Redigerer Vidkun Quisling (avsnitt)

=== Arbeidsinnsatsen og Eilifsen-saken ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-2004-1001-500, Vidkun Quisling, Autogramm schreibend.jpg|mini|upright|Quisling skriver autograf til en ung jente i [[Nasjonal Samlings Arbeidstjeneste|NS arbeidstjeneste]] 1943. {{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]

Tyskernes nederlag ved Stalingrad gjorde at de innførte generell mobilisering av alle arbeidere, og dette tiltaket ble også iverksatt i okkuperte land. I Norge fikk det form av «[[Nasjonal Arbeidsinnsats|Loven om den nasjonale arbeidsinnsats]]». På tross av at ideen var tysk forsøkte Quisling å ta ansvaret for håndhevelsen, og igjenom Sosialdepartementet krevde han myndighet til å organisere alle menn mellom 18 og 55 år og alle kvinner mellom 21 og 40. Prosjektet gikk noenlunde godt i starten, da hjemmefrontledelsen ikke hadde noen effektive mottiltak. Den 20. april slo imidlertid hjemmefronten tilbake, da [[Oslogjengen]] gjennomførte en sabotasjeaksjon mot Arbeidsinnsatsens kontor for Oslo og omegn. I aksjonen ble arkivet over innkalte arbeidsfolk ødelagt.<ref name="Høidal(1988)-478-480" />

Utover 1943 nektet flere og flere å la seg registrere til arbeidsinnsats, og NS-myndighetene forsøkte seg da på å bruke politimakt. Dette var ikke alltid vellykket, og den 9. august hadde politijurist [[Gunnar Eilifsen]] nektet å imøtekomme en ordre om å arrestere to jenter som ikke ville delta i Arbeidsinnsatsen. Terboven reagerte skarpt og ønsket dødsstraff for Eilifsen, og truet Quisling med drastiske tiltak om dette ikke skjedde. Quisling bøyde av, og fikk hastevedtatt en ny lov (tillagt tilbakevirkende kraft) som gav hjemmel for bruk av dødsstaff. [[Politiets særdomstol|En spesialdomstol]] utpekt av [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] dømte Eilifsen til døden, og Quisling valgte å ikke benåde ham. Dødsdommen ble fullbyrdet allerede den 16. august. Quislings rolle i Eilifsen-saken førte til et eget tiltalepunkt i rettssaken etter krigen, og var en del av lagmannsrettens begrunnelse for å idømme Quisling dødsstraff.<ref name="Høidal(1988)-481-482" /><ref name="lagmannsrett" />

NS-myndighetene og tyskerne fulgte opp Eilefsen-saken med «[[Aktion Polarkreis|aksjon Polarkreis]]». Her ble store deler av politistyrken og mange offiserer i Hæren tvunget til å undertegne en lojalitetserklæring, og de som nektet havnet i [[Stutthof konsentrasjonsleir|konsentrasjonsleiren Stutthof]]. De juridiske grunnlagene for disse to aksjonene stod i direkte motsetningsforhold til hverandre: politifolk ble arrestert med henvisning til at Norge var i krig med Sovjetunionen, mens arrestasjonen av offiserene var begrunnet med at de var krigsfanger fra krigen med Tyskland. Disse hendelsene bidro til å frarøve Quisling-styret enda mer legitimitet blant den norske befolkningen, og ødela Quislings argumentasjon om at Norge under hans ledelse var alliert med Tyskland i kampen mot Sovjetunionen.<ref name="Høidal(1988)-482-484" />