Redigerer Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington (avsnitt)

== Personlighet ==
[[Fil:WellingtonWoodhouse.jpg|thumb|left|upright|Bronsestatue av Wellington av [[Carlo Marochetti]] i [[Woodhouse Moor]], [[Leeds]]]]
[[Fil:Apsley House en 1829.JPG|thumb|right|Apsley House i 1829.]]
[[Fil:Edinburgh-Wellington-wyrdlight.jpg|thumb|Rytterstatue av Wellington, ''the Iron Duke in bronze by Steell'', av John Steell, Edinburgh 1852]]

Wellington sto alltid tidlig opp morgenen; han «kunne ikke holde ut å ligge våken i sengen», selv om hæren ikke var på marsj.<ref>Holmes (2002), s. 177.</ref> Selv da han vendte tilbake til sivilt liv etter 1815, foretrakk han å sove på en feltseng, og den er utstilt i Walmer Castle.<ref>Boys, Thomas Shotter (1852): [http://www.englishheritageprints.com/low.php?xp=media&xm=1873749 «Duke of Wellington's bedroom»] {{Wayback|url=http://www.englishheritageprints.com/low.php?xp=media&xm=1873749 |date=20111001193940 }}</ref> General [[Miguel de Álava]] klaget på at Wellington så ofte sa at hæren ville marsjere «ved daggry» og spise «kaldt kjøtt» at han begynte å frykte de to frasene.<ref>Holmes (2002), s. 175.</ref> I løpet av retretten til Portugal i 1811, ernærte han på «kaldt kjøtt og brød», til stor fortvilelse for hans stab som spiste med ham.<ref>Hibbert (1997), s. 111.</ref> Til tross for dette nøysomme livet var han imidlertid kjent for å drikke og servere kvalitetsvin, ofte drakk han en flaske til middag, skjønt ikke betraktet som svært mye i hans tid.<ref>Longford (1971), s. 356.</ref>

Han viste sjeldent følelser i offentligheten, og syntes ofte nedlatende til de som var mindre kompetente eller som sto sosialt lengre nede i samfunnsklassene enn ham selv (hvilket var svært mange). Imidlertid var Álava vitne til en hendelse rett før [[slaget ved Salamanca]]. Wellington spiste et kyllingbein mens han observerte den franske hærens bevegelser gjennom en lommekikkert. Han oppdaget at de var utellelig på den franske venstreflanken, og innså at han kunne gjøre et vellykket angrep der. Han kastet en trommestokk i luften og ropte «Les français sont perdus!» (De fransk er tapt!).<ref>Holmes (2002), s. 166.</ref> Etter slaget ved Toulouse brakte en adjutant ham nyheten om at Napoléon Bonaparte hadde abdisert, og Wellington brøt straks ut i en improvisert [[flamenco]]dans, spant rundt på hælene og knipset med fingrene.<ref>Glover (2001), s. 334.</ref>

Militærhistorikeren Charles Dalton nedtegnet at et hardt utkjempet slag i Spania kommenterte en ung offiser at «Jeg vil spise med Wellington i kveld.» Hertugen overhørte det da han red forbi og sa «Gi meg i det minste forstavelsen Mr. foran navnet mitt.» Den unge offiseren svarte: «Min herre, vi snakker ikke om Mr. [[Julius Cæsar|Cæsar]] eller Mr. [[Aleksander den store|Aleksander]], så hvorfor skal jeg snakke om Mr. Wellington?»<ref> Dalton 1904, s. 9.</ref>

Wellingtons strenge mine og jernharde disiplin var berømt; det var sagt at han mislikte soldater som ropte som «altfor nært et uttrykk av egen mening.»<ref>Gere (1981), s. 5.</ref> Likevel hadde Wellington omsorg for sine menn; han nektet å forfølge franskmennene etter slagene ved Porto og Salamanca, forutså en uunngåelig kostnad i tap av liv ved forfølge fienden gjennom tøft terreng. Den eneste gangen han viste tegn på sorg i offentligheten var etter storming av Badajoz; han skrek ut i synet av britiske døde i revnen i forsvarsmuren.<ref name="Holmes_162"/> I denne konteksten kan hans berømte melding etter slaget ved Vitoria hvor han karakteriserte sine menn som «jordens avskum» bli forstått som preget av skuffelse framfor raseri ved at disiplinen ble oppløst. Han uttrykte sin sorg åpent natten etter Waterloo for sin personlige lege, og senere med sin familie; uvillig til å bli gratulert for sin seier brøt han sammen i tårer, hans kampånd brutt ned av de høye kostnadene av slaget og store personlige kostnader.<ref>Holmes (2002), s. 250, 254.</ref>

[[Viva Seton Montgomerie|Viva Montgomerie]], niese av den [[Henry Wellesley, 3. hertug av Wellington|tredje hertugen av Wellington]], minnes en anekdote at Holman, Wellingtons kammertjener, ofte fortalte hvordan hans herre aldri snakket til sine tjenere så sant han ikke var forpliktet til å gjøre det, og foretrakk isteden å skrive sin ordrer på en notisblokk på sitt klesbord.<ref> En digresjon, det hevdes at Holman av utseende minnet om Napoléon.</ref><ref>Montgomerie (1955), s. 31.</ref>

Som følge av et uhell kom han til å stå for nær en eksplosjon, og deretter begynte han å høre dårlig og fikk andre hørselrelaterte problemer. I 1822 gjennomgikk han er operasjon for bedre hørsel på venstre øre. Resultatet var at han ble totalt døv på den siden. Det ble hevdet at han var «aldri helt bra etterpå.»<ref name="Bloy_Wellington"/> 

Wellington hadde en «sterk seksuell appetitt» og mange amorøse forbindelser i løpet av sitt ekteskap med Kitty. Han likte å ha selskap med intellektuelle og attraktive kvinner i mange tiår, særskilt etter slaget ved Waterloo og hans følgende rolle som ambassadør i Paris. Den britiske pressen skrev satirisk om denne siden av den nasjonale helten.<ref name="Unmasked"> [http://www.bbc.co.uk/programmes/b05vlz90 «Wellington: The Iron Duke Unmasked»], BBC. </ref> I 1824 kom en forbindelse tilbake for å plage ham da Wellington mottok et brev fra en utgiver som tilbød å unnlate fra å utgi en utgave av en ganske vågal memoar fra en av hans elskerinner, Harriette Wilson, i bytte for en finansiell godtgjørelse. Det er sagt at Wellington øyeblikkelig sendte brevet tilbake etter å ha skriblet over det: «Publiser og bli fordømt!»<ref>Cathcart, Brian (20. mars 1994): [https://www.independent.co.uk/opinion/rear-window-when-wellington-said-pulish-and-be-damned-the-field-marshal-and-the-scarlet-woman-1430412.html «When Wellington said publish and be damned: The Field Marshal and the Scarlet Woman»], London: ''The Independent''.</ref> Imidlertid har Hibbert notert sin biografi at brevet kan bli funnet blant hertugens etterlatte papirer uten at noe er skrevet på det.<ref>Hibbert (1997), s. 389.</ref> Det er helt sikkert at Wellington svarte på det, og tonen i ytterligere et brev fra utgiveren, sitert av Longford, antyder at han avslo å underkaste seg utpressing i et sterkt språk.<ref>Longford (1971), s. 211–212</ref> En annen som dukket opp fra hans fortid var faktisk en kusine av Harriet Arbuthnot, den eksentriske Georgiana Fane. Hun avslo et frieri fra [[Henry John Temple, 3. vicomte Palmerston|lord Palmerston]] til fordel for et forhold til hertugen av Wellington, noe som er hennes fremste krav på berømmelse. Etter at forholdet var over plaget hun ham jevnlig med trusler om å publisere de intime brevene han hadde sendt henne. Lady Georgiana møtte Wellington rett etter slaget ved Waterloo i 1815, da hun danset med ham ved festtilstelning i Paris – hun var 14 år, han var 46.<ref>Osborn, Bob: [http://www.yeovilhistory.info/fane-georgiana.htm «Lady Georgiana Fane»], ''The A-to-Z of Yeovil's History''</ref> Da hun var i tjue- og trettiårene ble deres forhold romantisk selv om Wellington var gift.<ref name="telegraph">Miller, Catherine; Vincent, John (21. juli 2002): [http://www.telegraph.co.uk/news/uknews/1402076/Wellingtons-lost-battle-with-stalker.html «Wellington's lost battle with stalker»], ''The Telegraph''</ref> Ved den viktorianske moral på denne tid ville utgivelsen ha vært en nasjonal skandale. Affæren ble hysjet ned, men ett brev finnes fortsatt; det ble sendt fra Wellington da han var 82 år og til Georgianas mor med oppfordring om «forhindre hennes datter fra å besvære ham med daglige klandrende brev.»<ref>[http://www.sothebys.com/liveauctions/sneak/archive/la_fulbeck_1002.html «Fulbeck Hall, A Lincolnshire House Sale in London»]{{Død lenke|dato=mars 2022 |bot=InternetArchiveBot }}, ''Sotheby's''</ref><ref name="telegraph"/>

Wellingtons yngre bror [[Henry Wellesley, 1st Baron Cowley|Henry Wellesley]] var den i familien som bidro til en offentlig skandale da han i 1810 oppdaget hans hustru Charlotte hadde en affære med [[Henry Paget, 1. marki av Anglesey|lord Paget]]. Wellesley valgte ikke å vende det blinde øyet til sin hustrus utroskap og skandalen ble et faktum. Ved skilsmissens rettssak var det flere vitner som vitnet om parets forhold.<ref>Henry Wellesley (Baron Cowley.); John Hill Blanchard; Henry William PAGET (1st Marquis of Anglesey.) (1809): [https://books.google.com/books?id=z0pgAAAAcAAJ&pg=PA14 ''The Trial of the Right Honorable Lord Paget, for Criminal Conversation with Lady Charlotte Wellesley. Taken in Short Hand by Messrs. Ramsey and Blanchard'']. Sherwood, Neely,&James; J. Stratford. s. 14–.</ref> I begynnelsen ble Pagets karrière hardt skadelidende av affæren da han ikke fikk tjenestegjøre under Wellington i den spanske selvstendighetskrigen. I tiden før Waterloo hadde motsetningene lagt seg noe, og Paget, nå lord Uxbridge, ble utnevnt som nestkommanderende. Det hevdes at Wellington da skal ha kommentert: «Lord Uxbridge har et rykte for å stikke av med alle han kan. Jeg skal passe godt på at han ikke løper vekk med meg.»<ref name="Kendall">Kendall, Paul (18. juni 2015): [http://www.telegraph.co.uk/culture/books/11682406/The-Battle-of-Waterloo-is-this-the-most-British-conversation-ever-to-be-held-on-a-battlefield.html «The Battle of Waterloo: is this the most British conversation ever to be held on a battlefield?»], The Telegraph.</ref> Under slaget ved Waterloo utmerket Paget seg heroisk, og etter sigende skal åtte hester ha blitt skutt under ham, men på den niende hesten som ble rammet, mens han red sammen med Wellington, ble den nedre delen av hans høyre fot skutt av. Det er flere redegjørelsen for den stoiske, britiske ordvekslingen som fulgte, men følgende er den som gjerne er blitt gjengitt: Paget vendt seg mot Wellington og utbrøt: «By God, sir, I’ve lost my leg!» og Wellington svarte: «By God, sir, so you have!»<ref>Smallwood, Karl (7. september 2016): «The Truth about Lord Paget and his Leg»], ''Today I found out''</ref>

Wellington var praktisk mann som også i sin tale var knapp og konsis. I 1851 ble det oppdaget at det var svært mange spurver som fløy rundt i [[Crystal Palace (bygning)|Crystal Palace]], en stor bygning av jern og glass i [[London]], rett før [[Verdensutstillingen i London (1851)|Verdensutstillingen]]. På spørsmål om hva som kunne gjøres, var hans råd til dronningen: «[[Spurvehauk]], ma'am.»<ref>Holmes (2002), s. xvi.</ref>