Redigerer Holocaust (avsnitt)

===Einsatzgruppen===
{{utdypende|Einsatzgruppen}}
Etter okkupasjonen av Polen og invasjonen av Sovjetunionen ble forestillingen om jødene som mindreverdig og undermennesker selvoppfyllende: Okkupsasjonsregimet og samling av jøder i lukkede gettoer gjorde levekårene stadig vanskeligere for jødene som endte utsultede, skitne og fillete. Den nazistiske ideen om ideologisk krig innebar at tradisjonelle regler for disiplin og underordning ble erstattet av et mer fleksibelt system som tillot tyske funksjonærer på alle nivå å ta raske egne initiativ. Wehrmachts overkommando utarbeidet retningslinjer for krigen i Sovjetunionen og la der til grunn «nådeløse og energiske tiltak mot bolsjevikiske oppviglere, partisaner, sabotører, jøder og total fjerning av enhver form for passiv eller aktiv motstand». Retningslinjene understreket at fienden var undermennesker (''Untermenschentum''). SS og politimenn betraktet etter hvert jødespørsmålet ikke som noe abstrakt, men som et praktisk, presserende problem som måtte håndteres av hensyn til riket, av hensyn til etaten og av hensyn til deres egen karriere. Etter den sovjetiske annekteringen av de baltiske landene sammenfalt tyske tjenestemenns fordommer med antisemittisme hos baltiske nasjonalister. For eksempel mottok Hans Joachim Böhme ved kontoret i [[Tilsit]] rapporter om at andelen russere og jøder statsapparatet økte, Böhme konkluderte utfra dette at jødene i Litauen er primært aktive spioner for Sovjetunionen.<ref name="Matthaus" />{{rp|side=244-252}}

Før invasjonen av Sovjetunionen satte Himmler i mai 1941 opp en egen kommandostab for [[Reichsführer-SS]] som skulle organisere SS og politi i de erobrede områdene. Himmler hadde alle SS-enheter i okkuperte områder til rådighet og etter invasjonen av Sovjetunionen sto alle SS-enheter der direkte under Himmlers kommando. Tidlig i 1941 hadde han seksten brigader hovedsakelig [[Allgemeine-SS]]. Per mai 1941 hadde han bare i Polen samlet {{formatnum:20000}} SS-menn.<ref name="Buchler" />

«Rengjøringssaksjonene» i øst ble koordinert av tre-fire ''Einsatzgruppen'' med hvert sitt geografiske område fra Østersjøen til Svartehavet. Einsatzgruppen jaktet på intelligentsiaen, politiske kommissærer, jøder, sigøynere og partisaner. Til disse var det knyttet underavdelinger, kalt Sonderkommando eller Einsatzkommando, som utførte drapene.<ref name="Smith2004" />

Medlemmer av ''[[Einsatzgruppen]]'' var i stor grad motivert av ideologisk overbevisning. Sammenlignet med de flere millioner ordinære soldater som strømmet inn i Sovjetunionen var disse drapsenhetene ubetydelige i størrelse. De fleste medlemmer i Einsatzgruppen ble rekruttert utenfor sikkerhetspolitiet og SD. Medlemmene kom ofte fra SS eller [[Ordnungspolizei]]. Noen enheter fra SS og ordenspolitiet opererte til dels selvstendig fra, men på samme måte som Einsatzgruppen.<ref name="Matthaus" />{{rp|side=251}} [[Christopher Browning]] studerte [[Reserve-Polizei-Bataillon 101]] fra Hamburg og konkluderte i sin bok ''Ordinary Men'' med at det menige mannskapet var alminnelige middelaldrende menn. Browning skriver at med hensyn til alder, opphavssted og sosial bakgrunn var mennene i 101 de man skulle tro var minst egnet som kandidater til fremtidige massemordere.<ref>Browning, C. R. Ordinary Men (1992): ''Reserve Police Battalion 101 and the Final Solution in Poland'' (New York, Penguin).</ref>{{rp|side=164}} Medlemmene av 101 hadde blitt utsatt for lite politisk indoktrinering og var trolig ikke ivrige tilhengere av Hitler. Ved massakrene i [[Józefów]], [[Biłgoraj]] i Polen fikk 10-20 % slippe å være med på drapene, ifølge Browning deltok flertallet av ulike grunner: krigssituasjonen, lydighet, gruppepress, dehumanisering av ofrene, karrierejag og antisemittisme. [[Daniel Goldhagen]] kritiserte Brownings forklaring og mente bødlene var drevet av ekstrem antisemittisme og var mer enn velvillige bidragsytere til folkemordet.<ref>Hinton, A. (1998). Why did the Nazis kill?: Anthropology, genocide and the Goldhagen controversy. ''Anthropology Today'', 14(5), 9-15.</ref> Etter Hitlers maktovertakelse hadde ideologisk opplæring vært obligatorisk for tysk politi. Fra 1936 var Himmler også sjef for det tyske politiet og forsøkte å samordne SS og ordinært politi. Sterk rivalisering mellom ulike deler førte i stedet til mer fragmentering og fremvekst av «små-Himmlere» som først og fremst var lojale til Himmler personlig. På samme måte som tyske soldater ble politi og SS daglig eksponert for antisemittiske budskap.<ref name="Matthaus" />{{rp|side=251}} Det hadde ingen alvorlige konsekvenser for tyske soldater, politi og offiserer som nektet å delta i drapene.<ref>{{Kilde avis|tittel=IN SHORT: NONFICTION|avis=New York Times|url=https://www.nytimes.com/1992/08/02/books/in-short-nonfiction-420792.html|besøksdato=2018-08-18|etternavn=Shapiro|fornavn=Susan|dato=2. august 1992|side=|språk=en|sitat=}}</ref> 

Blant de tusenvis som ble utpekt til bødler i de erobrede delene av Sovjetunionen var mange ikke ivrige nazister. Også i Einsatzkommandoene (ledet av offiserer fra SD) var det mange alminnelige politiet, grensepolitiet og fra Waffen-SS. Grensepolitimennene gjennomgikk opplæring blant annet i [[Pretzsch]] ved Elben og fikk en viss ideologisk opplæring blant i [[Nürnberglovene]] og i regimets syn fordrivelser av jødene fra Europa. Det ble der klart at skulle inngå i mobile enheter i Sovjetunionen, men ikke at oppgavene omfattet henrettelser av jøder. Mange av lederne for Einsatzgruppen, Sonderkommandoene og Einsatzkommandoene var byråkrater og høyt utdannede profesjonelle før 1941.<ref name="Breitman" /> 

I forbindelse med invasjonen av Sovjetunionen ble Hans-Adolf Prützmann, [[Erich von dem Bach-Zelewski]], og [[Friedrich Jeckeln]] av Himmler utpekt til ''høyere SS og politiledere'' ([[Höherer SS- und Polizeiführer]], HSSPF) for henholdsvis Russland-Nord, Russland-Mitte og Russland-Süd. De skulle rapportere direkte til Himmler og hadde ansvaret for å politiets og SS' virksomhet, sikre total lydighet til Himmler og sikre orden i de erobrede områdene. Sammen med Einsatzgruppen A, B, C and D, hadde øverste operative kommando over enhetene som begynte masseskytingene av jøder sommeren 1941. Disse tre mennene hadde nøkkelroller i gjennomføring av holocaust i de erobrede delene av Sovjetunionen. Jeckeln var en innovativ massemorder og utviklet blant annet «sardinmetoden» (''Sardinenpackung'') mens han arbeidet i Ukraina. Ved sardinmetoden måtte ofrene legge seg med hodet mot føttene på likene nede i massegraven før det ble skutt ovenfra. På denne måten ble det mindre tomrom mellom likene i massegraven enn når ofrene ble skutt på kanten og falt uryddig ned i grøften. Etter at store deler av Ukraina høsten 1941 ble beskrevet som jødefritt, byttet Prützmann og Jeckeln område. I rettssaken etter krigen fortalte vitnene at Jeckeln var en ivrig og målrettet massemorder som gikk mye lenger enn bare å adlyde ordre. Både Jeckeln og Bach-Zelewski identifiserte seg med og var lojale mot Hitler. Jeckeln anså Himmler som den øverste ansvarlige for holocaust, sammen med Göring.<ref name="Bennett" /> Sardinmetoden førte i enkelttilfeller til overlevende som senere kom seg ut av likhaugen.<ref name="Schneider, G. 1979" /> 

Einsatzgruppenes og underenhetenes geografiske ansvar ble avtalt våren 1941 mellom RSHA og hærens overkommando. Einsatzgruppe A var knyttet til [[armégruppe nord]] (tysk: Heeresgruppe Nord), B til [[armégruppe sentrum]], C til [[armégruppe syd]], mens D var knyttet til Wehrmachts 11. armé som etter planen sammen med rumenske styrker skulle ta det sørlige Ukraina med [[Krim]] og avansere mot [[Kaukasus]]. Einsatzgruppe B besto opprinnelig av 650 mann, og dennes underenheter Sonderkommando 7a og 7b skulle sikre det nylig erobrede område under militær administrasjon «bak» hæren (tysk: ''rückwärtige Armeegebiete''). Einsatzkommando 8 og 9 skulle operere lenger fra fronten og der etterforsk og bekjempe tyskfiendtlig aktivitet. Einsatzkommando 9 ble klargjort i Warszawa og hadde i utgangspunktet et mannskap på 144 personer - av disse var 15 SS-offiserer; 84 var fra Gestapo, kriminalpolitiet, Ordungspolizei (bataljon nummer 9), SD eller reservister fra Waffen-SS; 46 var sjåfører og annen støtte. Personellet fra Waffen-SS og Orpo hadde oppgave som ''Sicherungskräfte'' som i praksis betød at de skulle utføre arrestasjoner og henrettelser. Einsatzkommando 9 var «fullt motorisert» med 35 biler, fire lastebiler og tre motorsykler.<ref name="Kay" />

HSSPF og ''[[SS- und Polizeiführer]]'' (SSPF) var de sentrale lederne i sine distrikter for utryddelsen av jøder samt bekjempelse av partisaner, og utgjorde omkring 100 personer. Lokalbefolkningen og motstandsbevegelsen hadde kjennskap til at disse var ledere for undertrykkelsen i okkuperte områder. Flere av naziledere var mål for attentater utført av motstandsbevegelsen eller de allierte. [[Reinhard Heydrich]] døde etter et angrep i 1942, [[Friedrich-Wilhelm Krüger]] (HSSPF i Generalguvernementet) ble angrepet i 1943 som hevn for ødeleggelsen av Warzsawagettoen, og [[Hans Frank]] ble angrepet av polsk motstandsbevegelse i 1944. [[Jürgen Stroop]] ble angrepet to ganger: første gang av jødisk motstandsbevegelse i [[Galicia (Sentral-Europa)|Galicia]], andre gang etter utslettelsen av Warszawagettoen. [[Franz Kutschera]] ble drept av polsk undergrunnsbevegelse i 1944.<ref name="Patin" />

{{sitat|Det er en hedersdåd i vår historie som aldri er nedskrevet og aldri vil bli nedskrevet. […] Vi hadde den moralske rett, vi hadde en plikt overfor vårt folk, til å drepe det folk som ville drepe oss.|Himmler i [[Posen-talen]], oktober 1943}}

====Ordnungspolizei====
{{utdypende|Ordnungspolizei}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1975-073-02, Lemberg, Ordnungspolizei mit Juden.jpg|miniatyr|Smilende politifolk fra [[Ordnungspolizei]] (Orpo) trakasserer jøder i [[Olkusz]] sør i Polen i juli 1940. Stående sees rabbi Moshe Ben-Yitshak Hagermann.<ref>https://photos.yadvashem.org/photo-details.html?language=en&item_id=101882</ref>{{byline|Bundesarchiv, Bild 146-1975-073-02 / CC-BY-SA 3.0 }}]]
Orpo-styrkene som beveget seg inn i Sovjetunionen sommeren og høsten 1941 var mindre forberedt enn de andre medlemmene av drapskommandoene. Ordenspolitiet ble ledet av Himmlers gamle venn [[Kurt Daluege]]. Orpo besto av det ordinære bypolitiet (''Schutzpolizei'') og politiet på landsbygda (''Gendarmerie''), men uten kriminalpolitiet. Ordenspolitiets kjerne besto av menn med militær bakgrunn og var organisert i bataljoner. Minst tolv Orpo-bataljoner ble straks etter invasjonen av Sovjetunionen tildelt Himmlers «kommandostab», i praksis en privat hær under Himmlers kontroll. Disse Orpo-bataljonene utgjorde omkring 6000 mann, mens selve Einsatzgruppen besto av 3000 mann til sammen.<ref name="Breitman" /> Utover i juli 1941 fikk Himmler mer mannskap til rådighet og disse ble involvert i stadig mer omfattende massakrer.<ref name="Matthaus" />

Fra 1939 ble Orpo-bataljonene utvidet ved å opprette reservebataljoner av erfarne Orpo-menn. De menige i reservebataljonene var for gamle til vanlig militærtjeneste - de var dermed utdannet før nazistene kom til makten og mange var heller ikke medlemmer av nazipartiet. Mannskap fra reservebataljon nummer 9 ble fordelt til Einsatzkommandoer og en annen reservebataljon virket som enhet ved drap på jøder og andre forestilte fiender av Tyskland.<ref name="Breitman" />

Enheter fra Ordnungspolizei (Orpo), som hadde et samlet mannskap på omkring {{formatnum:100000}}, deltok i internering og drap på jøder. For eksempel i Amsterdam drev Orpo arrestasjon og internering av jøder som så ble sendt østover. I Øst-Europa holdt Orpo vakt ved ghettoene. Enheter fra Orpo deltok i Einsatzgruppenes massakrer på jøder og kommunister etter invasjonen i Sovjetunionen, blant annet ved [[Babij Jar]]. Orpo-mannskap var ordinært politi og ikke primært ideologisk motivert. Det er ikke kjent tilfeller der Orpo-menn ble skutt eller straffet for å nekte å delta i massakrer.<ref name="Fischel" /> Himmler var svært opptatt av å verne drapsmannskapet mot mulige psykologiske effekter av massehenrettelser og instruerte offiserene om å avholde selskap og tilby mannskapet adspredelse etter en «aksjon». Inntrykkene fra dagens drapsaksjon skulle dempes eller viskes ut av sosiale sammenkomster, ifølge Himmlers instrukser. Videre skulle mannskapet stadig formanes om at massedrapene var nødvendige tiltak i den politiske situasjonen. Ifølge Matthäus er det fortsatt usikkert hvor dyptgripende den ideologiske indoktrineringen var og om det var vesentlig forskjell på SS, Wehrmacht og den tyske befolkningen ellers. Matthäus mener indoktrineringen i SS ikke var hjernevask eller en ren teoretisk øvelse. Bare «jobben ble gjort» var det ikke nødvendig at alle deltok i massehenrettelsene. Tilgang på en del ivrige og rutinerte drapsmenn (som [[Max Täubner]]) gjorde avlivingstiltakene effektive og ga ifølge Matthäus de andre en illusjon om at de var vanlige menn som måtte utføre et brutalt arbeid.<ref name="Matthaus2007" />

====Saken mot Max Täubner====
[[Max Täubner]] er det eneste kjente tilfellet der en SS-mann ble dømt av SS selv i forbindelse med massedrap på jøder. Täubner fotograferte ugjerningene han og hans tropp gjennomførte i Ukraina, blant annet drap på barn og hauger av lik. Fotografiene viste han til familie og bekjente. SS var redd for at bildene skulle bli offentlig kjent og Täubner ble derfor dømt til 10 års fengsel. I forbindelse med saken utarbeidet Himmler kriterier for når SS-menn kunne straffeforfølges for urettmessig drap på jøder «uten myndighet eller uten etter ordre»: Drap på jøder bare av politiske motiv skulle ikke straffes, mens drapshandlinger av egoistiske, sadistiske eller seksuelle motiv kunne straffes som mord.<ref name="Buchler" />

{{sitat|Den tiltalte skal ikke straffes for drap på jøder som sådan. Jødene må utryddes og ingen av jødene som ble drept er noe stort tap. Selv om den tiltalte skulle ha forstått at ansvaret for utryddelsen av jødene lå hos kommandoene satt opp spesielt for dette formålet, er han unnskyldt for at han anså at han hadde myndighet til selv å delta i utryddelsen av jødene.|Fra dommen mot Max Täubner<ref>Rhodes, R. (2007). ''Masters of death: The SS-Einsatzgruppen and the invention of the Holocaust.'' Random House/Knopf Doubleday, New York, s.186-187.</ref>}}