Redigerer Andre verdenskrig (avsnitt)

====Europa====
{{Utdypende|Wisła-Oder-offensiven}}

Mot slutten av 1944 var Tyskland hardt presset på alle fronter. Krigen til sjøs var tapt, mesteparten av Øst-Europa var falt i sovjeternes hender, og på vestfronten var de allierte tilsynelatende overlegne, så vel i luften som på bakken.<ref>Hastings 2012, s. 598, 604</ref> I en dristig offensiv iverksatte britene og amerikanerne [[Arnhem-operasjonen]] i september, den ble imidlertid slått tilbake av tyskerne. I desember satte den tyske hæren i gang [[ardenneroffensiven]], planen var at den tyske hæren skulle slå en kile i den allierte fronten, gjenerobre Antwerpen og tvinge frem en våpenhvile med de allierte. Offensiven, som krevde de siste ledige tyske ressurser, mislyktes og i begynnelsen av januar 1945 måtte tyskerne trekke seg tilbake.<ref>Hastings 2012, s. 642, 644, 653, 656–657</ref>

{{sitat|Russiske soldater voldtok alle tyskere av hunkjønn fra åtte til åtti [...] Det var en hær av voldtektsmenn. Ikke bare fordi de var gale av lyst, dette var også en form for hevn.<ref>Beevor 2012, s. 740</ref>|Kommentar fra den sovjetiske krigskorrespondenten Natalja Gesse}}

Den allierte fremrykkingen inn i selve Tyskland begynte i januar 1945. Den tyske hæren hverken kunne eller ville i 1945 gjøre noe særlig motstand på vestfronten, og de allierte styrkene kunne med relativ letthet rykke østover mot den avtalte linjen hvor Tyskland skulle deles med de sovjetiske styrkene. Amerikanske styrker nådde i april Elben, over 200 kilometer inn i den sovjetiske sonen. Eisenhower ga ordre om styrkene ikke skulle rykke lenger øst for å delta i [[slaget om Berlin]], trolig fordi han ikke ville ofre flere soldater på områder som uansett ville bli overlatt til Sovjetunionen senere.<ref>Hastings 2012, s. 656–657, 669–670, 674–675</ref> Sommeren 1945 trakk amerikanske styrker seg tilbake til den avtalte delelinjen.<ref name="Simons">{{ Kilde bok | forfatter = Simons, Gerald | utgivelsesår = 1982 | tittel = Seier i Europa | isbn = 8205132577 | isbn = 8205116776 | isbn = 8205132488 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060400174 | side = }}</ref> De tyske tapene, spesielt på østfronten var enorme. De siste 4 månedene av krigen hadde tyskerne større tap enn hele 1942 og 1943.<ref>Hastings 2012, s. 676–677</ref>

{{sitat|Man vil aldri få høre at jeg, som tysker, sier noe som antyder en sammenligning mellom det som skjedde i Øst-Preussen og den tyske hærs oppførsel i Sovjetunionen.<ref>Hastings 2008, s. 16</ref>|[[Helmut Schmidt]], forhenværende [[Tysklands forbundskansler|forbundskansler]] i [[Vest-Tyskland]], intervjuet av Max Hastings, om hans krigstjeneste i Luftwaffe}}

Den 19. mars 1945 utstedte Hitler den såkalte [[Neroforordningen]] som gikk ut på at [[den brente jords strategi]] også skulle brukes i selve Tyskland. Dette var i tråd med hva som skjedde andre steder, som i [[Finnmark]]. De tyske befalhavende tok i bare liten grad denne strategien i bruk, noe som sparte befolkningen for store lidelser, og den ble ignorert av [[Albert Speer]], den tyske rustningsministeren.<ref>Thuesen 2014, s. 402</ref> I Ungarn forsøkte tyske og ungarske styrker å holde Budapest mot de fremrykkende sovjetiske styrkene, om lag {{formatnum:38000}} sivile ble drept, og rundt 100 tusen ungarske jøder ble massakrert innen byen ble erobret i begynnelsen av februar 1945.<ref>Hastings 2012, s. 664–665, 668</ref>

<gallery mode="slideshow" caption="Tyskland kapitulerer">
Second world war europe 1943-1945 map de.png|Situasjonen i Europa ved Tysklands kapitulasjon i mai 1945 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/3/3d/Second_world_war_europe_1943-1945_map_de.png stor versjon])
Bundesarchiv Bild 183-J31305, Auszeichnung des Hitlerjungen Willi Hübner Recolored.jpg|Joseph Goebbels takker 16 år gamle Willi Hübner for innsatsen i forsvaret av Lubán (tysk: ''Lauban''), Schlesien. Bildet er håndkolorert. {{byline|Bundesarchiv, Bild 183-J31305; 9. mars 1945}}
Bundesarchiv Bild 183-J31320, Berlin, Posten beim Bau einer Straßensperre Recolored.jpg|Eldre menn i [[Volkssturm]] med ''Panzerfäusten'' (panserbrytende våpen) forbereder forsvaret av Berlin. Bildet er håndkolorert. {{byline|Bundesarchiv, Bild 183-J31320}}
Prague liberation 1945 konev.jpg|Marskalk [[Ivan Konev|Konev]], som ledet den sovjetiske frigjøringen av [[Praha]] og det sentrale [[Böhmen]], ankommer Praha, 9. mai 1945
Germans killed by Soviet army.jpg|En tysk familie, foreldre og tre barn, myrdet av Den røde armé i Metgethen massakren i 1945 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/c/c2/Germans_killed_by_Soviet_army.jpg stor versjon])
</gallery>

Tyskland prøvde i slutten av 1944 forgjeves å etablere et forsvarsverk ved landets østgrense, men med vesentlig større styrker, var det umulig for tyske enheter å hindre at Den røde armé krysset Østpreussens grense i januar 1945, og med stor fart avanserte inn i det tyske kjernelandet.<ref>Beevor 2012, s. 728, 737</ref> De tyske forsvarerne ble presset tilbake av den tallmessig totalt overlegne sovjetiske hæren, samtidig som hundretusener av tyske sivile flyktet fremfor den fremrykkende Røde armé. Med unntak av [[Kurland]] og enkelte smålommer ved Østersjøkysten, var områdene øst for [[Oder]] i hovedsak erobret i løpet av januar, og [[Königsberg]] kapitulerte den 10. april.<ref>Beevor 2012, s. 775–779</ref>

=====Slaget om Berlin=====
{{utdypende|slaget om Berlin}}
Den 16. april satte 2,5 millioner sovjetiske tropper i gang angrepet på Berlin. Hitler hadde proklamert at han ville bli i byen, samtidig som han erklærte at byen skulle holdes for enhver pris. Etter to ukers harde kamper var mesteparten av byen på sovjetiske hender, og den 30. april begikk Adolf Hitler, og hans kone, [[selvmord]] i [[førerbunkeren]] i Berlin.<ref>Hastings 2012, s. 684, 689</ref>

{{sitat|Jo da, dere ser og dere føler dere triste av synet av gamle mennesker og barn til fots og døende. Men så husker dere hva de gjorde i landet vårt, og da føler dere ikke medlidenhet!<ref>Hastings 2012, s. 680</ref>|Sovjetisk offiser, til underordnede, etter at de hadde sett fryktelige tragedier med tyske sivile under fremrykkingen.}}

Hitler hadde i sitt [[testamente]] utpekt [[Karl Dönitz]] til ny rikspresident,<ref>Hastings 2012, s. 693</ref> og [[Joseph Goebbels]] til ny [[rikskansler]]. Dagen etter Hitlers selvmord tok imidlertid Goebbels sitt eget liv, noe som gjorde at Dönitz måtte utpeke [[Lutz Schwerin von Krosigk]] til ny rikskansler i Tyskland, og de gikk inn for å slutte fred med de allierte. Selv om de innså at krigen var tapt prøvde tyskerne å forhale overgivelsen enda noen dager.<ref>Hastings 2008, s. 700</ref> Dette for at [[Kriegsmarine]] skulle rekke å få evakuert flest mulig flyktninger bort fra [[Østpreussen]] og [[Pommern]] hvor Sovjetunionens [[Den røde armé]] behandlet sivilbefolkningen uten medlidenhet. Millioner av tyske sivile prøvde å flykte fra den østlige delen av Tyskland for å unngå krigshandlingene, og dermed havnet de i kryssild mellom sovjetiske og tyske soldater. Mange tyske sivile ble også utsatt for hevnangrep fra sovjetiske militære avdelinger, og svært mange tyske kvinner, i alle aldre, ble [[voldtekt|voldtatt]] av de sovjetiske soldatene.<ref>Hastings 2012, s. 688–693</ref> 

Berlins forsvarere kapitulerte 2. mai, og to dager senere kapitulerte de tyske styrkene i Nederland. 7. mai kl 02:41 underskrev en delegasjon utsendt av Dönitz til general Montgomery i [[Reims]] et dokument som sa at alle tyske styrker skulle innstille kampene innen kl 11 neste dag,<ref>Hastings 2012, s. 689, 693</ref> og Churchill og president [[Harry S. Truman]] erklærte 8. mai som seiersdag. Stalin forlangte imidlertid at kapitulasjonshandlingen også skulle skje overfor sovjetiske offiserer, og 8. mai kl 23:30 dro en tysk delegasjon til [[Karlshorst]] i Berlin. [[Wilhelm Keitel]], [[Hans-Jürgen Stumpff]] og [[Hans-Georg von Friedeburg]] signerte på vegne av Tyskland den betingelsesløse kapitulasjon i det sovjetiske hovedkvarteret [[Berlin]] (sammen med general ).<ref name="Simons"/> Josef Stalin insisterte på at kapitulasjonsdokumentene skulle signeres i det sovjetiske hovedkvarteret i Berlin (Karlshorst), etter at det allerede var signert i [[Reims]]. Stumpf og Keitel signerte etter midnatt 9. mai, vel en time etter at all tysk motstand skulle opphøre 8. mai klokken 23.01. Dokumentet ble datert 8. mai for å være i samsvar med tidspunktet for kapitulasjonen.<ref>{{Kilde bok|tittel=Hitler|etternavn=Kershaw|fornavn=Ian|utgiver=Penguin|år=2010|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> På grunn av ulike [[tidssoner]] trådte den tyske kapitulasjonen i kraft 9. mai i Moskva, derfor feires 9. mai i Russland  som slutten på krigen.<ref>Davies 2008, s. 146</ref>

=====Praha-offensiven=====
{{utdypende|Praha-offensiven}}

Amerikanske styrker avanserte raskere enn ventet gjennom Tyskland og kom frem til Tsjekkoslovakias grense. Amerikanske patruljer krysset 17. april grensen til Tsjekkoslovakia. Patton mente hans 3. armé kunne frigjøre den vestlige delen av Tsjekkoslovakia på fem dager, men overlot dette til Sovjetunionen som avtalt.<ref name="Simons"/>

Etter [[slaget om Berlin]] var det meste av Böhmen og Mähren fortsatt kontrollert av store tyske styrker. De første dagene i mai ble 1,7 millioner soldater fra Den røde armé sendt sørover fra Berlin og Dresden mot Praha, de sovjetisk styrkene hadde blant annet 1800 stridsvogner og 2900 kampfly som støtte. Sovjetiske styrker (som blant annet hadde inntatt [[Bratislava]] 4. april og [[Brno]] 26. april) rykket nordvestover fra Slovakia gjennom Mähren mot Praha. Planen var å omringe Praha og dessuten hindre gjenværende tyske soldater å overgi seg til amerikanske styrker.<ref name="Simons"/> 

Etter ny avtale med Sovjetunionen krysset Pattons styrker 5. mai grensen til Tsjekkoslovakia og rykket frem til [[Budweis]], [[Pilsen]] og [[Karlsbad]]. De tyske styrkene overga seg villig til de amerikanske som erobret Pilsen og stanset rett øst for byen. Imens hadde tsjekkiske partisaner støttet av folkelig oppstand tatt kontroll over sentrale deler av Praha og disse ble 6. mai angrepet av tyske styrker rundt byen. Russiske soldater i tysk uniform ([[Den russiske frigjøringsarméen]] (ROA)) skiftet side og støttet partisanene i Praha. De sovjetisk styrkene innledet sitt angrep en dag tidligere enn planlagt for å bistå partisanene, men ble holdt tilbake av tysk motstand.<ref name="Simons"/> 

Den tsjekkiske ledelsen håpet amerikanerne som sto 80&nbsp;km fra Praha ville bli redningen, og mot Pattons ønske sto Eisenhower fast på avtalen om å overlate Praha til Sovjetunionen. For å unngå kamphandlinger inne i Praha ga den tsjekkoslovakiske nasjonale ledelsen (nasjonalrådet) de tyske styrkene fritt leide vestover der de ville overgi seg til amerikanerne. Omkring {{formatnum:600000}} tyske soldater ble tatt til fange av Den røde armé.<ref name="Simons"/> I henhold til et hemmelig tillegg til Jalta-avtalen skulle sovjetiske borgere sendes tilbake til Sovjetunionen, også mot deres vilje.<ref>Polmar, N., & Allen, T. B. (2012). ''World War II: The Encyclopedia of the War Years, 1941–1945''. Courier Corporation.</ref> Kampen om Praha var de siste store krigshandlingene i Europa og pågikk noen dager etter tysk kapitulasjon. De sovjetisk styrkene møtte Pattons hær ved [[Plzeň]] 11. mai.<ref>Thomas, N. (2013). ''World War II Soviet Armed Forces (3): 1944–45.'' Bloomsbury Publishing.</ref>