Redigerer Motreformasjon og religionskrig (1556–1648) (avsnitt)

==== Kropp og sjel ====
[[Fil:Rembrandt_-_The_Anatomy_Lesson_of_Dr_Nicolaes_Tulp.jpg|miniatyr|[[Rembrandt]]s maleri viser Dr. Nicolaes Tulp som gir en undervisning i anatomi. Anatomi var enten forbudt eller bare tillatt under svært strenge omstendigheter og svært sjelden. Dermed ble slike undervisninger svært populære og ettertraktet.]]Legevitenskapen hadde i lang tid vært påvirket av strenge forbud mot dissikering av menneskekroppen for å undersøke den. Den antikke greske legen [[Galen]] hadde sammenliknet menneskekroppen og dyrekropper, og antatt at de fire kropsvæskene blod, flegma (spytt), gul galle og sort galle påvirket mennesket både fysisk og mentalt, og at alle lidelser kunne tilskrives balansen mellom dem.<ref name="mich">[http://umich.edu/~ece/student_projects/anatomy/anatomists.html The Anatomists] - University of Michigan</ref> Forbudet gjorde at det var liten utvikling i legevitenskapen, og langt ut på 1500-tallet var Galens lære fortsatt svært populær. Det var etablerte teorier at disse væskene var knyttet til oppførsel. For mye blod gjorde man modig og vågal, for mye flegma slapp og likegyldig, for mye gul galle gjrde en irritert og for mye sort galle gjore at man ble trist og melankolsk (gresk for «av sort galle»). Sistnevnte var verst, og melankoli fikk mye oppmerksomhet hva gjaldt behandling. Annerledes diett, reiser til andre steder, blodlating, musikk, sex og bønn var blant de mange remediene. Melankoli var også knyttet til kjærlighet, et emne som ble diskutert inngående av lærde.<ref name="kroppsjel">Side 292-310, Wiesner-Hanks</ref>

Galens lære ble imidlertid utsatt for kritikk, spesielt etter at dissikering av forbrytere var tillatt et par ganger i året.<ref name="mich" /> [[Andreas Vesalius]] begynte angrepet, og denbritiske hofflegen [[William Harvey]] beviste blodomløpet, som motbeviste Galens forståelse av kroppen. Blod ble gitt større betydning enn de andre tre væskene. Galileo Galilei og Pierre Gassendi studerte også kropsfunksjoner, fra porer til munn og mage. Kroppen ble ikke lenger sett på som et mystisk vesen, men den ble beskrevet som langt mer mekanisk.<ref name="kroppsjel" />

Selv om det eksisterte både leger og sykehus tidligere, ble det i denne perioden gjort store forbedringer innen legekunnskapen. På 1500-tallet ble det vanligere å ha egne byleger som blant annet jobbet for å bedre hygienen i byene og å forhindre tilstander der sykdommer kunne oppstå. Legestudenter fikk på 1600-tallet selv se behandlinger, slik at utdannelsen gikk fra teoretisk til langt mer praktisk. Enda mer praktisk orienterte var kirurgene. De hadde ikke en utdannelse som gjorde at de kunne omtales som doktorer, men de hadde langt større trening innen bruk av kniver. Formelt skulle kirurgene jobbe med utvortes sykdommer, altså sår, byller og slikt, mens leger skulle jobbe med innvortes, altså feber og andre sykdommer som ikke var lette å se fra utsiden. I realiteten var det overlappinger mange ganger. Den samme teorien sa at apotekere bare skulle blande opp medisiner etter anvisning fra lege, men i praksis opererte apotekere svært fritt, og var en tredje autoritet i tillegg til leger og kirurger.<ref name="kroppsjel" />