Redigerer Barokken (musikk) (avsnitt)

===Klavermusikk og sonater===
{{Listen|
|filnavn=Couperin Cinquieme Prelude Equal.ogg
|tittel= Couperin: Femte preludium fra ''L'art de toucher le clavecin'' (2:16)
|beskrivelse=Fremført av Robert Schröter
|pos=left}}

Klavermusikken, da for det meste enten orgel- eller cembalomusikk, besto i hovedsak av suiter, toccataer eller preludier med fuge eller sonater. Toccata  eller preludium med påfølgende fuge ble brukt av flere komponister, men Johann Sebastian Bach dominerte kategorien. I sonaten spilte tangentinstrumentet enten hovedrollen som soloinstrument eller en mer tilbaketrukken rolle som generalbassinstrument. De som fulgte Corellis stil, særlig preget av fiolinsonater, brukte klavermusikken mest som generalbassinstrument, mens de som løsrev seg fra ham – og spesielt Johann Sebastian Bach – plasserte tangentinstrumentet i en langt mer dominerende rolle.

I tillegg til orkestersuiter, var det også flere komponister som skrev suiter for mer beskjeden besetning, som da ville plasseres inn sammen med sonatene. Av disse var særlig cembalosuitene populære. François Couperin skrev særlig cembalosuiter beregnet på adelige han var lærer for. Disse var franske i oppsetning, og dermed holdt de seg mer til tradisjonell inndeling av sanger.<ref>Side 430-31, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Bachs cembalosuiter var ikke bare inspirert av italiensk, men også av fransk og tysk musikk. Bach valgte å følge tradisjonen med allemande, courante, sarabande og gigue, og med en prelude der han arrangerte et italiensk ensembleorkester over til cembalo.<ref>Side 447-48, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Händel på sin side benyttet seg av en mer direkte italiensk innflytelse på sine cembalosuiter.<ref>Side 469, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

{{Listen|
|filnavn=Johann Sebastian Bach - The Well-tempered Clavier - Book 1 - 02Epre cmaj.ogg
|tittel= Bach: Preludium fra ''Das Wohltemperierte Klavier'' (1:55)
|beskrivelse=
|pos=left}}

[[Bilde:Retrato de Domenico Scarlatti.jpg|miniatyr|[[Domenico Scarlatti]] lagde atypiske og utfordrende sonater for tangentinstrumenter. {{Byline|type=Malt av:|Domingo Antonio Velasco}}]]

Mer løsrevede klaverstykker var gjerne typiske preluder eller toccataer fulgt av fuger. Dette var spesielt Bachs område. Et eksempel på Bachs variasjon er ''[[Toccata & Fuge d-moll BWV 565]]'', der toccataen både innleder og på sett og vis avslutter, og også dukker opp. Hans ''Preludium og fuge i A-moll BWV 543'' har stor variasjon i musikkstil, sekvenser, dominantprogresjoner, en klar tonestruktur og en form for ritornello som alt minner om Vivaldis concertoideer.<ref>Side 174, Nesheim</ref> Begge eksemplene er typiske også i at de er virtuose og at tempoet er omtrent som hurtigdelene i en concerto – altså første – eller tredjesatsen.<ref>Side 446, Burkholder, Grout, Palisca</ref> En av Bachs mest kjente samlinger var ''[[Das Wohltemperierte Klavier]]'', en samling med preludier og fuger i alle tonearter beregnet på barn eller nybegynnere på tangentinstrument. Noe av hensikten var å vise rekkevidden til cembalo i forhold til å spille både de nye toneartene – altså dur og moll – og den gamle modale skalaen. Første bind kom i 1724, den andre 20 år senere.<ref>Side 177-178, Herresthal</ref>

{{Listen|
|filnavn=D-Scarlatti-Sonata-K159-C.ogg
|tittel= Scarlatti: ''Sonata K 159'' (2:20)
|beskrivelse=Fremført av Veronica van der Knaap på piano
|pos=left}}

Sonaten i Italia var lenge sterkt preget av Corelli. Den første komponisten som brøt ut av Corellis stil var Tomaso Albinoni, som selv var rik nok til at han kunne reise omkring og la seg inspirere blant annet av Napoli, bruk av den kromatiske skalaen og store hopp, pluss svært ornamenttell stil. I motsetning til Albinonis concertoer, som var mer progressive, var sonatene hans mer konservative, til tross for brudd med Corelli.<ref>Side 167-68, Newman</ref> Vivaldi skrev 73 sonater, av hvilke nesten tre fjerdedeler var solosonater, de fleste andre er triosonater og et par er for mange stemmer. Vivaldi brøt løs fra Corellis og Albinonis fokus på fiolin og strykere, og skrev blant annet for fløyter og andre blåserinstrumenter i tillegg. Der Albinoni var mer tradisjonell, eksperimenterte Vivaldi like mye i sonatene som i concertoene, blant annet i rytmisk driv og enhet i form, i tillegg til de gode melodiene som var hans varemerke.<ref>Side 169-73, Newman</ref> Vivaldi hadde i sin landsmann [[Domenico Scarlatti]], sønn av Alessandro, en likesinnet. Scarlattis sonater, stort sett for cembalo, var sjelden så like at det i det hele tatt kan vises til en «typisk» Scarlatti-sonate. Han lekte med toneklang, med variasjon i [[kadens]], en rekke arpeggioer, kromatiske skaleringer, vanskelige håndbevegelser, synkopering, dissonans og en rik variasjon med mer. Scarlatti var imidlertid for det meste i [[Madrid]], og ble i stor grad oppdaget etter barokkens slutt.<ref>Side 116-17, Anderson</ref>

{{Listen|
|filnavn=Telemann - 2violin Sonata 1-1.ogg
|tittel= Fiolinsonate av Georg Philipp Telemann (2:33)
|beskrivelse=
|pos=left}}

Blant de tysktalende landene var det først [[Johann Joseph Fux]] som ved århundreskiftet introduserte sonater, da til Wien. Som kapellmester ved [[Stefansdomen]] var Fux aktiv i en rekke sjangre, deriblant sonater. Hans sonater var imidlertid mer polyfone enn de typiske italienske sonater, men til gjengjeld var fugeformen godt representert.<ref>Side 257, Newman</ref> Det var også flere andre tyske komponister som tok tak i sonateformen. Sonatene representerte imidlertid ikke et stort utvalg av komposisjonene til verken Händel eller Bach.<ref>Side 266, 291, Newman</ref> Fra Corellis tid til Bach og Händel begynte å skrive sonater, var klaversonaten kommet inn som en tredje sonateform i tillegg til solo- og triosonaten. Dette markerte også at fiolinen ikke lenger hadde like stor dominans i sonatene.<ref>Side 265-266, Newman</ref>

Akkurat som Albinoni, var også Bachs sonater i hovedsak kirkesonater, og i likhet med Albinoni var Bach relativt konservativ i musikkutvikling innen disse numrene. Han arrangerte, av det som er tilgjengelig, bare tre fløytesonater og tre gambesonater i tillegg til sonater for klaver eller fiolin, de sistnevnte av svært høy vanskelighetsgrad.<ref>Side 269-272, Newman</ref> Händels sonater er i form imidlertid så varierte og oppfinnsomme at de ofte beveget seg langt unna den mer tradisjonelle sonateoppbyggingen, blant annet eksperimenterte han med rekkefølgen og innholdet.<ref>Side 294-95, Newman</ref> Også Georg Philipp Telemann skrev en rekke sonater, og for en rekke instrumenter. Hans verk er langt nærmere Bach og Corelli i at han stort sett fulgte reglene for sonate uten å omskape den slik Händel gjorde, men Telemanns dyktighet innen å komponere fengende melodier og å gjennomføre godt skrevne, om ikke originale, verk var spesielt tydelige også i sonatene.<ref>Side 288, Newman</ref>