Redigerer Norges vassdrags- og energidirektorats historie (avsnitt)

===1921–1940 opprettelsen av Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen===
[[Fil:Spentmast over Nordalsfjorden.jpg|thumb|250px|[[Ingeniør]]er fra Elektrisitetsdirektoratet inspiserer en kraftlinje over Nordalsfjorden tilhørende Aalfot interkommunale kraftselskap (i dag del av [[Sogn og Fjordane Energi]]).{{byline|Norges vassdrags- og energidirektorat}}]]

[[Fil:Rossebø transformatorstasjon.jpg|thumb|250px|Rossebø transformatorstasjon (tilhørende Haugesunds halvøen og Karmøys kraftselskap). Elektrisitetsdirektoratet ga konsesjon, føre tilsyn med og lager forskrifter for denne slike anlegg, noe som også i dag er en overordnet oppgave for NVE.{{byline|Norges vassdrags- og energidirektorat}}]]

På grunn av omfattende statlige virksomheten innenfor kraftforsyning var det opprettet en  Elektrisitetskommisjon som laget forskrifter og behandlet konsesjonssøknader for elektriske anlegg og kraftledninger. Denne var opprettet i 1896 og bestod av tre mann. Det var også opprettet Tilsynet med elektrisitetsvesenet (1898) med ansvar for at forskrifter ble overhold, samt Vassdragskommisjonen (1909) med ansvar for å forberede behandlingen av konsesjonssaker for vannkraft, bergverk og annen fast eiendom. Tilsynet og de to kommisjonene lå direkte under Arbeidsdepartementet, mens Vassdragsvesenet var et direktorat under dette departementet.<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 98.]]</ref>  Vassdragskommisjonen skulle også være rådgivende organ for rådgivning for departement. Disse dannet et komplisert nettverk av statlige organer og med den større saksmengden som kom utover på 1920-tallet var det naturlig å vurdere en mer egnet organisasjon. Norges vassdrag- og elektrisitetsvesen (NVE) ble offisielt opprettet den [[1. mai]] [[1921]]<ref>{{Kilde www  | url=http://www.nsd.uib.no/polsys/data/forvaltning/enhet/2801/endringshistorie  | besøksdato=30. oktober 2014  | verk=  | utgiver=Forvaltningsdatabasen  | arkiv_url=https://web.archive.org/web/20141030213135/http://www.nsd.uib.no/polsys/data/forvaltning/enhet/2801/endringshistorie  | arkivdato=2014-10-30  | sitat=  | tittel=Arkivert kopi  | url-status=yes  }}</ref> og skulle nå ha ansvaret som disse organene nevnt over hadde. NVE skulle også ha ansvar for bygging og drift av vannkraftverkene i de elevene som staten eide, omtalt som statkraften.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 100.]]</ref>

====Organisasjonen til NVE i 1921====
Ved opprettelsen av NVE ble [[Birger Stuevold-Hansen]] oppnevnt som generaldirektør. Videre var det direktører med ansvar for hvert sitt direktorat: Disse var vassdragsdirektør [[Olaf Rogstad]], fossedirektør [[Ingvar Kristensen]] og elektrisitetsdirektør [[Thomas Norberg Schulz]]. Hovedstyret i NVE bestod i tillegg til disse fire lederne av fem stortingsvalgte medlemmer.<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 104.]]</ref> NVEs virkeområde og organisasjon ble vedtatt av Stortinget 10. mars 1921. Og etaten overtok Vassdragsvesenet, Elektrisitetstilsynet, Elektrisitetskommisjonen og Vassdragskommisjonen. Avdelingene i NVE ble som følger:<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 114-115.]]</ref>

* Vassdrags- og fløtningsdirektoratet med ansvar for ferdsel langs vassdragene, fløting, hydrologi, kartlegge landets vannkraftressurser, drift av statens reguleringsanlegg, samt forberede konsesjonssøknader.
* Fossedirektoratet med ansvar planlegging og prosjektledelse for statens kraftverk. Etter 1926 også elektroteknisk planlegging.
* Elektrisitetsdirektoratet planlegging og rådgivning for nasjonal elektrisitetsforsyning, fram til 1926 planlegging og prosjektledelse av den elektrotekniske delen av kraftverkene, drift av statens kraftverk og kraftlinjer, forskrifter og tilsyn med elektriske anlegg, konsesjonssaker for elektriske anlegg, samt saker som angår distriktsadministrasjonen i saker som angår elektrisitetsforsyningen.

Stortingsbeslutning om opprettelse av NVE ble tatt i. mars 1920. På dette tidspunktet hadde staten bare to små kraftstasjoner i drift i Kåfjord og [[Hasselelva kraftstasjon|Hasselelva]]. Noen måneder senere ble som nevnt første byggetrinn av Glomfjord kraftverk ferdig. Så kom den første generatoren i Solbergfoss i drift og i 1928 første trinn av Nore I. Ingen kunne da forutse at de neste 20 årene skulle gå uten noen flere statlige utbygginer.<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 102-103.]]</ref>

====Tidlig spørsmål om rolleblanding====
Et sentralt spørsmål ved opprettelsen av NVE var hvordan statsetaten skulle kunne ta seg av både konsesjonssaker, kontroll og ivaretagelse av allmenne interesser, når den på den andre siden skulle drive vannkraftverk. Flere mente at det måtte være organisatorisk skille mellom disse virksomhetene. For å få likebehandling av statens og andres næringsinteresser burde disse to ansvarsområdene ligge til hver sin adskilte etat. Andre mente igjen at organisatorisk avstand ville gjøre det vanskelig for departementet å få samordnet virkemidler. Samordning av oppgaver i samme etat ble påpekt å være mest effektivt. Med en organisering i to etater måtte departementet selv stå for sameordning og avveining av forskjellige interesser.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 109-110.]]</ref> En annen problemstilling var om vassdrags- og fløtningssaker skulle sortere under samme direktorat. Flere mente at disse hadde motstridene interesser fordi fløting gjerne betinger stor vannføring i et vassdrag, mens kraftproduksjon fører til jevnere vannføring.<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 100-101.]]</ref>

====Elektrisitetsforsyningskommisjonen av 1919====
[[Fil:Professor Olav Heggstad (1940) (4814642625).jpg|thumb|250px|Leder av Elektrisitetsforsynings-<br />kommisjonen professor [[Olav Heggstad]] ved Norges tekniske høgskole. Sammen med professor [[Gudmund Sundby]] fra maskinavdelingen dannet disse kjernen av kompetanse innenfor vannkraft og elektrisk kraftforsyning i Norge på begynnelen av 1900-tallet.{{byline|Trondheim byarkiv}}]]

Stortinget satte ned en kommisjon som skulle utrede «spørsmålet om grundlinjer for landets elektricitetsforsyning», og som skulle bestå av fagekspertise, representere både landsdeler, næringsgrupper og forbruksgrupper. En plan for bygging av kraftverk og hovedledningsnett skulle være det endelige resultatet av kommisjonens arbeid. Kommisjonen ble ledet av professor ved [[NTH]] [[Olav Heggstad]] og er kjent som [[Elektrisitetsforsyningskommisjonen av 1919]]. [[Stortingsproposisjon]]en som lå bak opprettelse av kommisjonen gjorde rede for problemet med at kraftutbyggingen for alminnelig forsyning hadde skjedd som kommunale initiativer, og dermed små anlegg tilpasset lokale behov. Den store forbruksveksten krevde omfattende kraftutbygging, og en tvilte på at kommunene kunne være i stand til dette. Et annet problem var at mange store befolkningssentra, som byene på Østlandet og Sørlandet, lå langt unna vannfallene i fjellområdene. Enten måtte [[Interkommunalt selskap|interkommunale selskaper]], fylkeskommunene eller staten lede vei videre.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 187-189.]]</ref>

Kommisjon brukte fire år på å utarbeide sin innstilling og lovforslag. Spesiell interesse fikk lovforslagene om samarbeid mellom elektriske anlegg, det som også kalles for [[Samkjøring (kraftnettet)|samkjøring]]. På denne tiden var en stor del av elektrisitetsverkene autonome enheter, dette til tross for at sammenkobling av flere verk vil gi flere store fordeler. Lovforslaget ga forslag til lover som ikke bare regulerer slikt samarbeid, men også pålegge plikt til samkjøring. Dette forslaget skapte sterke negative reaksjoner blant distriktskommunene fordi en mente at samarbeid ville utvikles naturlig der dette ville gi fordeler. Dessuten mente de at en slik lov ville gi staten «fullstendig enevoldsherredømme».<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 191-192.]]</ref>

Birger Stuevold-Hansen ble i 1925 innvilget avskjed som Generaldirektør i NVE, han uttalte i den anledning at det hadde vært en interessant tid, men slitsom. All motstanden mot elektrisitetsforsyningskommisjonen hadde gjort stillingen vanskelig. Selv var han venstremann og opptatt av lokalt selvstyre. Hans oppfatning var at komiteens mange positive forslag ble forvrengt og oppfattet i verste mening.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 196.]]</ref>

De kommunale elektrisitetsverkene var misfornøyde med landsplanen, av de grunner som er nevnt overfor. Representanter for industrien var minst like misfornøyd, men av helt andre grunner. Uttalelsen fra industrienes egen komite var at urasjonell kraftforsyning ga industrien kostbar strøm, videre trengtes mye større kraftverk enn det kommuner og fylker kunne bygge. Elektrisitetskomiteen, opprettet av industrien og med medlemmer fra noen av landets bedrifter, kom med sitt eget forslag til løsning der samarbeid og felles utbygging med offentlige og private midler, ble satt frem. Først da kunne en få til store og planmessige utbygginger, og med private midler kunne det offentliges utgifter reduseres. Slike selskaper skulle være organisert som aksjeselskaper.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 197-199.]]</ref>

Tidene hadde endret seg, og få av de forslagene som Elektrisitetsforsyningskommisjonen hadde foreslått ble tatt til følge.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 200.]]</ref>

====Konflikt om statens kraftverk====
[[Fil:Solbergfoss kraftstasjon i Glomma.jpg|thumb|250px|[[Solbergfoss kraftverk]] som NVE hadde deltatt ved planlegging av, og som staten hadde medeierskap til. Selv om det var kontroverser om eierskapet til dette, og andre kraftverk, ble leveringen av turbinene en suksess for [[Kværner Brug]]. Takket være stor innsats fra det nye [[Vannkraftlaboratoriet]] ved [[Norges tekniske høgskole]] i Trondheim oppnådde turbinene i dette kraftverket den høyeste virkningsgraden noen gang oppnådd til da. Dette er av historikere utpekt til å være avgjørende for norsk produksjon av vannturbiner i verdensklasse.{{byline|Norges vassdrags- og energidirektorat}}]]

Da Nore kraftverk var ferdig i 1928 ble det konflikter om prisen på kraften. Noe av problemet for dette kraftverket, og for Glomfjord og Solbergfoss, var at de var bygget med store kostnader under inflasjonsårene, og da de var ferdige utover på 1920- og 30-tallet inntrådte senket prisnivå og [[økonomisk depresjon]].<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 115-116.]]</ref> Noen argumentert for at staten skulle selge Nore og andre kraftverk, samt kraftlinjer. Da det noen år senere virkelig ble startet forhandlinger om salg av kraftverket ble det ikke enighet om prisen og betingelsene. En annen sak var at utkantkommuner på Østlandet ikke ønsket at staten skulle selge Nore. [[Norges Industriforbund]] var også mot salg fordi de fryktet at Oslo kommune ville bli en viktig part i kraftverket og dermed bli for dominerende. Dermed ble det til at NVE fortsatte som eier av kraftverket.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 214-215.]]</ref> Hadde virkelig salget av Nore og de andre kraftverkene og kraftlinjene funnet sted ville staten ikke lenger hatt noe rolle med utbygging og drift av kraftanlegg.<ref name="ReferenceJ">[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 55.]]</ref>

====Vanskelige tider for NVE====
{{Sitat|Man skulle jo ha ønsket, at dette ny organ i vort styre for vort vasdragsvæsen fik en noget bedre start, end det nu faar. Det er vel ikke tvil om, at det nye hovedstyret for vort vasdragsvesæsen nærmest blir et administrasjonskontor for fylkernes elektriske fallitboer.<ref name="ReferenceI">[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 112.]]</ref>|[[Ivar Lykke]]|right}}

Utover på 1920-tallet ble ethvert ønske om statlige vannkraftutbygginger henlagt. De store statlige kraftverkene som var satt i drift, Solbergfoss, Nore I og Glomfjord, fikk betydelige problemer med å få avsatt kraften. Administrasjonen i NVE ble redusert etter forslag fra [[Statens forenklings- og sparekomite]]. Senere skulle det komme enda flere reduksjoner av personalet.<ref>[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 112-113.]</ref> Utover på 1920 og 30-tallet fikk mange kommuner store økonomiske problemer og noe av dette skyldes store låneopptak for å bygge egne kraftverk. Hovedstyret i NVE regnet at staten hadde gitt 68 millioner i lån til kommunene, mens NVEs egen anleggskapital i kraftverkene var på 88 millioner kroner. Staten hadde altså ytet bistand for utbygging av kommunale kraftverk på rundt 75 % av det den hadde brukt på egne anlegg.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 216.]]</ref> [[Kommunalbanken|Norges kommunalbank]] ble etablert i 1926 og denne hjalp blant annet kommuner som hadde kommet i gjeldskrise etter store investeringer i kraftforsyningsanlegg.<ref>[[#StStyring|Lars Thue:''Strøm og styring'' side 16.]]</ref>

====Økonomiske nedgangstider og depresjon====
[[Fil:Kraftledningen Nore–Oslo.jpg|thumb|250px|Kraftledningen på 132 kV mellom [[Nore kraftverk]] i [[Numedal]] og Smestad transformatorstasjon i Oslo, med de såkalte «englemastene».{{byline|Henning Weyergang-Nielsen/Norges vassdrags- og energidirektorat}}]]

I mellomkrigårene var det generelt økonomiske nedgangstider og storindustrien ble forsøkt stimulert. Norske vannkraftressurser ble forsøkt markedsført internasjonalt for å stimulere til utenlandske investeringer i norske prosjekter.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 417.]]</ref> Industribedrifter basert på vannkraft som var etablert med norsk kapital, eller blitt oppkjøpt med norsk kapital under første verdenskrig, ble mer eller mindre overtatt av utenlandske kapitalinteresser.<ref name="ReferenceJ"/> Det ble til og med sett på mulighetene for krafteksport fra Norge, og etablert et konsortium der blant annet tysk storindustri, svenske [[Vattenfall]], den danske stat og flere norske bedrifter var med. Her ble det arbeidet for krafteksport til Sverige, Danmark og Tyskland.<ref name="ReferenceJ"/>

Med [[Arbeiderpartiet]] i regjering fra 1935 ble det ikke ført en energipolitikk som skilte seg mye fra det som Venstre og Gunnar Knudsen hadde stått for. Med bedre konjunkturer fra 1933 ble det brukt mer kapital til elektrifisering, men innenfor etablerte rammer. I 1938 ble det opprettet en ordning med statsstøtte til elektrisitetsforsyning for allmenne behov. Her fikk distriktene stå fritt til å organisere kraftforsyningen slik de fant best. Fra Arbeiderpartiet sprang det ut en gruppe som kalte seg «Teknisk forening av DNA» som arbeidet med industrispørsmål. Disse arbeidet også med spørsmål knyttet til elektrisitetsforsyning. Utbygging av vannkraft for å få økonomisk vekst ble ansett som viktig. Teknisk forening laget en «Plan i elektrisitetsforsyningen» der de så for seg en 50 % økning av kraftproduksjonen. Denne skulle brukes til industri for hjemmemarkedet, men først og fremst til økning av elektrisitetsforbruket i alminnelig forsyning. En så for seg en økning av elektrisitet for bruk til koking og oppvarming i husholdningene.<ref>[[#SK|Lars Thue:''Statens kraft 1890-1947'' side 388-389.]]</ref>

====Den døde hånd over NVE====
Med [[den store depresjonen]] som fulgte etter [[børskrakket i 1929]] i New York ble det innledet enda større innskrenkning av NVEs personale enn på 1920-tallet. En komite bestående av generaldirektør  Olaf Rogstad, Stortingsrepresentant [[Ole Monsen Mjelde]] og lagtingspresident Jon R. Aas, ga i 1933 sin innstilling der de foreslo at de tre direktørstillinger skulle avskaffes. Isteden skulle det opprettes seks avdelinger med hver sin avdelingssjef. Antallet funksjonærer skulle samtidig reduseres med 24 personer. Stortingsdebatten som fulgte artet seg som et generaloppgjør med den vannkraftpolitikken som hadde vært ført. Flere representanter hevdet at det var forfeilet at staten skulle stå for storstilt kraftutbygging for de borgerlige behov, noen mente endog at det var overdrevet optimisme på 1920-tallet å tro at store verdier lå i den norske vannkraften. Personalet ble redusert ved at det ikke ble ansatt nye ingeniører og funksjonærer når de gamle sluttet. Det bredte seg en nedstemthet og defaitisme i de påfølgende år.<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 128-129.]]</ref>