviklingen. Det ironiske er at mange konservative og liberale historikere i [[Forbundsrepublikken Tyskland]] på dette punkt var på linje med marxistiske [[historiografi|historiografer]]. Dette var på sin side tilskrevet det betydelige revolusjonære potensialet som lå hos spartakistene.<ref name="Keßler2008"/> Denne samtidsvurdering av det ytterste venstre førte til motstridende vurderinger av SPDs rolle. Selv om partiet ble renvasket for anklagene om at de var «novemberforbrytere», anklaget [[DDR]]s historiografer dem for å være «forrædere mot arbeiderklassen» og de anklaget USPDs lederskap for å være inkompetente. Deres tolkning var hovedsakelig basert på den tradisjonelle holdningen til KPD etter 1919 og tesene til [[sentralkomité]]en i ''[[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands]]'' (SED) fra 1958. I henhold til denne tolkningen, ble novemberrevolusjonen «i sin karakter en borgerlig-demokratisk revolusjon, som i noen tilfeller ble utøvd med proletariske midler og metoder». Det faktum at en revolusjon blant arbeiderklassen aldri fant sted til tross for «eksisterende objektive betingelser», ble forklart ut fra «subjektive forhold» og fraværet av et «[[marxist-Leninisme|marxist-leninistisk]] kamp-parti». Grunnleggelsen av KPD erklærte man følgeriktig som avgjørende vendepunkt i tysk historie. I strid med SEDs offisielle linje, støttet historikeren [[Rudolf Lindau (politiker)|Rudolf Lindau]] (1888–1977) teorien om at den tyske revolusjon hadde en sosialistisk tendens. På tross av ideologisk partiskhet, sørget den historiske forskningen i DDR for å utvide vår detaljkunnskap om den tyske revolusjon.<ref name="Kolb1984_154f"/>

=== Revurderinger i 1960-årene ===
[[Fil:Berlin.revolution1918.statue.jpg|thumb|upright|«Den røde matros» ved [[Friedhof der Märzgefallenen]] i Berlin, statue av [[Hans Kies]]{{byline|Foto: Vattkoppa|27. mai 2007}}]]
[[Fil:Ausweis2gr.jpg|thumb|upright|Pass nr. 1 for [[Emil Barth (politiker)|Emil Barth]], medlem av Berlins utøvende råd, underskrevet [[Richard Müller]] og Brutus Molkenbuhr som formenn av rådet{{byline|Friedrich-Ebert-Stiftung}}]]
I 1950-årene fokuserte vesttyske historikere på de siste stadier av Weimarrepublikken. Tidlig i 1960-årene skiftet fokus til Weimarrepublikkens revolusjonære begynnelse. Dette var også tilfelle med [[Gerhard Hirschfeld]] (1946–) og [[Gerd Krumeich]] (1945–) så sent som i 2018. Deres bok ''1918: die Deutschen zwischen Weltkrieg und Revolution'', er forbeholdt revolusjonsåret 1918.<ref name="Hirschfeld2018"/> Dette skyldtes erkjennelsen av at avgjørelsene og utviklingen som foregikk under den revolusjonære begynnelse spilte en sentral rolle i Weimarrepublikkens fall. Arbeider- og soldatrådene kom spesielt i fokus, og deres tidligere fremtoning som en venstreekstremistisk bevegelse ble revidert betraktelig i 1960-årene.

Forfattere som [[Ulrich Kluge]] (1935–),<ref name="Kluge1975"/><ref name="Kluge1985"/> [[Eberhard Kolb]] (1933–)<ref name="Kolb1976"/><ref name="Kolb1984"/> og [[Reinhard Rürup]] (1934–2018)<ref name="Brandt1991"/> har påpekt at det sosiale grunnlaget for en demokratisk omveltning av samfunnet i de første ukene av revolusjonen var mye sterkere enn tidligere antatt. Dessuten var potensialet til det ekstreme venstre mye svakere enn det som MSPDs lederskap antok. Ettersom «bolsjevismen» ikke var noen reell fare, var handlingsrommet til ''Rat der Volksbeauftragten'' –&nbsp; som også hadde støtte blant mer reformorienterte råd –&nbsp; å demokratisere forvaltningen, forsvaret og samfunnet i relativt stor skala. Lederskapet i MSPD stolte likevel på lojaliteten til de gamle eliter og manglet tiltro til de spontane massebevegelser i revolusjonens første uker. Resultatet var resignasjon og radikalisering av rådsbevegelsen. Denne antagelsen støttes av protokollene til ''Rat der Volksbeauftragten''.<ref name="Kluge1975"/><ref name="Kluge1985"/><ref name="Kolb1976"/><ref name="Kolb1984"/><ref name="Brandt1991"/> Historien om den tyske revolusjon, er derfor historien om en økende reversering av revolusjonen.<ref name="Kluge1975"/><ref name="Kluge1985"/><ref name="Kolb1976"/><ref name="Kolb1984"/><ref name="Brandt1991"/>

Denne nye tolkningen fikk raskt utbredelse i forskningsmiljøer, selv om eldre oppfatninger fortsatt var til stede. Sammensetningen av arbeider- og soldatrådene kan verifiseres av ubestridelige kilder, men tolkningen av de revolusjonære hendelser har delvis blitt modifisert siden slutten av 1970-årene. Dette gjelder den delvis idealiserte beskrivelsen av rådene, som spesielt ble gitt i kjølvannet av [[den vesttyske studentbevegelsen i 1960-årene]].<ref name="Oertzen1963"/> [[Statsvitenskap|Statsviteren]] [[Peter von Oertzen]] (1924–2008) gikk spesielt langt i så henseende ved å beskrive et sosialdemokrati basert på rådene som et positivt alternativ til den borgerlige republikk.<ref name="Oertzen1963"/> [[Wolfgang J. Mommsen]] (1930–2004) på sin side betraktet ikke rådene som en homogent fokusert bevegelse, men som en heterogen gruppe med et mangfold av motiver og målsetninger.<ref name="Mommsen1998"/> Eksempelvis var bonde- og landarbeiderrådene motstandere av sosialisme.<ref name="Mommsen1998"/><ref name="Muth1973"/> Heller ikke borger-rådene fikk særlig stor oppmerksomhet før i moderne tid. Jesse og Köhler snakket endog om «konstruksjonen av en demokratisk rådsbevegelse». Disse forfatterne utelukket også 1950-årenes antagelser: «Rådene var ikke kommunistisk orienterte i en stor grad, og heller ikke kan politikken til SPD i ethvert aspekt bli betegnet som heldig og prisverdig».<ref name="Kolb1984_160f"/>

Ifølge Kolbe og Kluge var mulighetene for å bygge republikken på en bredere basis under novemberrevolusjonen betydelig større enn de påståtte farene for bolsjevisme. Derimot var alliansen mellom sosialdemokratene og den gamle eliten et betydelig strukturproblem, i hvert fall på kort sikt.<ref name="Kolb1984_143_162"/><ref name="Kluge1985_10_38"/>

Også [[Heinrich August Winkler]] (1938–) har påpekt at sosialdemokratene var avhengige å samarbeide med de gamle eliter, men at de gikk alt for langt i så måte.<ref name="Winkler1984"/> Mellom 9. november 1918 og 19. januar 1919 kunne de ha begrenset «arven fra øvrighetstaten» og utnyttet en bred samfunnsmessig stemning for å utvide det parlamentariske demokratiet.<ref name="Winkler1984"/> For å unngå sosialt kaos, anså de at et «begrenset samarbeid med bærerne av det gamle regimet» var uunngåelig, og de gjorde dette mer enn nødvendig: «Sosialdemokratene kunne ha endret mer ved en sterkere politisk vilje og bevart mindre … De kunne ha sikret det sosiale grunnlaget for republikken, før motstanderne kunne samle seg: Faktisk tilsa historisk erfaring og politisk fornuft det».<ref name="Kolb1984_161"/>

Ebert og SPD-formennene i den provisoriske riksregjeringen hadde ønsket å bruke kompetansen til den gamle eliten og håpet på deres lojalitet. Det var derfor rådenes gryende sosialisering av kullgruveindustrien, så vel som demokratiseringen av forsvaret og embedsverket ikke ble videreført, men endog forhindret. Winkler er enig i selvkritikken til [[Rudolf Hilferding]] (1877–1941) i september 1933, om at den store feilen som SPD hadde begått, gjorde Hitlers maktovertagelse mulig.<ref name="Winkler1990_14"/>

Winkler modifiserte disse vurderinger i 1990 &ndash; ti år senere, i boken ''Der lange Weg nach Westen''.<ref name="Winkler2002"/> Etter dette har sosialdemokratene i mindre grad blitt betegnet som konkursforvalter av en øvrighetsstat og i større grad har blitt fremstilt som grunnfedrene av et demokrati: «Overgangsregjeringen kunne ikke erstatte hele [den gamle] samfunnsklassen. Hadde den forsøkt på det, ville dermed borgerkrig ha oppstått. Sosialdemokratene anså dette av gode grunner å være det største ondet av alle og de lekte ikke med sikkerheten for å skape et demokrati».<ref name="Winkler2002"/>

Ebert anerkjente dette klarere enn det radikale venstre, deriblant Rosa Luxemburg, som betraktet ''borgerkrig'' som et annet navn på ''klassekamp''.<ref name="Winkler1990_384f"/>

===Nye tilnærminger siden 2008===
Siden 2008 har revolusjonsforskningen avdekket nye nyanser. Arbeider av [[Alexander Gallus (historiker)|Alexander Gallus]] (1972–) ser på nye tilnærmingsmåter i kjønns- og kulturhistorie og utvider dermed vår organisatoriske og politiske modell ytterligere.<ref name="Gallus2010"/> Andre nyere publikasjoner setter hendelsene i november 1918 inn i en større tidsmessig og geografisk kontekst,<ref name="Plener2009"/> og unngår noen ganger begrepet «novemberrevolusjonen».<ref name="Weinhauer2015"/>

I sin redegjørelse for den andre fasen av revolusjonen i Berlin, betonte Axel Weipert (1980–) at en bred revolusjonær rådsbevegelse fortsatt var aktiv også i 1918 og 1919.<ref name="Weipart2015"/> Ved siden av arbeiderrådene omfattet den råd for studenter og arbeidsløse, Berlins bedriftsrådsentral og andre grupperinger som var sterke under generalstreiken tidlig i 1918 og som var engasjerte i [[bedriftsrådlovgivningen]]. Den hadde til tider stor innflytelse på fagforeningene og venstrepartiene, og søkte å gjenoppbygge et revolusjonært basisdemokratisk råd etter [[Kappkuppet]]. En biografi om [[Richard Müller]] (1880–1943), formann i [[det utøvende arbeiderråd i Stor-Berlin]] og derigjennom en sentral figur i rådsbevegelsen, ble utgitt i 2008.<ref name="Hoffrogge2008"/> Mellom 1995 og 2002 publiserte [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]]-historikeren og tidligere stedfortredende minister i [[DDR]], [[Gerhard Engel (historiker)|Gerhard Engel]] (1934–), i samarbeid med samtidshistorikeren [[Ingo Materna]] (1932–) og flere andre, et trebindsverk om dette arbeiderrådet.<ref name="Engel1995"/>

En [[historiografi]]sk oppsummering er gitt av historikeren [[Wolfgang Niess]] (1952–): Han oppsummerer dolkestøtlegenden, hvordan revolusjonens avslutning ble ansett som bolverket mot bolsjevismen, og hvordan vårt bilde av denne revolusjonen har endret seg med samtidens politiske utvikling.<ref name="Niess2012"/><ref name="Niess2017"/> I 2018 ble en beskrivelse av revolusjonen sett fra et [[antifascistisk aksjon|antifascistisk ståsted]] gitt av [[Bernd Langer]] (1960–) i boken ''Die Flamme der Revolution''.<ref name="Langer2018"/>