Redigerer Marinens historie (avsnitt)

==Menneskene== 
Fra rundt 1000 hadde Norge en form for [[verneplikt]] gjennom [[leidang]]en, først organisert under [[Håkon I den gode Adalsteinsfostre|Håkon den gode]]. Landet var delt inn i [[skipreide]]r, hvor bøndene i et skipreide måtte bygge, vedlikeholde og utruste et seilskip av en viss størrelse, målt etter antall årer. Skipene skulle ved ufred seile til avtalte møtesteder, og få nærmere ordre der. Denne formen for vern av kysten forfalt imidlertid utover på 1300-tallet, og i det 16. og 17. århundrets kriger (med blant annet [[hundreårskrigen]]) ble mannskap til det norske sjøforsvaret skrevet ut og hyret inn fra både Norge og andre land, og da særlig nederlendere. Dette var verken økonomisk innbringende eller særlig tiltalende – det var lite igjen av nordmenn i den norske flåten til å forsvare Norge. Utover i det 17. århundret vokste den norske flåten, og det gjorde det enda vanskeligere å skaffe folk til å bemanne alle fartøyene. Det ble forsøkt å med å gjenopplive en slags form for sjøutskriving slik man kjente den fra vikingenes tid, men med dårlig resultat.<ref>Viceadmiral C. Sparre (red.) (Hentet fra Sjøutskrivingen): Norges Sjøforsvar 1814-1914 Aschehoug 1914, side 195)</ref>

På begynnelsen av 1700-tallet, 1704-1705, ble det opprettet et innrulleringsvesen. Dette innrulleringsvesenet var ansvarlig for å skrive ut mannskaper til flåten, det være seg galeier, fregatter, linjeskip og så videre. Folk som bodde nord for Trondheims amt skulle ikke skrives ut annet enn i krigstid, og de skulle i et slikt tilfelle gjøre tjeneste i galeiflotiljen i Fredriksvern. Ved utgangen av 1777 var Norges samlede styrke av rulleførte, sjøvernepliktige mannskap på 12&nbsp;452 mann. Det er viktig å merke seg at ikke alle disse var innkalt på samme tid: Innrullert betyr ikke nødvendigvis at en var i tjeneste, men at en kunne kalles inn til øvelser, tokt til utlandet eller i krigstid.

Disse vernepliktige mannskapene hadde flere rettigheter. De var fritatt fra all annen militærtjeneste og hadde frihet fra skyss- og pliktarbeid. De var fritatt for folke- og familieskatt, de kunne fiske hvor og når de ville og de mannskapene som oppholdt seg hjemme i mangel på tjenestested, kunne fritt livnære seg og arbeide i hvilket som helst yrke uten at kjøpstadenes laug eller foreninger kunne legge seg opp i det. Dette gjaldt dog ikke for [[gullsmed]]yrket. En annen bestemmelse sikret at mannskap innrullert i sjøvernet hadde fortrinnsrett til hyre på handelsskip i fredstid. En skipper kunne bli bøtelagt og fengslet dersom han hyrte andre enn dem som stod innrullert i sjørullene. De innrullerte hadde også fortrinnsrett til bygsel av ledige gårder, kunne drive losing og annen lovlig virksomhet de «best vet og kan».<ref>Viceadmiral C. Sparre (red.) (Hentet fra Sjøutskrivingen): Norges Sjøforsvar 1814-1914 Aschehoug 1914, side 203)</ref>

Da Norge fikk sin grunnlov i 1814, ble den allmenne [[Verneplikt#Verneplikt i Norge|verneplikt]] nedfelt i grunnlovens paragraf 109: «Enhver Staten Borger er i Almindelighet lige forpligtet, i en viss Tid at verne om sit Fædreland, uden Hensyn til Fødsel eller Formue. Denne Grundsætnings anvendelse, og de Indskrænkninger den bør undergaa, bestemmes ved Lov.»<ref>{{kilde www |url=http://www.mil.no/fakta/start/menneskene/vernepliktige/ |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2007-04-20 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070702101436/http://www.mil.no/fakta/start/menneskene/vernepliktige/ |arkivdato=2007-07-02 }}</ref>

===Offisersutdannelse===
[[Fil:Urban Jacob Rasmus Børresen portrait.jpg|thumb|right|200px|Urban Jacob Rasmus Børresen, øverstkommanderende for den norske flåten 1899-1910. Hans oppfinnelser vakte stor internasjonal oppmerksomhet.]]
Høsten 1817 startet [[Sjøkrigsskolen|Sjøkadetinstitutet]] sin virksomhet. Før splittelsen fra Danmark i 1814 hadde man hatt felles offisersutdannelse. I 1814 søkte alle de norske sjøkadettene ved Sjøkadettakademiet i København avskjed; kun én norsk kadett forble i dansk tjeneste. Noen danske offiserer foretrakk å bli Norge. Den siste norske kadetten som ble uteksaminert fra Sjøkadettakademiet i Danmark var T. Konow, han var da 17 år gammel. Han satt som 18-åring som representant for den norske flåten på riksforsamlingen i 1814. Han døde i 1881, og var da [[kontreadmiral]] av rang. Av andre, viktige offiserer for den norske marinen, kan nevnes [[Urban Jacob Rasmus Børresen]], som blant annet var involvert i den såkalte [[Christian Sparre#Admiralstriden|admiralstriden]] på begynnelsen av 1900-tallet, og [[Christian Sparre]] øverstkommanderende admiral under unionsoppløsningen i 1905.

Det norske offiserskorpset i 1814 talte ikke mer enn 39 mann, øverstkommanderende var kommandør Fabricius. Det var klart at en trengte flere offiserer, men det var ikke før 23. desember i 1816 at [[Karl III Johan|Karl III]] beordret opprettelsen av Sjøkadettinstituttet, med det formål for øye å utdanne flere norske sjøoffiserer. Etter en tids forberedelser og planer ble «Søkadetinstitutet» åpnet på [[Fredriksvern]] den [[27. oktober]] [[1817]].

«(...)Mine værdige venner! Jeg burde sige meget mere, men mit Hjærte er fuldt, fuldt av Taknemlighed til det gode Forsyn, som lod mig opleve denne høitidelige dag,  – fuldt av oprigtige Ønsker, at Gud den Almægtige vil tage dette Læreinstitut under sin Varetægt og Beskyttelse, at engang vore Efterkommere maatte velsigne denne Dag, paa hvilken Grunvolden blev lagt til den vordrende Norske Marine.» ''Sagt av den da aldrende viseadmiral Fabricius, under åpningen av Søkadetinstitutet.''<ref>Viceadmiral C. Sparre (red.) (Hentet fra ''Sjøofficerskorpset''): Norges Sjøforsvar 1814-1914, Aschehoug, 1914, side 129)</ref>

«Det Kongelige Norske Søcadetkorps», Søkadetinstitutet, er i dag det vi kjenner som [[Sjøkrigsskolen]]. Der fantes ingen begrensninger eller minstemål for hvor lang tid en brukte på utdannelse til offiser, og dagens sjøkrigsskoleordning med klasser og undervisning var nok langt fra virkeligheten den gang. Ingen måtte derimot bruke mer enn åtte år ved institusjonen før man avla sin endelige offiserseksamen. Skoletokter, som i dag er noe alle tredjeklasser ved Sjøkrigsskolen gjennomfører, var ikke bestemt eller fastsatt. Økonomien var trang, og en fikk ta det som det kom. Noen kadetter ble frivillig med [[Sverige|svenske]] skip ut på tokt, for å få litt praktisk erfaring, mens en noen ganger fikk i stand tokt med egne fartøyer. Mindre tokt fant dog sted hver sommer med en varighet på 3-5 måneder, delt i fire klasser. Hvert tokt ble avsluttet med [[eksamen]] i sjøvitenskapene. Dersom en kadett bestod alle fire prøver, var kadetten ferdig med sin offiserseksamen til sjøs. Etter bestått landeksamen, kunne vedkommende innstilles som offiser.

En kunne bli kastet ut fra skolen dersom en ikke hadde bestått 1. eksamen etter tre år, 2. eksamen senest etter seks år og offiserseksamen som nevnt etter åtte år. Elever ble tatt opp fra fylte 15 år, og helst i alderen 15-18 år for navigasjonselever.

[[Fil:Sjømilitære korps kaserne Karljohansvern.jpg|thumb|right|Brakker tilhørende [[Sjømilitære korps]].]]Vanlig tid brukt på denne utdannelsen var 4-7 år. Vår egen sjøkrigsskole i dag er 3-årig, dog må man gjennomføre [[befalsskole]] før en kan søke sjøkrigsskole. Antallet kadetter var nok også betydelig mindre enn i dag – det var fastsatt et årlig opptak av 30 kadetter, men dette ble i 1833 redusert til 20, og samtidig ble lønnen tatt fra kadettene. 300 spesidaler ble derimot innsatt som hjelp til spesielt trengende kadetter. Kadettallet ble ytterligere redusert til 15 i [[1848]], og en tid holdt hele skolen på å bli nedlagt. I 1852 ble en ganske omfattende reform av skolens vesen og oppbygning besluttet. Skoletiden ble fastsatt til 6 timer daglig, kadettene inndelt i 3 klasser, og kadettallet ble i 1856 atter økt til 30. I 1864 ble skolen flyttet til Karljohansvern, og her ble den liggende resten av det tidsrom denne artikkelen spenner over.

Da søkningen til skolen etter hvert sank drastisk, fant man ut at det var på tide med endringer. I 1872 gikk de siste kadettene ut fra Sjøkadetinstitutet. I 1876 ble ''Sjøkrigsskolen'' opprettet, fremdeles med linje bak til 1817, men samtidig med en mer moderne og bedre oppfølging av kadettene. Kadettene som søkte måtte ikke være over 20 år, de måtte ha hatt minst 21 måneders utenriksfart bak seg på handelsfartøy, ha bestått middelskolens eksamen og være ved god helse. Opptakseksamen omfattet prøver i norsk, engelsk, tysk, fransk, matematikk og fysikk. Søkningen økte betraktelig, og i 1914 hadde totalt 724 kadetter blitt ansatt i Marinen etter gjennomført Sjøkrigsskole.

===Skipskonstruktører===
Skjærgårdsbåtene som ble bygget i Norge på 1700-tallet var i stor grad tegnet i København, men den politiske utviklingen gjorde det nødvendig å bygge opp kompetanse i Norge. Den danske skipskonstruktøren Commandeur Capitain Henrich Gerner (1742–1787), som var mannen bak store deler av den flåten engelskmennene tok i 1807, døde i 1787. Etter bruddet med Danmark ble derfor «Constructions Contoriet» opprettet ved Fredriksværn verft. I 1800 hadde kontoret ansvaret for konstruksjonen av en loskutter. Tegningene av fartøyene i [[roflotiljen]] var i høy grad basert på (stjålne) tegninger fra den svenske konstruktør Chapman, men ble forbedret ved dette kontoret og bygget etter anvisninger herfra.

I 1828 fremstod fregatten «Freja» som et eksempel på hvilken utvikling det hadde vært i det norske konstruksjonsmiljøet på få år. Orlogsbriggen «Fredriksværn» var ferdig i 1815 etter seks års byggetid, mens «Freja» ble bygget på bare ett år.

Carl Christian Lous, som var født i Danmark, og Peder Norden Sølling, født i Norge av danske foreldre, er to personer som var viktige i marine- og skipsmiljøet i Stavern/Larvik og Horten.