Redigerer Holocaust i Norge (avsnitt)

===Auschwitz===
Minst 475 norske jøder ble drept i gasskammer straks etter ankomst til Auschwitz. De kledde av seg, fikk håret klippet (noen etter at de var døde) og de som hadde gull i tennene ble merket for at det skulle være lettere å finne blant likene. Smykker, briller, høreapparater og protesere ble også tatt vare på. Etter at gassen var sluppet inn tok det omkring 5 minutter før alle var døde. Det var trolig [[Josef Mengele]] personlig som sorterte de norske fangene fra Donau.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 169.</ref> Eitinger anslo at 85-90 % av de som ankom Auschwitz ble drept umiddelbart, mens 10-15 % ble beholdt som slavearbeidere.<ref name="ReferenceL">[[#refBruland2012|Bruland (2012)]] s. 92-93</ref>

Arbeidsføre menn ble ikke drept umiddelbart, men innregistrert som fanger og holdt som slavearbeidere i Auschwitz og nettverket av omkringliggende leirer. De norske jødene arbeidet blant annet i Buna-verkene (tilhørende [[I.G. Farben]]) ved [[Monowitz]]-leiren, satellittleiren [[Fürstengrube]], og sementfabrikken i [[Golleschau]]. I 1943 var behandlingen og arbeidet så hardt at de fleste døde innen et par måneder. I løpet av den første måneden døde 1/4 av slavearbeiderne i Monotwitz. Av de omkring 30 som ble sendt til Golleschau var tre-fire i live i februar 1943. Hovedspråkene i leirene var tysk og polske, noe som ofte var en ulempe for de norsk. Jødene fra Norge ble fratatt de solide klærne og lærskoene de hadde med seg og måtte i stedet bruke tynne fangedrakter og tunge tresko. Kostholdet var usselt og forfrysninger og sykdommer som tyfus var vanlig. De svakeste fangene ble på rutinemessige oppstillinger plukket til gasskammeret. Foruten gasskammer og skyting døde fangene av mishandling, sykdom, sult og overanstrengelse. Norske fanger, blant andre Kai Feinberg, ble brukt i medisinske eksperimenter.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 171-176.</ref> [[Georg Rechenberg]] beskrev forholdene i leiren i Haugesund forhørsrett: På slutten av 1944 var det fem krematorier i full drift og der ble det «drept og brendt» «dag og natt». En tid hadde krematoriene for liten kapasitet og Rechenberg var med å grave 30 meter brede groper der likene ble bredt. Asken og knokkelrester ble brukt som gjødsel på åkrene.<ref>[[#refBruland2012|Bruland (2012)]] s. 83-85</ref> Josef Berg var den eneste fra Norge som overlevde oppholdet i Golleschau..<ref>[[#refBruland2012|Bruland (2012)]] s. 22</ref>

Leo Eitinger arbeidet en tid på sykehuset i Auschwitz og var viten til at blant andre [[Friedrich Entress]] sorterte pasientene. Noen ble avlivet umiddelbart med en 10&nbsp;cm<sup>3</sup> [[karbolsyre]] sprøytet rett i hjertet, andre måtte vente til en lastebil fraktet dem til gasskammeret i Birkenau.<ref>Bruland (2012) s. 90</ref> Slavearbeiderne i leiren ble slått i hjel, drept ved injeksjon, frøs i hjel eller døde av sykdom. Eitingers oppgave var da å dikte opp en passende dødsårsak som lungebetennelse eller hjerteinfarkt, og dertil skrive en sykehistorie som passet med dødsårsaken. I noen tilfeller måtte Eitinger notere dødstidspunkt og -årsak mens pasienten fortsatt var i live og ventet på å bli avlivet. Minst en norsk fange ble drept på denne måten.<ref name="ReferenceL"/> Ingen norske jøder ble tvunget til å arbeide med forberedelse til og opprydning etter gassing i en «[[Sonderkommando]]». Conrad (Konrad) Caplan (født 1922) arbeidet i en såkalt «bagasjekommando» som ryddet bagasje på perrongen. Han havnet i en straffekommando fordi han advarte en kvinne om skjebnen som ventet.<ref>[[#refBruland2012|Bruland (2012) s. 21 og 126]]</ref>

Forholdene i Auschwitz ble bedre da [[Rudolf Höß]] i 1943 ble avløst av [[Arthur Liebehenschel]]. Liebehenschel forbød vaktene å slå fangene. SS-mennene var misfornøyde med Liebehenschel og Höß kom tilbake.<ref>[[#refBruland2012|Bruland (2012)]] s. 95</ref> Mot slutten av krigen ble fangene behandlet noe bedre trolig fordi de ble mer verdifulle som arbeidskraft.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 171.</ref>