Redigerer Karl III Johan (avsnitt)

=== Opposisjonen i Sverige styrkes ===
1830-årene var et gjennombrudd for den svenske opposisjonen.<ref name="ErikBjornskau602-605" /> [[Julirevolusjonen]] i Frankrike styrket liberale ideer over hele Europa. I Sverige ble den nye avisen ''[[Aftonbladet]]'' et talerør for opposisjonen. Avisens innflytelse overgikk snart den konservative pressens, og kongens gamle rådgivere ble eldre og mer negative overfor endringer.<ref name="ErikBjornskau602-605" /> På grunn av hans manglende kunnskap i svensk språk var det vanskelig for Karl Johan å ta initiativ til reformer i forfatningen når politiske stridsspørsmål kom opp, som representasjonsspørsmålet (utvidet stemmerett), statsrådets organisering og rådgivernes forhold til kongen.<ref name="ErikBjornskau602-605" /> Et av opposisjonens sentrale krav var en klarere [[parlamentarisme]] etter britisk modell, hvor statsrådene var ansvarlig overfor Riksdagen.<ref name="ErikBjornskau602-605" />

Karl Johan var fremdeles opptatt av hva som skjedde i hans gamle hjemland Frankrike og forsøkte på flere vis å gi et positivt bilde av seg selv overfor fransk opinion.<ref name="ErikBjornskau593-596">Erik Bjørnskau 1999, s. 593-596</ref> Dessverre for Karl Johan ble han ofte gjort narr av og til dels sett ned på som en [[Forræderi|forræder]], som i en [[roman]] av den kjente franske forfatteren [[Honoré de Balzac]].<ref name="ErikBjornskau593-596" />

Karl Johans siste større strid med det norske Stortinget utspilte seg i 1836. Bakgrunnen var dels ønsket om økt kommunalt selvstyre ved [[formannskapslovene]], men også norske prinsippsaker som et eget norsk [[handelsflagg]], utforming av mynter og norske fremstøt for  en mer likestilt union.<ref name="ErikBjornskau584-586">Erik Bjørnskau 1999, s. 584-586</ref> Kongen irriterte seg også over utvidet norsk feiring av 17. mai, blant annet ved det nye nasjonale monumentet [[Krohgstøtten]].<ref name="ErikBjornskau584-586" /> Med påskudd om at Stortinget hadde sittet samlet ut over minimumsperioden, oppløste Karl Johan tinget.<ref name="HojerKonungatiden407-415">Torvald T:son Höjer 1960, s. 407-415</ref> Det var en kraftig og svært uventet reaksjon, muligens knyttet til hans strid med opposisjonen i Sverige og hans bekymring for underdekningen i «kabinettskassan».<ref name="HojerKonungatiden407-415" /> Stortinget reagerte med en ny riksrettstiltale, denne gang mot den norske statsminister i Stockholm, [[Severin Løvenskjold]].<ref name="ErikBjornskau584-586" /> Karl Johan vurderte drastiske tiltak, i praksis [[statskupp]].<ref name="HojerKonungatiden416-423">Torvald T:son Höjer 1960, s. 416-423</ref> Uten støtte fra Russland valgte han etter riksrettsdommen å utsette punktene det var strid om.<ref name="HojerKonungatiden416-423" /> Samme år utnevnte Karl Johan grev Herman Wedel-Jarlsberg som ny stattholder i Christiania. Det var første gang en nordmann fikk stillingen. Embetet hadde vært ubesatt siden 1829, etter [[Baltzar von Platen (1766–1829)|Baltzar von Platen]]s død.<ref name="ErikBjornskau599-601">Erik Bjørnskau 1999, s. 599-601</ref>

{{Sitat|Man har gjort meg mistenksom hele livet, og jeg kommer nok alltid til å være slik - i min alder forandrer man seg ikke lenger. Men jeg håper at De klarer å forhindre at min sønn blir slik. De vet ikke hvor ulykkelig man er når man tror man ikke kan stole på noen!|Karl Johan til en kammerherre, etter at han urettmessig har skjelt ut vedkommende.<ref>Erik Bjørnskau 1999, s. 631</ref>|right}}

Opposisjonelle skribenter som [[Magnus Jacob Crusenstolpe]] og [[Anders Lindeberg]] begynte etterhvert å rette sine angrep mot kongen personlig. Det såkalte enestyret (Svensk: allenastyrandet) og den sterke innflytelsen som hans favoritt grev Magnus Brahe ble antatt å utøve (Braheväldet) ved siden av hans egentlige rådgivere, ble kritisert.<ref name="ErikBjornskau625-627">Erik Bjørnskau 1999, s. 625-627</ref> Riksdagen 1834-1835 ble vanskelig for regjeringen, som led adskillige nederlag takket være opposisjonens dominans i borger- og bondestanden og i «förstärkt statsutskott».<ref name="HojerKonungatiden338-348">Torvald T:son Höjer 1960, s. 338-348</ref>

I de følgende årene ble striden mot opposisjonen ytterligere skjerpet gjennom den kampen mot pressen, som den svenske regjeringen ved hovkansler [[August von Hartmansdorff]] førte med [[indragningsmakten]] som våpen.<ref name="ErikBjornskau602-605" /> Domfellelsen av forfatteren Magnus Jacob Crusenstolpe for [[majestetsfornærmelse]] sommeren 1838 ledet til uroligheter i Stockholm. To mennesker døde i opptøyene, og tanken om republikk fikk en viss støtte.<ref name="ErikBjornskau602-605" /> Mot slutten av året minsket spenningen noe, opposisjonen tok kontakt med [[Oscar I|kronprinsen]] og håpet på endring etter dennes tiltreden.<ref name="ErikBjornskau611-615">Erik Bjørnskau 1999, s. 611-615</ref>

Fra midten av 1830-årene vokste [[skandinavisme]]n frem med en viss styrke i både Sverige og Norge, men spesielt i Danmark. Bevegelsen hadde brodd både mot Tyskland og Russland. Etter tysk misnøye og russisk press fordømte styresmaktene i Sverige ved Karl Johan skandinavismen i sterke ordelag i 1837.<ref name="HojerKonungatiden283-290">Torvald T:son Höjer 1960, s. 283-290</ref>

{{Sitat|Kilden til å begeistres for  ham fløt også bestandig i mitt bryst, idet jeg elsket ham med et barns alltid friske kjærlighet... Og besynderlig nok, han stod herligst og elskverdigst for meg i vredens torden og lynild. Jeg var så viss på at solskinnet ville komme...|[[Henrik Wergeland]] på sitt dødsleie om Karl Johan.<ref>Kjell Arnljot Wig 1998, s. 191</ref>|right}}

Karl Johan besøkte Norge for siste gang vinteren 1838-1839. Det var hans tiende som norsk og svensk konge,<ref>Erik Bjørnskau 1999, s. 608</ref><ref>Torvald T:son Höjer 1960, s. 465-466</ref> og han ble hilst begeistret velkommen på de stedene han besøkte.<ref name="ErikBjornskau611-615" /> Han oppholdt seg i Christiania fra desember 1838 til mai 1839, og politisk var det en svært rolig tid. Det var ingen store konflikter med Stortinget, og kongens samtykke til [[Norges flagg|«flaggets frigjøring»]] hadde styrket hans popularitet.<ref name="ErikBjornskau611-615" /> Med bakgrunn i den politiske striden med den liberale opposisjonen i Stockholm var Karl Johan nærmest en «politisk rekonvalsent» i Norge.<ref name="HojerKonungatiden360-366">Torvald T:son Höjer 1960, s. 360-366</ref>

I 1839 ble den såkalte koalisjonen mellom en rad opposisjonsmenn i Sverige dannet, hensikten var å styrte det gamle systemet ved riksdagen 1840 og få kongen til å [[abdisere]].<ref name="HojerKonungatiden367-369">Torvald T:son Höjer 1960, s. 367-369</ref> Koalisjonen hadde støtte også blant statsrådene, noe som blant annet viste seg ved økende antall reservasjoner til statsrådets protokoll<ref name="HojerKonungatiden439-441">Torvald T:son Höjer 1960, s. 439-441</ref> og regjeringens riksdagsforberedelser var svake og utilstrekkelige.<ref name="HojerKonungatiden367-369" /> Ved riksdagen fikk opposisjonen overtak ved valgene til [[Riksdagsutskott|utskott]]ene (komiteene), men håpet om fullstendig seier brast da August von Hartmansdorff med flere lyktes i å reorganisere konservative majoriteter hos adelen og prestestanden.<ref name="HojerKonungatiden370-380">Torvald T:son Höjer 1960, s. 370-380</ref> Deretter ble en stor del av opposisjonens angrepsplaner hemmet eller stemt ned.<ref name="HojerKonungatiden370-380" /><ref name="HojerKonungatiden381-388">Torvald T:son Höjer 1960, s. 381-388</ref> Karl Johan ga slipp på sine gamle rådgivere i samband med departementalstyrelsens innføring i 1840, men klarte også ved valget av nye rådgivere å holde opposisjonsmennene utenfor.<ref name="HojerKonungatiden370-380" /> De liberales kamp mot Karl Johan rant etterhvert ut i sanden.<ref name="HojerKonungatiden381-388" />