Redigerer Ansvar for holocaust (avsnitt)

===Vanlige tjenestemenn===
Himmler og Heydrich var usikre på hvordan massedrapene ville gå, hvilke ledere og enheter som ville vise seg mest effektive, og om tyske menige politi og soldater ville motsette seg virksomheten. Himmler var oppmerksom på at henrettelser av sivile ville være psykologisk skadelig for mannskapet hans.<ref name="Russell2017" /> Vanlige tjenestemenn i Einsatzgruppen, politiet og hæren viste seg å være langt bedre i stand til å drepe jøder med kaldt blod ble enn det topplederne ventet.<ref name="Snyder2015" />

Flere tusen «vanlige menn» deltok i systematisk massemord som pågikk over flere år. Forskningen har blant vært opptatt av å forklare hvordan og hvorfor gjerningsmennene lydig utførte drapsoppdraget ansikt til ansikt med forsvarsløse og uskyldige kvinner og barn. [[Stanley Milgram]] utførte sin [[Milgram-eksperimentet|studie av lydighet]] samtidig som rettsoppgjøret i Vest-Tyskland skiftet fokus fra individer til den kollektive atferden i grupper av vanlige politimenn. Saken mot Adolf Eichmann gjorde det tydelig at gjerningsmenn og bakmenn ikke nødvendigvis var sadistiske monstre eller psykologisk avvikende på andre måter. [[Hannah Arendt]] påpekte at Eichmann og mange andre ansvarlige og gjerningsmenn var påfallende normale. Milgram mente at organisert ondskap baserte seg på ansvar for handlingen og utførelsen var adskilt: Den som skjøt ved massegraven eller utløste Zyklon B i gasskammeret følte at han bare var en del av en stor prosess der andre satte målene, tok ansvar og bestemte hva som var moralsk forsvarlig. I 1960- og 1970-årene var holocaust-historikere lite interesserte i sosial psykologiske forklaringer som Milgram lanserte.<ref name="Overy" /> I 1970- og 1980-årene mente mange at Milgram hadde fanget essensen av holocaust med sitt eksperiment.<ref name="Russell2017" />

I 1990-årene mente flere forskere at det var viktige forskjeller mellom Milgrams forsøkspersoner og Hitlers bødler: gjerningsmennene hadde vært eksponert for propaganda, de foraktet ofrene, de deltok frivillig i massakrer, de var entusiastiske og i ettertid uttrykte de som regel ikke anger. Blant annet David Bloxham har påpekt at holocausts første fase med «primitiv» masseskyting ikke hadde preg av en distansert, byråkratisk prosedyre, det var først i senere faser at holocaust fikk et byråkratisk preg.<ref name="Russell2017" />

Enkelte politimenn og soldater satt til å drepe uskyldige ble plaget av samvittigheten, ble alkoholisert og nervesammenbrudd. Kommandanter for drapsenhetene laget ofte forskjellige rettferdiggjøringer av drapene for å styrke moralen. [[Erich von dem Bach-Zelewski]] skal selv ha fått nerveproblemer som SS' sjefslege mente skrev seg fra medvirkning i massedrapene. Himmler forutså de psykologiske problemene massedrapene kunne forårsake hos bødlene og veiledet kommandantene i felten hvordan byrden på mannskapene kunne lettes.<ref name="Breitman" />

Den sosialpsykologiske tilnærmingen ble særlig tatt opp av [[Christopher Browning]] i klassikeren ''Ordinary Men'' (1992). Browning studerte en bataljon på 500 vanlige tyske politifolk som drepte 35000 jøder (en stor del kvinner og barn) i løpet av ett år. Browning ble slått av hvor få som uttrykte moralske betenkeligheter ved drapene, mens noen var bekymret for moralen innad i bataljonen ved for eksempel å svikte sine kamerater dersom de avsto fra å delta i henrettelsene. Browning konkluderte med at gruppepress var avgjørende snarere enn antisemittisk blodtørst. Browning påpeker at enkelte av politimennene drepte med glede og entusiasme, men trekker sterkt i tvil Goldhagens påstand om at de deltok villig på grunn av en rotfestet og dødelig antisemittisme. Den nederlandske historikeren Dick de Mildt studerte som Browning flere hundre politimenn som ble stilt for retten i Vest-Tyskland i 1960-årene og trakk samme konklusjon. Mildt konkluderte med at gjerningsmennene generelt ikke hadde og heller ikke trengte å hate ofrene eller å ha noen ideologisk overbevisning som begrunnet drapene. Mildt skrev også at gjerningsmennene vente seg til drap og vold som en daglig rutine. Politimennene returnerte til Tyskland og normal tilværelse der som om massedrapene aldri hadde skjedd. Få gjerningsmenn betraktet seg selv som forbrytere på flukt.<ref name="Overy" /><ref name="Capani" />

Dehumanisering av ofrene regnes som et av de viktigste virkemidlene for å forberede samfunnet og den enkelte på massemord. Et første trinn er ifølge professor James Waller moralsk frakobling ved at noen grupper eller individer plasseres utenfor det området eller det kollektivet der moral, regler og rettferdighetshensyn gjelder; når de er plassert utenfor er det lett å redusere dem til objekter, varer eller leveranser uten menneskelige egenskaper. [[Franz Stangl]] fortalte i intervju med [[Gitta Sereny]] hvordan ofrene i [[Treblinka]] ble dehumanisert på den mest brutale måten før de ble avlivet; ifølge Stangl ble dette gjort med vilje for å forbedre bødlene på oppgaven.{{Sfn|Voren|2011|s=166}}

[[Daniel Goldhagen]] trakk i boken ''Hitler's Willing Exectuioners'' (1996) motsatt konklusjon av Browning og Mildt: Goldhagen påpekte at politimennene hadde muligheten til å trekke seg fra skytingene, men bare en liten brøkdel gjorde det noe Goldhagen tolker som et ønske om å drepe jøder. Få historikere støttet Goldhagens hovedtese. Noen historikere mener det ikke er tilstrekkelig å studere lydighet i situasjonen (slik Browning gjorde), og mener at ideologi og kulturell betinging i det tredje riket spilte en viktig rolle for å viljen til å utføre massakrene. [[Jürgen Matthäus]] mener at uniformert personell var preget av ideologisk indoktrinering. Matthaus konkluderte med at massemord ble en daglig rutine støttet av en felles ideologi der det er vanskelig å påvise den enkeltes motivasjon.<ref name="Overy">Overy, R. (2014). “Ordinary men,” extraordinary circumstances: Historians, social psychology, and the Holocaust. ''Journal of Social Issues,'' 70(3), 515-530.</ref>

Den israelske historikeren Yaacov Lozowick trakk i tvil forestillingen om blant andre Adolf Eichmann som vanlige byråkrater uten spesiell motivasjon (en vanlig tolkning av [[Hannah Arendt]]s [[Eichmann i Jerusalem|kjente bok]]). Basert på gjennomgang av arkivene fra Gestapos avdeling IV B4 (jødesaker), påpekte Lozowick at folk som Eichmann var ideologisk motivert og tok initiativ og arbeidet langt hardere enn det som var ventet. Lozowick kunne blant annet dokumentere at Hermann Görings kjente direktiv av 30. juli 1941 til Heydrich i RSHA opprinnelig var utformet av Eichmanns avdeling og sendt oppover kommandokjeden (til Göring) for godkjenning.<ref name="Overy" />

Dødsmarsjene er godt dokumentert ved vitnesbyrd fra flere tusen overlevende, de første innsamlet rett etter krigen. [[Daniel Goldhagen]] bruker i sin bok ''Hitlers Willing Executioners'' mye plass på dødsmarsjene og beskriver dem som en av flere drapsmetoder brukt av det tyske regimet.<ref name="Blatman" />

Da [[Wehrmacht]]-soldater, SS-menn og andre tyskere krysset grensene østover tok de med seg innarbeidete forestillinger om områdene i øst, blant annet forestillinger om «jøden», «bolsjevismen» og «Lebensraum». Jødene ble også knyttet til bolsjevismen og gamle antisemittiske stereotypier ble dermed koble til frykten for kommunistisk verdensrevolusjon. Den tyske okkupasjonen av området under [[første verdenskrig]] preget offiserskorpsets oppfatning om lokalbefolkningen som degradert og ute av stand til å tilegne seg vestlige verdier, de østlige jødene ble ansett som særlige tilbakestående. Wehrmacht hadde før Nürnberg-lovene innført sine egne anti-jødiske regler: jøder kunne ikke tjenestegjøre og offiserer ble nektet å gifte seg med «ikke-ariere».<ref name="Matthaus" />{{rp|side=244-252}}

Omkring 50 litauere deltok i en drapskommando under SS-mannen Joachim Hamann. De reiste rundt på landsbygda og drepte jøder dag etter dag. Etter en drapsturne kunne de reise tilbake til Kaunas og skryte offentlig av arbeidet. Ingen av disse 50 hadde kriminelt rulleblad og ifølge historikeren Knut Stang var de helt normale menn.<ref name="Spiegel" /><ref>Knut Stang (1996) ''Kollaboration und Massenmord. Die litauische Hilfspolizei, das Rollkommando Hamann und die Ermordung der litauischen Juden''. Frankfurt: Peter Lang.</ref>

====Harald Welzers teori====
[[Fil:MK34844 Harald Welzer.jpg|miniatyr|Harald Welzer forsker på sosialpsykologien i det tredje riket og hos holocausts gjerningsmenn.{{byline|Martin Kraft, CC BY-SA 3.0}}]]
Den tyske sosialpsykologen [[Harald Welzer]] fremsatte en teori om at i visse situasjoner kunne det å stige ut av gruppen (avstå fra å delta i drap) være psykologisk/moralsk vanskeligere enn å delta i drap på uskyldige. Ifølge Welzer kunne handlinger (som i utgangspunktet var utenkelige) gjennom en serie opptrappinger bli vanskelig å la være. Welzers detaljerte studier av bataljon 45s første massakre begynte med at de kom til massegravene uten å vite hva som skulle skje: politifolkene nølte først, men da kommandanten nøye hadde demonstrert fremgangsmåten ved å skyte et offer, fulgte de menige politifolkene etter; de menige fokuserte på prosedyren og ferdigheten i å skyte på en bestemt måte, de var opptatt av gjøre drapene korrekt snarere enn at det var drap de utførte.<ref name="Overy" />

Welzer og historikeren Sönke Neitzel undersøkte lydopptak av samtaler mellom tyskere i alliert krigsfangenskap og i disse samtalene var «orden» noe som ble nevnt spesielt ofte. En politimann ble kvalm av drepingen han utførte, men ville ikke gå ut av linjen for å kaste opp fordi det ville skape uorden og forstyrre prosedyren. En kommandant beskrev en velorganisert masseskyting: Seks menn sto på kanten av en grop (24 meter lang og 3 meter bred) der ofrene ble lagt som sardiner i en boks, mens det var en kø på over en kilometer av flere som ventet på sin tur til å bli drept. I rettssaken mot [[Otto Moll]] understreket hans sjef i Auschwitz, [[Rudolf Höß]], at Moll var dyktig til å holde orden: Ofrene kledde av seg på en ordentlig måte og likene ble fjernet ble på en ordentlig måte. Höß og andre la vekt på orden, funksjon og arbeidsdeling i leiren, noe som ifølge forskerne fordelte ansvaret for massemordet samtidig som det skapte forpliktelse til gjennomføring.<ref name="Overy" />