Redigerer Leiegårdene i Oslos historiske murby (avsnitt)

===Arbeiderklassen på ett og to rom===

Boligforholdene for [[allmue]]n i Christiania tidlig på 1800-tallet var av de dårligste i landet.<ref>Aslaksby 1986, side 603.</ref> Murgårdene ble en forbedring og ga bedre boforhold enn trehusområdene. Trangboddheten i leilighetene og de tettbygde kvartalene var uten tvil negativt for helse og trivsel, men de samlede økonomiske og sosiale forholdene for en familie/husholdning må tas i betraktning for å avgjøre boligforholdenes innvirkning.<ref>Aslaksby 1998, side 608.</ref> De tørre etasjeleilighetene med nye tekniske innretninger var positivt, likeså den kommunale infrastrukturen som var mulig i den tette murbyen.

Leiegårdsbeboernes største problem var trangboddheten med store familier i små leiligheter. Sammen med den store tettheten i kvartalene, der for- og bakgårder sto få metere fra hverandre og hindret lys og utskifting av luft i de nedre etasjene, ble boforholdene helseskadelige for en del av arbeiderklassen, spesielt på østkanten. Dette var et tema i lovforslag, offentlig debatt og faglige fora helt fra de første leiegårdene kom. Særlig var kjellerleiligheter uønsket og ble motvirket gjennom offentlige tiltak, og andelen av leiegårdenes befolkning som bodde her var liten og synkende. Kvistleiligheter (leiligheter i loftsetasjen med vindu) hadde flere beboere, men var også sett på som uønsket som bolig. Losjerende (leieboere som leier rom eller seng og bor sammen med den eller de som eier eller leier leiligheten) utgjorde rundt 3 % av alle som bodde i ettromsleiligheter og over 10 % i store leiligheter og hadde langt mindre betydning for trangboddheten enn små leiligheter med store familier.

I Frogner og Uranienborg menigheter bodde det i 1899 i gjennomsnitt henholdsvis gjennomsnittlig 1,20 og 1,26 person i hvert værelse, i Paulus (Grünerløkka) og Petrus (Rodeløkka og noe av Sofienberg) var tallet henholdsvis 2,42 og 2,76. Verst var trangboddheten i trehusbydelene Kampen, Vålerenga og Sagene med mellom 2,86 og 2,96 personer per rom. Kjøkken er ikke regnet med i tallene. I 1910 var antallet redusert med rundt 0,15 i de fire førstnevnte murgårdsstrøkene og rundt dobbelt så mye i trehusstrøkene. Fordelt på leilighetsstørrelse for hele østkanten i 1899: gjennomsnittlig 4,19 personer per rom i ettroms (fra 4,42 på Vålerenga til 3,53 i Gamlebyen), 2,27 personer i toroms, og her skilte menighetene seg lite fra hverandre. Også i andel ett- og toromsleiligheter var trehusstrøkene verst stilt: Sagene, Rodeløkka og Kampen lå i 1899 over 90 %, murgårdsstrøkene Grünerløkka på 81 % og Grønland på 65 %. Sagene hadde høyest andel ettroms leiligheter med 60 %.<ref>''Statistisk årbok for Kristiania 1899'', tabell 7 og 11 og Fredriksen 1948, side 41.</ref>

Boligforholdene var verre midt i århundret enn senere. I Pipervika og Ruseløkkveien tellet samfunnsforskeren [[Eilert Sundt]] (1817–1875) gjennomsnittlig 4,2 personer per rom i alle leiligheter i 1855, med 4,9 for arbeiderfamiliene.<ref>Myhre 1990, side 221.</ref> Trangboddheten gikk ned mellom 1850 og 1900, målt etter antall beboere per rom i arbeiderboliger (filantropiske og andre), og forbedringen var sterkest i begynnelsen av 1880-årene og andre nedgangsperioder, fordi boligbyggingen var jevnere enn tilflyttingen til byen. Forbedringen var sterkere for de arbeiderfamiliene som hadde råd til den beste boligstandarden innen arbeiderklassen.<ref>Fredriksen 1948, side 45.</ref> Antall beboere per leilighet varierte lite mellom byens strøk, i 1899 fra 4,94 i Trefoldighet menighet til 4,52 i Kampen. Det året bodde 40 % av befolkningen i hele byen i boliger med mer enn to rom, og de disponerte 60 % av rommene.<ref>''Statistisk årbok for Kristiania 1899'', tabell 11 og Fredriksen 1948, side 41.</ref>

Andelen ettroms av alle leiligheter sank betraktelig fra 1890 (44,2 %) til 1910 (31,4 %).<ref>''Statistisk årbok for Kristiania 1903'', tabell 11 (13 770 av i alt 31 168 i 1890) og samme for 1910 (16 955 av i alt 53 948 per 1.12.1910).</ref> Andelen ettroms leiligheter var i 1900 høyere enn i resten av landet og i København (10 %), men lavere enn i Stockholm (45 %) og Berlin (49 %).<ref>Kjeldstadli 1990, side 294–95.</ref> Byen var moderne også i husholdningsstørrelse: en firedel av husholdningene besto av én person i 1875, i 1895 var andelen steget til nesten halvparten. I 1900 var halvparten av alle kvinner over 15 år i jobb.<ref>Myhre 1990, side 398 og 404.</ref>