Redigerer Tysklands opprustning i 1930-årene (avsnitt)

===== Programmet for opprustning av flyvåpenet fra 1934 =====
Tross erkjennelse av viktigheten av en strategisk luftkrig ble tyngdepunktet allerede tidlig lagt på et taktisk flyvåpen, fordi man trodde at man med tomotors bombefly kunne motstå et eventuelt angrep fra de mulige motstanderne [[Frankrike]] og [[Polen]]. Ettersom kapasiteten samtidig umuliggjorde produksjon av store og middelstore bombefly, var en ny opprustningsplan nødvendig. Som følge av denne situasjonen ble et nytt produksjonsprogram vedtatt den [[1. juli]] [[1934]], som for en pris på 10,5 mrd. RM rommet anskaffelse av {{formatnum:17015}} fly av alle typer frem til mars 1938. Planen omfattet i alt {{formatnum:5112}} kampfly:<ref>Zgorniak: ''Europa am Abgrund.'' s.&nbsp;58.</ref>
* Jagerfly: {{formatnum:2225}}
* Bombefly: {{formatnum:2188}}
* Stupbombere: {{formatnum:699}}
* Rekognoseringsfly: {{formatnum:1559}}
* Skolefly: ca. {{formatnum:10000}}

[[Fil:Dornier Do 17Z.jpg|thumb|Innføringen av nye flytyper, slik som [[Dornier Do 17]], ble lagt til side på grunn av langvarige utviklingsfaser.]]

Det store antallet skolefly gjorde det tydelig at Luftwaffes ledelse på dette tidspunktet fortsatt la stor vekt på utdannelse og konsolidering av forsvarsgrenen. I den første fasen skulle det frem mot slutten av 1935 bygges rundt {{formatnum:4000}} fly, noe som svarte til en firedobling av produksjonen på kort tid. I slutten av 1934 var det allerede levert drøyt 2&nbsp;000 fly, noe som betydde at man var kun 6 % bak i forhold til planen og at industriplanleggerne i luftfartsministeriet hadde prestert et mesterstykke i planleggingen.<ref>Synspunkt i MGFA: bind I, s.&nbsp;483</ref> På tidspunktet hvor Hitler presenterte Luftwaffe for offentligheten i mars 1935 rådet Luftwaffe over ca. 2&nbsp;000 fly, herav 800 kampfly. Tross det var man også i luftfartsministeriet klar over at det i de fleste tilfeller dreide seg om gamle modeller. De 270 inntil videre utleverte bombeflyene var derfor kommandofly av typen [[Ju 52]] og [[Dornier Do 11|Do 11]]. De 100 jagerflyene var dobbeltdekkere av typen [[Arado Ar 64|Ar&nbsp;64]] og [[Arado Ar 65|Ar&nbsp;65]]. Sjefen for utviklingsavdelingen i luftfartsministeriet [[major]] [[Wolfram von Richthofen]], uttrykte den daværende holdningen nøyaktig idet han uttalte «''det noenlunde brukbare er bedre enn ingenting''.»<ref name="Völker"/> De nye mellomdistansebombeflyene [[Dornier Do 17|Do 17]], [[Heinkel He 111|He 111]] og [[Junkers Ju 87|Ju 87]] hadde ennå en til dels langvarig utviklingsfase foran seg. I starten var det flaskehalsproblemer ved fremstillingen av motorer, siden det kun var Junkers som hadde deltatt i videreutviklingen i [[1920-årene]] og virksomhetene [[Daimler-Benz AG|Daimler-Benz]] og [[BMW]] først måtte samle erfaringer. Følgelig kom det frem til midten av 1936 til flere utvidelsesprogrammer som hadde til formål å gjennomføre teknologiskiftet uten at det av den grunn gikk ut over produksjonskapasiteten. Industrien viste seg å være forholdsvis fleksibel og forandringene kunne gjennomføres fullt ut i løpet av 1937.<ref name="Völker"/>