Redigerer Årsaker til første verdenskrig (avsnitt)

==Historiografi==
De direkte årsakene til krigen har blitt grundig debattert helt siden krigens utløp.

Like etter krigen ble mange akademiske verk, som la skylden for krigen på Tyskland, produsert i de allierte landene. Akademiske verk fra slutten av 1920- og 30-tallet ga imidlertid like mye skyld på alle deltakerne. Mange faktorer, som nettverkene av hemmelige allianser, den offensive tankegangen, intensiv militærmobilisering, darwinistiske ideer, og mangelen på resolusjonsmekanismer ble fremlagt av mange teoretikere. Disse ideene har blitt opprettholdt mer eller mindre frem til i dag. Samtidig ble det også produsert ensidige verk av politikere, i den hensikt å renvaske seg selv. I Tyskland bestod slike verk i å avlede skyld, mens de allierte la skylden over på Tyskland og Østerrike-Ungarn. Debatten omkring Tysklands skyld var ganske følelsesladet og svært sentral i mellomkrigsårene, og noen krenkelser kan trolig ha bidratt til veksten av [[nazisme]]n, som benektet Tysklands skyld.

I [[1961]] skrev [[Fritz Fischer (historiker)|Fritz Fischer]] det innflytelsesrike ''«Griff nach der Weltmacht»'', der han la skylden på Tyskland for å ha utløst krigen. Fischer mente at mange medlemmer av den tyske regjeringen hadde åpenbare ekspansjonistiske planer, formulert etter sosialdemokratenes seier i 1912-valgene. Han påsto at de ville bruke den eksterne ekspansjonen og aggresjonen til å hindre den interne uroen og demokratiseringen. Noen av Fischers verk er basert på Bethmann-Hollwegs «September Programme», der de tyske krigsmålene var presentert. Fischers arbeid dannet en hel skole for undersøkelser i samme retning. Noen eminente forskere innen denne skolen var [[Imanuel Geiss]], [[Hans-Ulrich Wehler]], [[Wolfgang Mommsen]], og [[V.R. Berghahn]].

Den «berlinske krigsparti»-tesen og varianter av den, der interne, tyske politiske faktorer ble framhevet som hovedårsak, ble på en måte standarden i årene etter dens publikasjon. Men tesen har blitt angrepet av mange forfattere.

Til å begynne med vakte ideen sterke reaksjoner, særlig fra konservative historikere, som [[Gerhard Ritter]]. Han mente at tesen var uhederlig og unøyaktig. I sine verk fra 1960-årene argumenterte Ritter for at Tyskland hadde akkurat de samme trekkene som andre land, og kunne ikke bli utpekt som spesielt ansvarlig.

Andre forfattere, som [[Arno Mayer]], var enig i noen aspekter ved teorien, men mente at den isolerte Tyskland fra den historiske konteksten. Mayer hevdet at alle statene mer eller mindre handlet som Tyskland i årene før krigen. [[Samuel R. Williamson]] la mesteparten av skylden over på den østerriksk-ungarske eliten fremfor den tyske i sin bok fra 1990, «Austria-Hungary and the Coming of the First World War». Et annet nytt verk er [[Niall Ferguson]]s «The Pity of War», som fullstendig benekter Fischers teorier, og som i stedet legger mesteparten av skylden over på det dårlige britiske diplomatiet. Nylig har den amerikanske historikeren [[David Fromkin]], i sin bok «Europe's Last Summer»(2004), overgitt skylden ene og alene til [[Tyskland]] og [[Østerrike-Ungarn]].

I løpet av 1960-årene vokste det frem to konkurrerende teorier om årsaksforklaringen til første verdenskrig. Den første, anført av den [[Vest-Tyskland|vesttyske]] historikeren [[Andreas Hillgruber]], hevdet at en kalkulert risiko hadde gått forferdelig galt i Berlin i 1914. Hillgruber hevdet at det tyske riket i 1914 ønsket å bryte trippelalliansen mellom Russland, Frankrike og Storbritannia ved å oppmuntre Østerrike-Ungarn til å invadere Serbia, og dermed provosere frem en krise som bare ville råke [[St. Petersburg]]. Hillburger hevdet videre at tyskerne håpet at både [[Paris]] og [[London]] ville betrakte krisen på Balkan som Russlands anliggende, og ikke deres, og at mangelen på anglo-fransk støtte ville føre til at russerne inngikk en avtale med Tyskland. Hillburger mente altså at den tyske regjeringen hadde fremprovosert en risikofylt krig på Balkan, som til slutt førte til en verdenskrig.

En annen teori var [[A. J. P. Taylor]]s «jernbaneteori». Ifølge Taylor ønsket ingen av stormaktene en krig, men de ønsket alle å øke sin makt i forhold til hverandre. Taylor hevdet at ved å delta i rustningskappløpet, og ved å utvikle detaljerte togtidstabeller for mobilisering, håpet de kontinentale stormaktene på å utvikle et avskrekkende middel som ville få de andre til å innse at krigsrisikoen var altfor farlig. Da krisen utartet sommeren 1914, hevdet Taylor, førte behovet for å mobilisere raskere enn ens potensial tillot, til at lederne ble fanget av sin egen logistikk. Togtabellene tvang frem en invasjon (av Belgia, fra Tyskland) som en uunngåelig fysisk og logistisk konsekvens av den tyske mobiliseringen. På denne måten ble mobiliseringen, som var ment som en trussel for å forhindre krig, til en årsaksfaktor for krigen som skulle komme, hevdet Taylor. Mange har hevdet at Taylor, som også var en av lederne av nedrustningskampanjen mot atomvåpen, utviklet denne teorien som en liten advarsels[[allegori]] for atomkappløpet.