Redigerer Den spanske borgerkrig (avsnitt)

=== 1939 ===
[[Fil:Spain final-guerra-civil.jpg|miniatyr|Francos erklæring om at borgerkrigen var over]]
:''Utfyllende artikkel: [[Cataloniaoffensiven]]''
Franco var lenge engstelig for at en aksjon inn i Catalonia ville provosere fram en krig med Frankrike, og gikk under [[Münchenforliket]] langt, med italiensk misbilligelse, i å garantere en spansk nøytralitet dersom det kom til en ny europeisk krig mellom Storbritannia/Frankrike og Tyskland.<ref>Beevor 2009, side 568</ref> Samtidig advarte den italienske utenriksministeren [[Galeazzo Ciano|grev Ciano]] mot innblanding den 5. januar 1939. Han truet med å sette inn regulære tropper og starte en krig mot Frankrike på spansk jord.<ref>Beevor 2009, side 480</ref>

I begynnelsen av desember, bare to uker etter avslutningen av Ebro-kampene, ble de nasjonalistiske styrkene omgruppert langs elvene Ebro og Segre med tanke på en siste offensiv mot Catalonia. Til tross for [[Vatikanet]]s appell om [[våpenhvile]] i julen, satte nasjonalistene i gang aksjonene [[23. desember]] og i løpet av de kommende to månedene i 1939 hadde de inntatt det resterende Catalonia.

[[Tarragona]] falt 14. januar, [[Barcelona]] falt uten kamp 26. januar og [[Girona]] falt 5. februar. Samme dag krysset Negrin og Azaña med følge grensen til Frankrike. Fem dager senere var de siste aktive motstandslommene knust. Til tross for at Frankrike hadde stengt grensen, ble det et enormt press og den måtte åpnes for kvinner, barn og menn i ikke-stridsdyktig alder. Selv om den var stengt for soldater, klarte flere tusen republikanske soldater å ta seg over [[Pyreneene]] og inn i Frankrike.

Etter at Barcelona hadde falt, var republikken i realiteten uten hovedstad, men republikkens ledelse møttes 9. februar i den franske byen [[Toulouse]] for drøfte om det var mulig å fortsette krigføringen. Negrin og noen andre sentrale skikkelser i republikken reiste i et chartret [[Air France]]-fly til Alicante, men bare få ministre og høyere embetsmenn fra republikken vendte tilbake til den republikk-kontrollerte sonen.

Den 27. februar anerkjente [[Storbritannia]] og [[Den tredje franske republikk|Frankrike]] Francos regime som Spanias regjering. Azaña gikk da formelt av som president. I mars gjennomførte en gruppe yrkesoffiserer under ledelse av [[Segismundo Casado]] og [[José Miaja]] med støtte fra PSOEs [[Julián Besteiro]] et kupp mot Negrins regjering, med sikte på å innlede fredssamtaler med Franco. Negrin flyktet sammen med en rekke kommunistledere i fly til Toulouse. Det kom til kamper, særlig i Madrid, mellom Negrin-lojale styrker og kuppmakernes styrker, men den 12. mars var roen gjenopprettet og byen fortsatt under kuppmakernes kontroll. Kuppmakerne arresterte de kommunistiske politiske kommissærene i styrkene.

Forhandlingsframstøtene ble iskaldt avvist av Franco, og den 26. mars rykket nasjonaliststyrkene fram uten å møte motstand. Det meste av den tidligere republikanske hæren hadde flyktet og evakuert mot kysten, med et fåfengt håp om å flykte til utlandet. Den [[28. mars]] rykket de inn i [[Madrid]], hvor de ble tatt imot av «''[[Femtekolonnist|Den femte kolonnen]]''» som general Mola skrøt av i en [[propaganda]]sending i radioen i 1936, før det [[Beleiringen av Madrid|første angrepet mot byen]] ved krigens begynnelse. Dagen etter kapitulerte Valencia.

Den [[1. april]] erklærte Franco borgerkrigen for over. Små lommer fortsatte likevel motstanden i lang tid framover, etter hvert i form av [[geriljakrigføring]].