Redigerer Johann Sebastian Bach (avsnitt)

=== Gjenfødelse på 1800-tallet ===
[[Fil:Komponisten-1799.png|mini|''«Komponistsol»'' med Bach i sentrum tett omkranset av [[Joseph Haydn|Haydn]], [[Georg Friedrich Händel|Händel]] og den i dag «glemte» [[Carl Heinrich Graun|C. H. Graun]], mens [[Wolfgang Amadeus Mozart|Mozart]] anses som annenrangs av opphavsmannen.<br /><small>Kopperstikk av A.F.C. Kollmann, publisert av [[Johann Nikolaus Forkel]] i [[Allgemeine Musikalische Zeitung]], vol 1, 1799.</small>]]

Tre tiår etter Bachs død, gav komponisten og forfatteren [[Johann Friedrich Reichardt]] ut Bachs firestemte koralsanger i sitt ''Musikalisches Kunstmagazin'' (Berlin, 1781), og skriver begeistret i forordet: «Om noe verk fortjener tyske musikkjenneres helhjertede støtte, er det dette. Innholdet: koralene, det høyeste uttrykk for tysk kunst; akkompagnementet er skrevet av Johann Sebastian Bach, den største harmoniker av alle tider og nasjoner.»<ref name="refEssays-chorale" />{{#tag:ref|Oversatt fra en engelsk oversettelse av den tyske originalen.|group=f}} I 1799 tegnet den tyskfødte musikeren og [[Musikkteori|teoretikeren]] Augustus Frederick Christopher Kollmann en «komponistsol» som plasserte Bach i sentrum, som alle tings opphav.

Dette betyr ikke at Bach var blitt en publikumsfavoritt: på slutten av 1700-tallet hadde Bachs musikk en marginal plass i konsertlivet, og var stor sett ukjent for vanlige musikkinteresserte.<ref name="refEssays-chorale" /> I musikerkretser begynte det imidlertid å røre på seg, og [[Johann Nikolaus Forkel]]s Bach-biografi som kom i 1802, markerte starten på en omfattende revurdering av Bachs betydning. Forkel var musikkhistoriker og universitetsmusikkdirektør i [[Göttingen]]. Han kjente begge de to eldste Bach-sønnene, Wilhelm Friedemann og Carl Philipp Emanuel, personlig, og fikk en vesentlig del av informasjonen fra dem. I forordet til biografien appellerte han til nasjonalfølelsen: 
:«Det å bevare minnet om denne store mann er ikke bare et kunstanliggende, det er et nasjonalt anliggende.»{{#tag:ref|Die Erhaltung des Angedenkens an diesen großen Mann ist nicht bloß Kunstangelegenheit, sie ist Nationalangelegenheit.|group=o}}<ref>Johann Nikolaus Forkel: ''Ueber Johann Sebastian Bachs Leben, Kunst und Kunstwerke. Für patriotische Verehrer echter musikalischer Kunst''. Leipzig 1802 [http://www.zeno.org/Musik/M/Forkel,+Johann+Nikolaus/%C3%9Cber+Johann+Sebastian+Bachs+Leben,+Kunst+und+Kunstwerke (zeno.org)].</ref>

En entusiastisk Forkel utroper i biografiens siste setning Bach til den «største musikalske poet og den største musikalske deklamatør, som noensinne har eksistert og trolig større enn noen som vil komme.»{{#tag:ref|„größten musikalischen Dichter und den größten musikalischen Deklamator, den es je gegeben hat und den es wahrscheinlich je geben wird“.|group=o}}

Blant profesjonelle musikere i Tyskland, England, Frankrike, Italia, Russland og Amerika ble Bach snart et hett navn. Det menige publikum var imidlertid stort sett uvitende om Bach noen tiår til, men 11. mars 1829, nesten 80 år etter Bachs død, oppførte den 20 år gamle [[Carl Friedrich Zelter]]-studenten [[Felix Mendelssohn|Felix Mendelssohn-Bartholdy]] en forkortet versjon av [[Matteuspasjonen (Bach)|Matteuspasjonen]] med [[Sing-Akademie zu Berlin]]. Oppføringen markerer starten på en ny oppmerksomhet om Bachs musikk i offentligheten.<ref name="refEssays-chorale" />

[[Fil:Altes Bach-Denkmal in Leipzig.JPG|mini|Det gamle bachminnesmerket i Leipzig fra 1843 ble reist på initiativ av [[Felix Mendelssohn]].]]
Generasjonen [[Romantisk musikk|romantiske]] komponister som ble født rundt 1810 betraktet Bachs komposisjoner som poetisk musikk, og så ham på mange måter som sitt forbilde. For Mendelssohn (1809–1847), [[Robert Schumann]] (1810–1856) og [[Frédéric Chopin]] (1810–1849), ja selv for [[Franz Liszt]] (1811–1886), var Bachs verk en viktig forutsetning for egne verk. Mendelssohn Bartholdy, Chopin og Liszt tok Bachs verk inn i konsertprogrammet, i likhet med [[Adolf Henselt]], [[Ferdinand Hiller]], [[Ignaz Moscheles]], [[Clara Schumann]], [[Sigismund Thalberg]] og mange elever av Liszt. Særlig ble [[Cembalokonserter (Bach)#Konsert i d-Moll for tre cembali BWV 1063|Konsert for tre cembali i d-moll (BWV 1063)]] og [[Cembalokonserter (Bach)#Konzert i d-moll BWV 1052|Solokonsert i d-moll (BWV 1052)]] hyppig oppført, og gjorde at det borgerlige konsertpublikumet ble kjent med Bachs instrumentalmusikk. Framføringene var ganske sikkert langt unna en [[historisk oppføringspraksis]]. ''Musical Times'' skrev i Mendelssohns nekrolog i januar 1848:
:«Aldri skal vi glemme den triumfartede kadensen som han sammen med Moscheles og Thalberg avsluttet Bachs concerto for tre cembali med. Han alene kjente stilen: det var pedalsoloen fra en orgelfuge i doble oktaver. Hvilken gigantisk kraft han la i dette! Innledningens skjønnhet og så også de mange demonstrasjonene Mendelssohn gjorde til Bachs ære, var at han så seg selv som en elev av mesteren som så lenge ble ringeaktet på grunn av uvitenhet og fordommer.»{{#tag:ref|Never shall we forget the triumphant cadence with which he concluded Bach’s concerto for three harpsichord’s, following Moscheles and Thalberg. He alone knew the style: it was the pedal solo of an organ fugue in double octaves. What gigantic power he put into these things! The beauty of the exhibition, and, indeed, of the numerous demonstrations made by Mendelssohn in honour of Bach, was that he announced himself the disciple of a master contemned by ignorance and prejudice.|group=o}}<ref>[http://www.musicaltimes.co.uk/archive/obits/184801mendelssohn.html The Muscial Times] {{Wayback|url=http://www.musicaltimes.co.uk/archive/obits/184801mendelssohn.html |date=20100228042554 }}.</ref>

Schumann skrev om oppføringen av Johannespasjonen i [[Düsseldorf]]:
:«Betydningen av verket vi oppførte i går, en over hundre år godt begravet skatt, ville det være ønskelig ble kjent i videre kretser.&nbsp;[…] At den tyske kunstverdens oppmerksomhet rettes mot dette, et av de dypeste og mest fullendte av Bachs verk, vil også jeg bidra til&nbsp;…»{{#tag:ref|Der Bedeutung des Werkes halber, das wir gestern aufgeführt, eines über hundert Jahre wohl vergrabenen Schatzes, wäre es wünschenswerth, das auch in weiteren Kreisen davon bekannt würde.&nbsp;[…] Dass die Aufmerksamkeit der deutschen Kunstwelt auf dieses, eins der tiefsinnigsten und vollendetsten Werke Bach’s hingelenkt würde, dazu möchte auch ich beitragen&nbsp;…''|group=o}}<ref>Robert Schumann, ''Brief an Wolfgang Müller von Königswinter'', Düsseldorf, 14. april 1851 [http://www.schumann-ga.de/freie-texte/86-bach-und-haendel-in-der-rezeption-robert-schumanns.html#_ftn71 Matthias Wendt, Düsseldorf: ''Bach und Händel in der Rezeption Robert Schumanns''], Referat fra „Tag der mitteldeutschen Barockmusik 2001 in Zwickau“, Schumann-Forschungsstelle; sitert etter: Paul Luchtenberg: ''Wolfgang Müller von Königswinter''. Bind 1. Verl. Der Löwe Reykers, Köln 1959, s. 269.</ref>

Publikum på midten av 1800-tallet var mer fortrolig med Bachs instrumentalmusikk enn med de kirkemusikalske verkene hans, inklusive pasjonene. I året 1850 ble ''[[Bach-Gesellschaft]]'' grunnlagt av musikerne Schumann, Liszt, [[Ignaz Moscheles]], [[Louis Spohr]], [[Otto Jahn]], [[Carl von Winterfeld]], Siegfried Wilhelm Dehn, Karl Ferdinand Becker og thomaskantoren [[Moritz Hauptmann]]. Selskapet hadde som mål å gi ut Bachs komplette verk. Også komponisten [[Johannes Brahms]], som baserte sin musikalske historikk på Bach, var svært delaktig i arbeidet med denne første utgaven av Bachs [[samlede verk]]. Da oppgaven var fullført i år 1900 ble ''Bach-Gesellschaft'' i henhold til statuttene oppløst, men samtidig ble ''[[Neue Bachgesellschaft]]'' konstituert etter initiativ av musikologen Hermann Kretzschmar og med medvirkning av komponister og musikkinteresserte som Oskar von Hase, Martin Blumner, Siegfried Ochs, [[Joseph Joachim]], Franz Wüllner og thomaskantoren Gustav Schreck.