Redigerer Litteraturens historie (avsnitt)

=== Italia ===
[[Fil:Santi di Tito - Niccolo Machiavelli's portrait headcrop.jpg|thumb|upright|left|[[Niccolò Machiavelli]] (1469–1527), forfatteren av ''[[Fyrsten]]'' og ansett som det typiske [[Universalgeni|renessansemenneske]]. Detalj fra et portrett.]]
[[Fil:Boccaccio01.jpg|thumb|Boccaccios statue i [[Uffizi]]palasset.]]
[[Francesco Petrarca]] (1304 - 1374) ble kosmopolitisk da han måtte forlate hjembyen [[Firenze]] og ble aldri hjemmehørende i noen av de italienske bystatene. Hans store innsats var innsamling av gamle manuskripter. Hans latinske prosatekster besto av historiske sammenstilninger og moralfilosofiske essayer. Dessuten skrev han epos, poetiske epistler og uklare allegoriske hyrdedikt, alle på latin. Hans fremste diktsamling var dog på italiensk, ''Il canzoniere'' («Diktsamlingen») og som inneholdt diktet «Italia mia» hvor han ba om fred for sitt plagede fedreland. Først og fremst dyrket og populariserte han [[sonett]]en, en kunstferdig verseform med rim.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie'' 1, Oslo, s. 220</ref>

[[Giovanni Boccaccio]] (1313-1375), samtidig, venn og bysbarn med Petrarca, er særlig kjent for ''[[Dekameronen]]'' som består av en rekke korte fortellinger knyttet sammen av en rammefortelling av sju unge damer og tre menn som flykter fra pesten som rammet Firenze i 1348. Midten i døden isolerer selskapet seg i et paradisisk herregård og underholder hverandre med fortellinger, alle med kjærligheten som tema, til dels med erotisk tilsnitt. Mange senere italienske noveller har det samme kyniske [[erotikk]]en som er blitt knyttet til Boccaccios navn, mistet sitt moralske siktepunkt uten den sammenheng de var satt i. I tillegg var hans stil skiftende, enkelheten er bare tilsynelatende, og vanskelig å fastholde, særlig for de som etterlignet ham. Etter ''Dekameronen'' ble forfatteren opptatt av humanistiske studier, blant annet bidro han med Petrarcas hjelp å få oversatt Homer til latin.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie'' 1, Oslo, s. 222-223</ref>

[[Ludovico Ariosto]] (1474 - 1533) hadde en rik litterær aktivitet, blant annet komedier, kjærlighetslyrikk og satirer, men hans livsverk var ''[[Orlando furioso]]'' (Den rasende Roland) som kom i 1516, og utgitt i sin endelige form i 1532. Det var fortsettelsen av [[Matteo Maria Boiardo|Boiardo]]s ''[[Orlando Innamorato]]'' (''Den forelskede Orlando'', [[1495]]). Det endelige verket er delt inn i 46 sanger, som hver av dem består av et ulikt antall åttelinjers vers på i alt 38 736 linjer, noe som gjør det til det lengste diktverk i europeisk litteratur. Det var skrevet på [[Toscana|toskansk]], og verkets popularitet styrket denne italienske dialekten som litterært språk.

[[Niccolò Machiavelli]] (1469 - 1527) skrev blant annet komedier, men han huskes for sine politiske og historiske vekter, preget av glitrende prosa. Hans fremste verk, ''Il principe'' (''[[Fyrsten]]''), forble uttrykt og ukjent i hans levetid. Her forkynnet han usentimentalt en amoralsk maktfilosofi om statens uinnskrenkede makt over enkeltmennesket og fyrstens rett og plikt til å føre en politikk uten ta hensyn til de lover og regler som gjelder for vanlige borgere. Bakteppet var at om Den italienske halvøya skulle kvitte seg med de franske og spanske hærene som herjet landet, måtte de italienske bystatene forenes til felles innsats.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere, Vestens litteraturhistorie'' 1, Oslo, s. 231</ref>