Redigerer Henrik Wergeland (avsnitt)

=== Riksarkivar ===
At han søkte, og fikk, stillingen som riksarkivar ved kongens inngripen og mot regjeringens innstilling, førte til at han pådro seg bitterhet fra sin tidligere venn Ludvig Kristensen Daa. Avisene ''[[Granskeren]]'' (der Daa var redaktør) og ''[[Den Constitutionelle]]'' gikk hardt ut.

Wergeland oppnådde også å komme i konflikt med ''Morgenbladet''. I 1841 hadde han flere innlegg i avisen etter at avisen hadde angrepet hans «Engelsk salt», et angrep som i praksis måtte oppleves som et angrep på Wergeland selv og konflikten med Daa. Da det skulle utnevnes en biskop, mente Moss Tilskuer at Wergeland burde stå først på listen over kandidater, men ''Morgenbladet'' var sterkt uenig, da avisa mente at Wergelands «samme fine og dannede Stridsmaade, en elskverdig Individualisering med en ligesaa skiøn Tendens som nogen av vore smaa eller lange Drenges Stormløben» var upassende, og «han er desuden opirret og i slet Lune».<ref>Morgenbladet no. 73, 14. mars 1841, side 2, andre spalte, fjerde avsnitt, nederst</ref> Til dette svarte Wergeland med  prosadiktet «[[Mig Selv]]», som åpner med ordene: «Jeg i slet Lune, Morgenblad?». Her står også ordene: «Klag ikke under Stjernene over Mangel paa lyse Punkter i dit Liv.» Ettersom ''Morgenbladet'' ikke ville trykke det, ble det først offentliggjort i ''[[Christianssandsposten|Christiansandsposten]]'' 14. mars 1841. Wergeland opplevde seg nå som nærmest utstøtt, og begynte å undertegne seg «Der Geächtete» (''den fredløse / skydde / utstøtte'').

Under en fest i Studentersamfundet 2. september 1841 i anledning tredveårsjubileet for opprettelsen av et norsk universitet og grunnstensnedleggelsen for nye universitetsbygninger, ble han hysset ned da han skulle holde tale og utbringe en skål for de eldre professorer. Han reagerte med å knuse en flaske mot pannen. Episoden er siden referert i ''Hassel-Nødder''.

Noen dager senere, 13. september, da det ble arrangert fakkeltog for professor [[Georg Sverdrup]] som skulle forlate sin stilling, ble Wergeland observert stående alene. Da gikk en ung student bort til ham og tilbød ham følge. Det var den unge [[Johan Sverdrup]], brorsønn av dagens hovedperson. Det var en symbolhandling å trekke Wergeland inn i varmen slik han gjorde. «Arm i arm gik de to i toget, det nye Norges største digter og det norske demokratis fremtidige fører».<ref>Fredrik B. Wallem, «Det norske studentersamfunds historie» 1916 bind 1, s. 268. Episoden er også gjenfortalt av Halvdan Koht i verket ''Johan Sverdrup'' 1918, b. 1 s. 68.</ref>

16. september slapp han til i ''Den Constitutionelle'' med diktet «Min Hustru». Han framstiller seg som den steile og ville klippe som det ustanselig stormer rundt. Hun er den frodige «Brombærbusken» eller det «velsignte Livsenstræ» som har klynget sitt liv fast til klippen. Når uværsskyene ruller omkring dem, kan hun med «det søde Solskin» i ett av sine øyekast, trylle skyene bort. Hennes kjærlighet lindrer smerte og gjør livet til å holde ut.
Han forfattet også det romantiske eventyrdiktet ''[[Svalen]]'' (sitert ovenfor). «''Svalen''. Et Skjærsommermorgens-Eventyr for Mødre, som have mistet Børn» forelå i oktober. Wergeland skrev det til sin søster Augusta Vedøe. Eventyret skildrer en svales flukt over allverden for å finne det hjertet som mest av alle trenger trøst. Den bringer med seg noen dråper av «Trøstens Balsam», og plutselig har svalen funnet det den søkte, og har skjenket sin gave til en mor som har mistet sitt barn.

[[Fil:Ludvig Kristensen Daa.png|thumb|Ludvig Kristensen Daa var av dem som vendte Wergeland ryggen da sistnevnte fikk gratiale fra kongen. Bedre ble det ikke da Wergeland ble riksarkivar. I 1842 skrev Wergeland et dikt til Daa der han bønnfaller om forståelse. De tidligere vennene ble først forsonet på dikterens dødsleie.]]