Redigerer Det tysk-romerske rike (avsnitt)

=== Barokken ===
[[Fil:Holy Roman Empire 1648.svg|mini|Det tysk-romerske riket etter [[freden i Westfalen]], 1648]]
Allerede på [[1600-tallet]] var prosessen mot oppløsning av riket på gang, både [[tredveårskrigen]] og ikke minst den etterfølgende [[freden i Westfalen]] i 1648 ga områdene innen riket tilnærmet full uavhengighet. Traktatene som omtales som freden i Westfalen var både avtaler som avsluttet krigen, men dannet også forfatningen til Det tysk-romerske rike.<ref name=":1">Hobson 2015, s. 76</ref> Avhengig av hvordan man summerte sammen de ulike delene av Det tysk-romerske rike, så var antallet stater totalt rundt 350.<ref name=":0" /> Formelt ble Habsburgerne valgt til keiser av ni kurfyrster, reelt arvet de stort sett tittelen, men uten å kunne benytte det som grunnlag for å etablere en felles stat.<ref name=":2" />

[[Sveits|Den sveitsiske konføderasjonen]], som allerede i 1499 hadde fått en delvis uavhengighet, samt [[Nederland|Det nordlige Nederland]] under [[Filip IV av Spania]] forlot Det tysk-romerske rike. Fra dette tidspunktet eksisterte den keiserlige overbygningen i realiteten kun i navnet og statene internt opptrådte fritt i forhold til hverandre, og blant de få restriksjonene som eksisterte var at de ikke kunne danne allianser mot keiseren. I denne situasjonen valgte [[Huset Habsburg|habsburgerne]] å konsolidere sine områder i både Østerrike og andre steder.

Freden i Westfalen markerte slutten på en katastrofal tid for Sentral-Europa. Før tredveårskrigen (i 1620) hadde befolkningen innen Det tysk-romerske rike vært på rundt 20 millioner mennesker. Krigens herjinger førte til at det ble halvert, og det nådde først samme antall innbyggere i 1750. Fredsavtalen inngått i Westfalen ledet til en 150-år relativt fredelig periode, frem til [[revolusjonskrigene]] (1792–1799).<ref name=":1" />

Habsburgerne posisjon ble styrket etter [[slaget ved Wien]] (også kjent som ''slaget ved Kahlenberg'') den [[12. september]] [[1683]] da [[Det osmanske rike|osmanene]] under [[Kara Mustafa]] ble knust av en tysk-polsk styrke under ledelse av [[Jan III Sobieski av Polen|Jan III Sobieski]]. Slaget gjorde slutt på tyrkernes beleiring av [[Wien]], og markerte slutten på osmanenes ekspansjon i Europa og starten på habsburgernes hegemoni i [[Sentral-Europa]].<ref>Hobson 2015, s. 82–83</ref>