Redigerer Kvarstadbåtene (avsnitt)

=== Ettersøking og hjelp til fangene ===

Fremst blant de ulike organisasjoner og enkeltpersoner som forsøkte å hjelpe fangene fra kvarstadbåtene var [[Den norske sjømannsmisjon]] ved prestene i [[Hamburg]], [[Arne Berge]] og [[Conrad Vogt-Svendsen]],<ref>''Kvarstadbåtene'', s. 138</ref> [[Norges Røde Kors]] og det [[Den internasjonale Røde Kors-komiteen]] (ICRC) i [[Genève]] var også aktive. I den tiden fangene var i Marlag und Milag Nord kunne de besøke leiren og overrakte bøker, pakker med mat og formidlet informasjon både til fangene og fra fangene til pårørende i Norge.<ref>''Kvarstadbåtene'', s. 96</ref> Ved overføringen til Rendsburg ble imidlertid kontakten mellom fangene og sjømannsprestene stoppet av de tyske myndighetene og fangenes pårørende og de norske prestene fikk ikke noen informasjon fra myndighetene om hvor de var blitt av.<ref>«Mannfolkene forsvant fra Marlag und Mirlag i begynnelsen av februar 1943. Vi spurte leirkommandanten først skriftlig og så muntlig hvor det var blitt av dem. Han var ytterst skamfull, ga bare svevende svar og virket skremt. Da forsto vi at det var hendt som vi lenge hadde vært redd for. Gestapo hadde vunnet den lange drakampen med krigsmarinen om Göteborgsaken.», fra ''Kvarstadbåtene'', s. 139</ref>

Fra Norges Røde Kors fikk sjømannsprestene etterhvert informasjon om at fangene kunne være i Rendsburg, og straffeanstalten ble besøkt gjentatte ganger. Ledelsen ved fengselet benektet at det var nordmenn der, men prestene ante at det var desinformasjon og de fikk etterhvert kontakter som kunne informere om hva som skjedde med fangene.<ref>''Kvarstadbåtene'', s. 139</ref> Sjømannsprestene forsøkte på ulike måter å få besetningene fra kvarstadbåtene tilbakeført til status som vanlig krigsfanger, uten at det lyktes.<ref>''Kvarstadbåtene'', s. 140</ref>

Etter domsavsigelsen forsvant fangene fra Rendsburg, og sjømannsprestene måtte igjen drive diskrete undersøkelser for å prøve å finne hvor karene fra kvarstadbåtene ble holdt. Etter en tid var det den tyske presten ved Sonnenburg som tok kontakt og opplyste at det var norske fanger der, informasjon som han straks etter forsøkte å trekke tilbake.<ref>«Før vi fikk tenkt oss om, kom det med personlig bud et nytt brev fra han. De var tydelig skrevet i ren panikk. Han hadde gjort et forferdelig feilgrep som kunne føre til de uhyggeligste konsekvenser både for fangene og ham selv. Og han ba oss tynt om å betrakte de første brevet hans som uskrevet.», fra''Kvarstadbåtene'', s. 141</ref> De norske sjømannsprestene forsøkte først å få holde gudstjeneste for «eventuelle norske fanger som måtte befinne seg i Deres anstalt», men henvendelsen ble ubesvart. Deretter begynte prestene å sende pakker til navngitte fanger, noen forsvant, mens andre kom i retur. Det endte med et rasende brev fra sjefen for Sonnenburg som for fremtiden fraba seg enhver henvendelse.

Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC) ved den norske representanten [[Peter Martin Anker (diplomat)|Peter Martin Anker]] arbeidet også med fangene, og i et møte i Berlin informerte ICRC tyskerne om at dersom besetningene fra kvarstadbåtene ikke fikk den behandling krigsfanger hadde krav på, så ville britene ikke lenger behandle sjøfolk fra tyske skip som krigsfanger.<ref>''Kvarstadbåtene'', s. 142</ref> Denne trusselen hjalp, og fangene ble overført til Sachsenhausen, hvor forholdene for nordmenn var bedre. Om besetningsmedlemmene fra kvarstadbåtene ikke hadde blitt overført fra Sonnenburg, er det sannsynlig at de hadde blitt myrdet, slik de andre fangene der ble rett før de sovjetiske styrkene inntok området.<ref>«Da russerne ikke lenge etter inntok Sonnenburg, fant de hele den gjenværende fangebestand som lik. Vi mistet nesten 40 mann – men det kunne vært meget, meget verre.», fra ''Kvarstadbåtene'', s. 142</ref>