Redigerer Fordrivelsen av tyskere etter annen verdenskrig (avsnitt)

== De fordrevnes tilstand ved ankomst til Etterkrigs-Tyskland ==
[[Fil:Bundesarchiv B 145 Bild-P003214, Eckernförde, Flüchtlingsbaracken.jpg|thumb|250px|En leir for fordrevne i [[Eckernförde]]. Bildet tatt i 1951]]
De som ankom Tyskland etter krigen var i dårlig forfatning – særlig den harde vinteren i 1945-46, da tog som ankom landet inneholdt «de døde og døende i hver vogn (andre døde hadde blitt kastet av toget langs veien)».<ref name="Gibney199"/> 
Etter å ha opplevd forbrytelser begått av [[Den røde armé]] var tyskere i fordrivelsesområder offer for harde straffetiltak utført av [[Partisaner (Jugoslavia)|jugoslaviske partisaner]], samt i Etterkrigs-Polen og Tsjekkoslovakia.<ref name="Ahonen21" /> Mishandling, [[krigsvoldtekt|voldtekt]], og drap var alle del av fordrivelsene.<ref name="Ahonen21" /><ref name="Gibney199" /> Noen hadde opplevd massakrer, som [[Ústí-massakren|Aussig-massakren]], hvor 80-100 etniske tyskere ble drept, eller i forhold lik de i Lamsdorf-leiren i [[Schlesien|Øvre-Schlesien]], hvor internerte tyskere ble utsatt for sadistiske handlinger med minst 1000 påfølgende dødsfall.<ref name="Ahonen21" /> I tillegg til forbrytelsene opplevde også de fordrevne sult, tørste, sykdom, familiesplittelse, tap av borgerrettigheter og kjent miljø, og noen internering og tvangsarbeid. Noen fordrevne var traumatisert, og bar på en psykologisk byrde i flere år, noe særlig unge og eldre slet med å takle.<ref name="Ahonen21" />

Ved ankomst befant de seg i et land rasert av krig. Boligmangel var et problem helt fram til 1960-årene, noe som sammen med andre mangler førte til konflikt med lokalbefolkningen.<ref name="beck169"/><ref>Gibney, Matthew J. & Randall Hansen, ''Immigration and Asylum: From 1900 to the Present'', 2005, p.&nbsp;200; ISBN 1-57607-796-9, ISBN 978-1-57607-796-2 [http://books.google.de/books?id=2c6ifbjx2wMC&pg=PA199&dq=expulsions+Germans+1945&lr=&client=firefox-a&sig=ACfU3U1uzGlN41G_PRUOw-Lpl30BpmBcXA#PPA199,M1 Google Books] {{Wayback|url=http://books.google.de/books?id=2c6ifbjx2wMC&pg=PA199&dq=expulsions+Germans+1945&lr=&client=firefox-a&sig=ACfU3U1uzGlN41G_PRUOw-Lpl30BpmBcXA|date=20131216031818}}</ref> Situasjonen ble bedret først etter [[Wirtschaftswunder|''Wirtschaftswunderet'']] i 1950-årene, en kraftig økonomisk oppgang som reduserte arbeidsløshetsprosenten til nær null.<ref name="beck170"/>

[[Frankrike]] deltok ikke i [[Potsdam-konferansen]], og tillot seg dermed å velge hvilke overensstemmelser de ville følge, og hvilke de ville forkaste. Frankrike holdt fast ved at de ikke hadde godkjent noen fordrivelser, og dermed ikke kunne holdes ansvarlig for å sikre husly og mat til de nødlidende fordrevne i sin tyske okkupasjonssone. Selv om den franske militærregjeringen tok seg av de få flyktningene som ankom det som senere ville bli den franske okkupasjonssonen før juli 1945, lyktes franskmennene å sperre grensene for tyske flyktninger som ankom senere fra øst.<ref name="Vor 50 Jahren"/>

Både [[Storbritannia]] og [[USA]] reagerte på Frankrikes oppførsel, og protesterte deres handlinger. Men hverken Storbritannia eller USA hadde noen måter å tvinge Frankrike til å godta fordrivelsespolitikken avtalt mellom amerikanske, britiske og sovjetiske ledere i [[Potsdam]]. Frankrike førte fram med sitt argument angående det å skille tydelig mellom krigsrelaterte flyktninger, og etterkrigsflyktninger. I desember 1946 tok de til seg tyske flyktninger fra [[Danmark]] i sin sone,<ref name="Vor 50 Jahren" /> hvor {{formatnum:250000}} tyskere hadde reist sjøveien mellom februar og mai 1945, flyktende fra sovjeternes fremmarsj. Disse var flyktninger fra de østligste delene av Tyskland, ikke fordrevne. Dansker av tysk opphav forble urørte, og Danmark gikk aldri veien for å få dem ut av landet. Gjennom denne humanitære handlingen reddet franskmennene mange liv, ettersom dødsraten for tyske flyktninger i Danmark var høy<ref>"Children were starved in war aftermath", ''[[Copenhagen Post]], 15 April 2005''</ref><ref>Ertel, Manfred. [http://www.spiegel.de/international/0,1518,355772,00.html "Denmark's Myths Shattered: A Legacy of Dead German Children"], in: ''[[Der Spiegel|Spiegel Online]]'', 16 May 2005.</ref><ref>Osborn, Andrew. [http://observer.guardian.co.uk/international/story/0,6903,891930,00.html "Documentary forces Danes to confront past"], in: ''[[The Observer]]'', 9 February 2003.</ref> – til dels grunnet Det danske røde kors' motvilje mot å behandle tyske flyktninger.

Frem til sommeren 1945 hadde de allierte ikke nådd enighet om hvordan en skulle takle de store flyktningsmassene i Tyskland. Frankrike foreslo immigrasjon til [[Sør-Amerika]] og [[Australia]], samt bosetning av «de produktive elementer» i Frankrike. Sovjeternes [[SMAD]]-tjeneste foreslo derimot at millioner av flyktninger skulle bosettes i [[Mecklenburg-Vorpommern]].<ref name="Philipp Ther p.137"/>

Sovjeterne, som oppfordret og deltok i fordrivelsene, tilbød lite humanitær hjelp. Dette førte til at amerikanerne og britene måtte ta imot disse flyktningene i sine okkupasjonssoner. Stikk i strid med overensstemmelsene ved Potsdam forsømte sovjeterne sine forpliktelser angående sikring av forsyninger til de fordrevne. I Potsdam ble det enighet<ref>Cf. section III. Reparations from Germany, paragraph 4 [http://www.pbs.org/wgbh/amex/truman/psources/ps_potsdam.html Agreements of the Berlin (Potsdam) Conference] {{Wayback|url=http://www.pbs.org/wgbh/amex/truman/psources/ps_potsdam.html |date=20090802235755 }}, pbs.org; accessed 6 December 2014.</ref> om at 15 % av alt utstyr avviklet og demontert i de vestlige okkupasjonssonene – særlig fra de [[Metallurgisk industri|metallurgiske]]-, [[Kjemisk industri|kjemiske]]-, og [[produksjon|maskinelle produksjonsindustrier]] – skulle sendes til Sovjet i bytte mot mat, [[kull]], [[pottaske]] (brukt i [[gjødsel]]), [[tømmer]], leireprodukter, [[petroleumsprodukter]], etc. De vestlige leveransene startet i 1946, men det ble fort oppdaget at det var en ensidig byttehandel. De sovjetiske leveransene – livsviktig for å sikre mat, varme og grunnbehov til fordrevne, samt øke jordbruksproduksjon i gjenværende gårdsområder – ankom aldri. Som en konsekvens av dette stanset USA alle leveranser den 3. mai 1946<ref>Lehmann, Hans Georg. ''Chronik der Bundesrepublik Deutschland 1945/49 bis 1981'', Munich: Beck, 1981 (=Beck'sche Schwarze Reihe; vol.&nbsp;235); ISBN 3-406-06035-8, pp.&nbsp;32seq.</ref>, mens fordrevne fra sovjetkontrollerte områder ble deportert til Vesten fram til slutten av 1947.

[[File:Bundesarchiv Bild 146-2006-0095, Siedlung für Flüchtlinge.jpg|thumb|left|200px|Flyktningleir i [[Espelkamp]], rundt 1945 til 1949.]]
[[File:Bundesarchiv B 145 Bild-F000102-0008, Bleidenstadt-Taunus, Siedlung für Flüchtlinge.jpg|thumb|left|200px|Flyktningsområde i [[Taunusstein|Bleidenstadt]], 1952.]]
I den britiske og amerikanske sonen ble forsyningssituasjonen stadig verre, særlig i den britiskkontrollerte sonen. Grunnet dens beliggenhet ved [[Østersjøen]] mottok britene store antall flyktninger som hadde tatt sjøveien, og de allerede skarve rasjonene måtte videre minskes med en tredjedel innen mars 1946. I Hamburg for eksempel ble det gjennomsnittlige boarealet per innbygger, allerede redusert fram 13,6 kvadratmeter i 1939 til 8,3 i 1945 grunnet bombeangrep, videre redusert til 5,4 kvadratmeter i 1949 takket være stor flyktningsstrøm.<ref>Bake, Rita. ''»Hier spricht Hamburg«. Hamburg in der Nachkriegszeit: Rundfunkreportagen, Nachrichtensendungen, Hörspiele und Meldungen des Nordwestdeutschen Rundfunks (NWDR) 1945–1949'', Hamburg: Behörde für Bildung und Sport/Amt für Bildung/Landeszentrale für politische Bildung, 2007; ISBN 978-3-929728-46-0, p.&nbsp;57.</ref> I mai 1947 organiserte Hamburgs handelsforeninger en streik mot de små rasjonene, og mange protestanter ytret misnøye rundt det store opptaket av fordrevne.<ref>Bake, Rita, ''»Hier spricht Hamburg«. Hamburg in der Nachkriegszeit: Rundfunkreportagen, Nachrichtensendungen, Hörspiele und Meldungen des Nordwestdeutschen Rundfunks (NWDR) 1945–1949'', Hamburg: Behörde für Bildung und Sport/Amt für Bildung/Landeszentrale für politische Bildung, 2007, p.&nbsp;7; ISBN 978-3-929728-46-0.</ref>

Både Storbritannia og USA importerte mat til deres soner, selv om Storbritannia var finansielt utslitt og avhengig av matimport etter å ha sloss mot [[Nazi-Tyskland]] gjennom hele krigens gang, særlig da de sto alene mot den tyske overmakten (etter Polen og Frankrike hadde blitt okkupert, mens Sovjetunionen ga støtte til Tyskland, og før De forente stater ble med i krigen). Som en konsekvens av dette måtte Storbritannia pådra seg mer gjeld til USA, og USA måtte bruke mer penger på sin egen okkupasjonssone. Sovjetunionen derimot fikk støtte av deler av østeuropeisk befolkning – hvorav mange ble utarmet under krigen og under tysk okkupasjon – som plyndret de fordrevnes eiendeler, ofte før de faktisk ble fordrevet. Siden Sovjetunionen var den eneste makten blant de allierte som tillot og/eller oppmuntret til plyndring i sitt okkupasjonsområde, opparbeidet noen en avhengighet av et vedvardende sovjetisk styre, for å unngå strafferettslig forførgelse, eller å bli frarøvet tyvegods.{{Citation needed}}

Med et økende antall flyktninger strømmende inn til Etterkrigs-Tyskland begynte de allierte å fremme assimilering av de ankommende, noe som ble ansett som den beste måten å stabilisere Tyskland, og å sikre fred i Europa ved å hindre en marginalisert befolkning.<ref name="Philipp Ther p.137" /> Dette førte til at statsborgerskap ble tildelt etniske tyske flyktninger som hadde hatt statsborgerskap i Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Jugoslavia, Romania, etc. før krigen.

[[File:Bundesarchiv B 145 Bild-F000016-0641, Bonn, Demonstration von Vertriebenenverbänden.jpg|thumb|250px|Organisasjoner for fordrevne demonstrerer i [[Bonn]], [[Vest-Tyskland]]s hovedstad, 1951.]]
Da [[Den tyske forbundsrepublikken]] ble grunnlagt ble en lov nedskrevet den [[24. august]] 1952, med mål om å forbedre den finansielle situasjonen til de fordrevne. ''Lastenausgleichsgesetz'', som loven het, ga delvis kompensasjon til de fordrevne; deres tap av sivile eiendeler var anslått til 299,6 milliarder [[Deutsche Mark]] (ut av et totalt tap av tyske eiendeler grunnet grenseendring og fordrivelse anslått til 355,3 milliarder Deutsche Mark).<ref name="beck171"/> Administrative organisasjoner ble opprettet for å integrere fordrevne inn i tysk etterkrigssamfunn. Selv om stalinistregimet i den sovjetiske okkupasjonssonen ikke tillot fordrevne å organisere seg, ble det i de vestlige sonene etablert et utvalg organisasjoner. En av disse var ''[[Gesamtdeutscher Block/Bund der Heimatvertriebenen und Entrechteten]]''.<ref>Hoffmann, Dierk & Michael Schwartz, ''Geglückte Integration?: Spezifika und Vergleichbarkeiten der Vertriebenen-eingliederung in der SBZ/ddr'' (1999), p.&nbsp;156; ISBN 3-486-64503-X, 9783486645033</ref> Den mest prominenet av disse som fortsatt eksisterer er ''[[Bund der Vertriebenen]]''.