Redigerer Finnmark (avsnitt)

==Historie==
De første menneskene nådde Finnmark for kanskje {{formatnum:10000}}–{{formatnum:12000}} år siden, og i dag mener man at de kanskje kom fra [[Kolahalvøya]]. [[Komsa-kulturen]] er den eldste kjente kulturen i Finnmark, oppkalt etter de første funnene ved [[Komsafjellet]] i Alta. På eidet mellom Tana og Varangerbotn finnes det store fangstanlegg for villrein, og her har nok flere grupper av fangstfolk samarbeidet for å drive jakt på den verdifulle villreinen.

Samisk kultur er gammel i Finnmark, og typisk samiske trekk dukker opp i materiale fra århundrene før Kristus. Dette er samme periode som typisk norrøne trekk begynner å vise seg lengre sør i Skandinavia, mens det i tiden før er vanskeligere å finne noen tydelig kulturell todeling. Fra folkevandringstida står samene i handelskontakt med [[norrøn]]e bosettere langs kysten av Nordland og Troms. [[Ottar fra Hålogaland]] beretter at han pålegger samene å betale [[skatt]]. I [[Egils saga]] berettes det om [[Torolv Kveldulvsson]], som var høvding i [[Hålogaland]] på [[Harald Hårfagre]]s tid, og krevde inn sameskatt. Torolv møtte kvener på sin ferd østover, og Finnmark beskrives slik: «Finnmarken er enormt stor. Vestenfor ligger [[hav]]et, og derfra skjærer digre [[fjord]]er seg inn, likeså nordenfor og hele veien østover. Lenger sør ligger Norge. Finnmarken favner om nesten hele det øvre landet, like langt sørover som Hålogaland langs kysten. Øst for [[Namdalen]] ligger [[Jämtland]], så [[Hälsingland]] og så [[Kvenland]], så [[Karelen]]. Finnmarken ligger ovenfor alle disse land, og det er store fjellbygder der oppe, noe i daler og noe ved vann.» Finnmark ble altså ifølge denne beskrivelsen oppfattet som hele Skandinavia nord for Trøndelag og Jämtland, med unntak av de delene av vestkysten som falt under betegnelsen Hålogaland.

Det eldste vitnesbyrd om norske kongers interesse for Finnmark skriver seg fra [[Gulatingsloven]], der det ca. år 1200 fastslås at [[Håløygaland|håløygene]] skal stille og utruste 13 tyveseters skip og ett trettiseters, «thi de har vakthold øster».<ref>E. B. Eriksen: ''Nordnorske posthistoriske blad'', Fahlcrantz' boktryckeri, Stockholm 1945</ref> Dette må tolkes som vakthold mot [[bjarmer]] eller [[kareler]].

Det er lite arkeologisk materiale av klart norrønt opphav i Finnmark fra før 12–1400-tallet. De få sporene som finnes forteller om ferdsel til havs eller enslige kolonister. En tolkning av tufter (merker og voller i jorden etter boplasser) som er funnet, er at det kan være snakk om handelsstasjoner kun til bruk om sommeren. Fjordnavn i Finnmark som ender på «-anger» har blitt tatt som tegn på at norrøne folk hadde slått seg ned allerede mens språket var i sin urnordiske form. Historikeren [[W.C. Brøgger|Waldemar Christofer Brøgger]] (1851–1940) har imidlertid argumenter for at disse kun var navn gitt under sjøferder. Historikere tror allikevel at det kan ha vært norrøn bosetning, muligens helårs, på Loppa, Sørøya og Stappen på Magerøya. Imidlertid mener de at denne norrøne bosetningen forsvinner rundt år 1100.<ref>{{Kilde bok | redaktør= Pedersen, Steinar m. fl. | utgivelsesår= 1994
 | serie=[[Norges offentlige utredninger]] | tittel= Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv – Bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget (NOU 1994:21) | utgivelsessted= Oslo | isbn= | url = https://www.regjeringen.no/contentassets/fcd80282bb0e4cfba577dbb44fc45148/no/pdfa/nou199419940021000dddpdfa.pdf  | side= 11–12}}</ref>

Det var liten norsk bosetting i Finnmark før begynnelsen av 1300-tallet, da [[Håkon V]] lot bygge Vardøhus festning, samtidig som kirken i Vardø ble innviet av [[biskop]] [[Jørund]] i 1307. [[Novgorod-traktaten (1326)|Novgorod-traktaten]], sluttet den [[3. juni]] [[1326]] i [[Novgorod]], markerte avslutningen på årtiers norsk-novgoriske tvister om grensen i Finnmark. På grunn av tørrfiskhandelen med Mellom-Europa etablerte de norske fiskerne seg langs Finnmarkskysten i små, tette fiskevær. På 1400-tallet opplevde disse fiskerne gode tider, mens lavere fiskepriser gjorde livet vanskeligere utover 15- og 1600-tallet. Av danskekongene viste bare [[Christian IV]] virkelig interesse for denne del av riket – i 1599 seilte han med en flåte på åtte skip til Vardøhus og [[Murmansk]], og han forsøkte i resten av sin regjeringstid å få etablert sikre grenser i øst mot Russland og Sverige.

===Etter reformasjonen===
Etter forslag fra lensherre [[Preben von Ahnen]] ble båtpost mellom Trondheim og Vardø opprettet i 1663, ti år etter at regelmessig postgang var iverksatt i resten av Norge. Denne utgjorde verdens lengste og slitsomste regelmessige postrute, en strekning på ca. 1.500&nbsp;km hver vei – og det var bare når været var så rolig at båtene kunne seile rakt frem. Ofte måtte de seile langs land, og da var ruten vesentlig lengre. Fra [[Bodø]] skulle postbud frakte posten nordover; de skulle vel å merke selv holde seg med båter og utstyr, mens almuen sørget for deres underhold – slik at danskekongen ingen utgift fikk. Denne forordningen påførte lokalbefolkningen så urimelige kostnader – i dårlig vær kunne postbudene bli liggende over på en gård i dagevis – at stiftamtmannen i Trondheim allerede i 1665 ansatte postbønder på omtrent samme vilkår som ellers i landet.<ref>E. B. Eriksen: ''Nordnorske posthistoriske blad'' ss.4-5</ref>

På 1700-tallet styrket samisk kultur seg i forhold til den norske, rett og slett fordi samene ikke var avhengige av [[mel]] og andre varer fra [[Bergen]]. Finnmarksmonopolet, da landsdelen var bortforpaktet til bergenske kjøpmenn for 200 riksdaler i året<ref>E. B. Eriksen: ''Nordnorske posthistoriske blad'' (s.79)</ref>, bestod i over hundre år og ble ikke opphevet før i 1787. I denne perioden ble Finnmark utplyndret og avfolket, innbyggerne kom i bunnløs gjeld til monopolinnehaverne, selv umyndige barn heftet for sine foreldres gjeld. Som følge av monopolet var det ingen amtmann og neppe noen postgang heller. Norsk kolonisering skjøt imidlertid ny fart utover 1800-tallet, dels på grunn av større økonomisk aktivitet, men også på grunn av en uttalt fornorsknings&shy;politikk fra myndighetenes side. Fra 1700-tallet fikk også Finnmark et finsk befolknings&shy;element, de første kom til Alta ca. 1740, mens den store innvandringen skjedde under hungersnøden i Finland i 1860-årene.

Fra middelalderen og fremover fikk både Norge, Sverige og Russland rett til å skatt&shy;legge samene. Dermed kom det svenske og russiske skatteoppkrevere helt ut til sjøsame&shy;bygdene på ytterkysten. Grensene mot Sverige ble fastsatt i 1751, da [[Kautokeino]] og [[Karasjok]] ble norsk, og mot Russland i [[1826]], da [[Sør-Varanger]] ble norsk. Før dette hadde området vært et felles norsk-russisk område, med grense i Bugøyfjord. I 1789 fikk [[Hammerfest]] og [[Vardø]] kjøpstadsrettigheter. Den økonomiske utviklingen på 1800-tallet var meget sterk. I [[1902]] ble jernmalmgruvene i Kirkenes etablert, noe som ytterligere bidro til vekst.

På 1800-tallet var det fremdeles vanskelig å reise mellom Finnmark og Sør-Norge. Da [[P. W. Deinboll]] ble utnevnt til sogneprest i Vadsø, forlot han med kone og tre små barn [[Oslo]] (Kristiania) i august 1815. Vel ankommet Bergen, måtte de vente der i to måneder i påvente av skipsleilighet. De dro så videre med en nordlandsjekt, men måtte søke nødhavn på [[Folda (Trøndelag)|Folda]] 13. desember og deretter overvintre på [[Nærøy]] til slutten av april 1816, da de fikk skipsleilighet videre og ankom Vadsø etter ti måneders reise.<ref>E. B. Eriksen: ''Nordnorske posthistoriske blad'' (s.60)</ref>

[[Fornorsking av samer]] og [[kvener]] var en politikk fra den norske statens side som hadde som mål å utrydde samisk og kvensk språk og kultur, motivet var på 18- og 1900-tallet å gjøre Finnmark «norsk». Fra rundt 1880 forsterket myndighetene sin fornorskingspolitikk. Samisk og kvensk ble forvist fra skole, kirke og offentlig forvaltning, og mange steder fikk nye, norske navn. 

===Andre verdenskrig===
[[Andre verdenskrig]] rammet Finnmark hardt da [[Kirkenes]] og havnefasilitetene var en del av det tyske oppmarsjområdet for nordfronten. Byen ble derfor bombet over 300 ganger av sovjetiske fly. Både Vardø og Vadsø ble også rammet og sivil skipsfart ble også utsatt. I oktober 1944 brøt [[Den røde armé]] gjennom de tyske stillingene i [[Litsadalen]] omtrent halvveis mellom Kirkenes og [[Murmansk]] og den 18. oktober stod de ved norskegrensen. Den 25. rykket Den røde armé inn i Kirkenes og nådde Tana den 28. oktober. Tyskerne iverksatte [[Operation Nordlicht]] som innebar tilbake&shy;trekning av okkupasjonsstyrkene og ødeleggelse av all infrastruktur og annet som kunne være til nytte for Den røde armé, den såkalte [[brente jords taktikk]]. Dette førte til at mesteparten av bygningsmassen og infra&shy;strukturen ble brent og ødelagt så langt vest som til [[Lyngen]] i Troms. På [[Sørøya (Finnmark)|Sørøya]] var norske styrker i kamp med tyske styrker vinteren 1945. Sivilbefolkningen på nær 60 000 ble tvangsevakuert sørover. Den røde armé trakk seg ut av Øst-Finnmark i september 1945.

===Gjenoppbygging===
Kort etter krigen igangsatte [[Stortinget]] et omfattende gjenoppbygningsprogram av Finnmark. I 1951 vedtok imidlertid regjeringen og forsvaret å bruke «masseødeleggelse – bruk av den brente jords taktikk, slik tyskerne hadde gjort under sin tilbaketrekning i 1944» i tilfelle krig med Sovjetunionen. Denne planen var strengt gradert og ble først offentlig kjent i 2004.<ref>[[Kjetil Skogrand]] (2004), «Trusselbilde, krigsplaner og forsvarskonsept», i ''Norsk forsvarshistorie'', bd. 4, s. 31–53, ISBN 9788251406215</ref> Forsvaret har også i etterkrigstiden opprettholdt et sterkt nærvær i fylket på grunn av grensen til Sovjetunionen/Russland. Mange lokalsamfunn har basert seg på inntekter fra det militære nærværet.