Redigerer Den greske selvstendighetskrigen (avsnitt)

== Massakrer ==
[[Fil:Delacroix massaker von chios.jpg|thumb|[[Eugène Delacroix]]' ''Scène des massacres de Scio'' ([[Khíosmassakren]]), oljemaleri 1824, [[Louvre]], Paris).]]

Bortimot så snart som frigjøringskrigen begynte var skjedde storstilte [[massakre]]r og grusomheter utøvd av ''både'' de gresk opprørerne og de osmanske myndighetene.<ref>St.Clair (1972), ''That Greece Might still Be Free'', s. 92. St. Clair karakteriserte den greske uavhengighetskrigen som «a series of opportunist massacres» («en rekke av opportunistiske massakrer»).</ref> Grekerne massakrerte tyrkere og muslimer, hovedsakelig innbyggere på [[Peloponnes]] og [[Attika]], hvor greske styrker var dominerende, ved at disse ble identifisert med den osmanske undertrykkelsen.<ref>(1972), ''That Greece Might still Be Free'', s. 104</ref> På den annen side massakrerte tyrkerne og muslimene grekere som ble identifisert eller assosiert med frigjøringskampen, særlig i [[Anatolia]], [[Kreta]], [[Istanbul]], [[Kypros]], [[Makedonia (region)|Makedonia]], og på [[de egeiske øyer]].<ref>Peacock, Herbert Leonard (1982): ''A History of Modern Europe'', Heinemann Educational Publishers; 7. ut., s. 219</ref>

En del av de beryktede folkemordene var [[Khíosmassakren]], [[massakren på Psará]], massakrene som fulgte [[Beleiringen av Tripolitsa|Tripolitsamassakren]], og [[Navarinomassakren]]. Det er diskusjon blant historikere over hvilke massakrer som ble utført av grekere skal bli vurdert som en reaksjon på tidligere hendelser (slik som massakren på grekere i [[Tripoli (Hellas)|Tripoli]] etter den mislykkede Orlovopprøret i 1770 og ødeleggelsen av den hellige bande av 1821)<ref>Booras (1934), ''Hellenic Independence and America's Contribution to the Cause'', s. 24; Brewer (2003), ''The Greek War of Independence'', s. 64.</ref> eller som adskilte grusomheter som begynte på samme tid med utbruddet av opprøret.<ref>Finlay (1861), ''History of the Greek Revolution'', I, s. 171–172; Jelavich (1983), ''History of the Balkans'', s. 217; St. Clair (1972), ''That Greece Might still Be Free'', s. 1–3, 12</ref>

I løpet av krigen ble titusener av greske sivile drept, etterlatt for å dø eller fraktet bort for [[slaveri]].<ref>St. Clair (1972), ''That Greece Might still Be Free'', s. 80–81, 92</ref> De fleste grekere i de greske områdene i [[Istanbul]] ble massakrert.<ref>Fisher, H.A.L (1936 & 1965): ''A History of Europe'', Edward Arnold, London, s. 882</ref> Et stort antall kristne geistlige ble også drept, inkludert patriark Gregorios (Gregor V).<ref>Georgiadis–Arnakis (1952), ''The Greek Church of Constantinople'', s. 244. Som tyrkerne hadde gjort i lignende tilfeller i fortiden, de henrettet patriarken etter at de først hadde fått ham avsatt og erstattet, og han ble således myrdet ikke som patriark, men som illojal undersått. Georgiades–Arnakis forsikrer at «though the Porte took care not to attack the church as an institution, Greek ecclesiastical leaders knew that they were practically helpless in times of trouble.»</ref>

Noen ganger benevnt eller anklaget som allierte av tyrkerne på Peloponnes, ble [[jødene]] også massakrert av grekerne.<ref>Clogg, Richard (2002): [http://books.google.gr/books?id=231XALxmFFsC&dq=massacre+greek+jews&source=gbs_navlinks_s ''Minorities in Greece: Aspects of a Plural Society''], C. Hurst & Co. Publishers, s. 67</ref> Tragedien kan ha vært en sideeffekt av drapene på tyrkerne i [[Tripoli (Hellas)|Tripoli]], den siste osmanske festningen i sør hvor jødene hadde søkt tilflukt fra krigen, framfor å være en særskilt handling rettet mot jødene som sådan. Mange jøder i Hellas og over hele Europa støttet det greske opprøret, benyttet sine ressurser for å skaffe betydelig lån til den nyopprettede greske regjeringen. Suksessen til den greske revolusjonen kom til å stimulere den gryende jødiske nasjonalisme som senere ble kalt for [[sionisme]]. Som følge av etableringen av den greske stat uten osmansk overherredømme, var det mange jødiske immigranter som kom fra Sentral-Europa og fra Det osmanske rike.<ref>Bowman (2004), «The Jews of Greece», s. 421–422</ref>