Redigerer Danmarks historie (1660–1814) (avsnitt)

=== Den jyske proprietærfeiden og revolusjonære etterdønninger ===
Da de jyske godseierne møttes i juni 1790 på det halvårlige markedet i [[Viborg]] (det såkalte [[snapstinget]]), snakket de om bøndenes oppsetsighet og på den bakgrunn tok to godseiere, [[Frederik Christian Tønne von Lüttichau|Lüttichau]] til Åkjær og [[Frederik L. Beenfeldt|Beenfeldt]] til Serridslevgård initiativ til en innsamling av underskrifter. 102 jyske godseiere skrev under på et ''«tillidsskrift til kronprinsen»''. I virkeligheten var det et klageskrift til kronprinsen over hans styres reformpolitikk, som de 102 mente gikk godseiernes eiendomsrettigheter for nær.

Da kronprinsen i august 1790 ble gift med sin kusine [[Marie Sophie av Danmark og Norge|Marie]], var Lüttichau og Beenfeldt blant gratulantene og benyttet anledningen til å overrekke tillitsskriftet. Kronprinsens og styrets svar var bestemt og sint. De to godseinerne ble forfulgt rettslig og fikk bøter for å ha klaget over landets lover og styret brukte også [[Christian Colbjørnsen]]s sarkastiske vidd. Colbjørnsen ga ut klageskriftet, som side for side ble ledsaget av hans egne nedsablende kommentarer.

Mens borgerne jublet over at godseierne ble satt på plass, var regjeringen imidlertid slått inn på en ny kurs med lovgivning til fordel for de innflytelsesrike godseierne. Først begynte den å slå hardt ned på de hoveristreikende bønder med advarsler og bøter og samtidig utkom en forordning som innskjerpet bøndenes lydighetsplikt. Borgerne slapp heller ikke unna, da [[Højesteret (Danmark)|Højesteret]] 13. november 1790 idømte den københavnske forfatteren [[Peter Andreas Heiberg|P.A. Heiberg]] en bot for den såkalte ''Indtogsvise''. Karakteristiske adelsfiendtlige linjer lyder:

{{Sitat|Ordener hænger man på Idioter, <br />Stierner og Baand man kun Adelen gier <br />Og ei, som Jydernes Proprietærer, <br />Ønske os Slaver, og Bønder at flaae.|P.A. Heiberg}}
I desember ble politimesterens myndighet i straffesaker avskaffet. Heretter skulle straffesaker behandles ved domstolene som skulle dømme etter de strengeste straffebestemmelser i [[Danske Lov]]. Året etter meddelte regjeringen at den ikke ville føye bøndene i hoveristriden, men oppfordret partene til å nå til et forlik om nåværende og fremtidig hoveri. Statsmakten forbeholdt seg rett til å gripe inn hvis det viste seg umulig å komme til enighet. Regjeringen gjorde det klart at den ville legge seg fast på det høye nivå hoveriet i forveien var skrudd opp på og bøndene fikk derfor ikke noe ut av å forhale en forhandling ved å dra staten inn i den. I 1791 ble oppdelingen i bondestanden enda tydeligere da det ble forbudt for godseiere og fogder å refse hoverigjørende festegårdmenn og deres koner, mens det samme ikke ble utstrakt til festehusmenn. De siste var samtidig de som kom til å bære hovedbyrden av den militærplikten som påhvilte bondestanden.

Den raske gjennomføringen av landboreformene skyldtes først og fremst den store byrden husmennene og landarbeiderne overtok fra hoveriarbeidet. Disse to gruppene ble en ny underklasse og deres kår ble klart forverret etter landboreformene og gjorde dem til et landproletariat. Husmennene måtte fortsatt arbeide på bøndenes vilkår: bøndene utnyttet den billige arbeidskraften til å etablere sine egne gårder da husmennenes hoveri ikke avtok med reformene. Husmennene ble bevilget de såkalte [[husmann]]splasser og fikk så lite og så dårlig jord at de var tvunget til å arbeide for føden hos bøndene. Husmennene mistet etter reformene dessuten de felles [[beite]]områdene hvor de før i tiden hadde [[Tamfe|kyrne]] på gress. Mens gårdmennene var garantert livsfeste, ble husmennene underlagt et fritt kontraktforhold. Godseierne og gårdmennene kunne uten innblanding fra staten selge små husmannslodder (i gjennomsnitt 3 tønner land) av den dårligste jord dyrt eller leie dem ut på åremål i bytte for store forpliktelser til arbeide på arbeidsgiverens jord.

Landboreformene medførte en slutt på det lokale selvstyret da bylaugene ble overflødige ettersom landsbyfellesskapet ble opphevet. Også godseierne mistet sin makt som herremenn, i takt med bøndenes overgang til selveie og arvefeste. Statsmakten var hurtig til å tre inn i stedet, bl.a. med opprettelsen av sognefogdembetet, som ble den stedlige politimyndighet i landkommunene. I 1793 fikk sognefogedene også tilsynet med veiene underlagt seg.<ref>{{Harvnb|Scocozza|Jensen|1999|s=193–197.}}</ref> Landboreformene førte til en avgjørende endring i det danske landbruket, og anses som «et av de mest gjennomgripende, og vellykkede, reformprosjektene til det opplyste eneveldet i noe land.».<ref name=":0">Hobson 2015, s. 64</ref>