Redigerer Storfyrstedømmet Finland (avsnitt)

=== Vernepliktsspørsmålet og oppløsning av styrkene ===
Etter Krimkrigen ble de finske styrkene delvis demobilisert. Troppene som var rekruttert etter det gamle inndelingssystemet hadde vist seg ineffektive og ble helt oppløst i 1867. Både i Finland og Russland ble det fra de tidlige 1860-årene diskutert om de skulle erstattes med en [[verneplikt]]shær. Den offentlige meningen i Russland var at de fordelene Finland hadde fått i forsvarssaker burde fjernes. Fennomanene støttet tanken om vernepliktshær – som de naturlig nok forventet ble finskspråklig. Også de liberale avviste tanken på en egen soldatklasse og arbeidet for alminnelig verneplikt. For russerne gav selve vernepliktens demokratiske natur opphav til betenkninger.<ref>Klinge, s. 274 f.</ref>

En tilspisset internasjonal situasjon før [[den russisk-tyrkiske krig (1877-1878)]] førte til at det i 1878 ble vedtatt en vernepliktslov, men den gjaldt til å begynne med ikke Finland. Først etter at krigen hadde brutt ut vedtok den finske riksdagen verneplikt for Finland, den ble vedtatt i 1878 og trådte i kraft i 1881. Det ble utdannet åtte nye skarpskytterbataljoner. Den finske garde, som utmerket seg under den tyrkiske krig, ble gradvis erstattet med vernpliktige. Marineenhetene ble oppløst. De finske stridskreftene ble holdt atskilt fra de russiske og var kun tiltenkt innsats i Finland, noe som utløste heftig kritikk i Russland.<ref>Klinge, s. 275–279</ref>

[[Fil:Jaakariliike.jpg|mini|Finske frivillige jegerstyrker i tysk tjeneste under første verdenskrig]]
I den første russifiseringsperioden forsøkte den russiske regjeringen å innlemme det finske forsvaret i Tsarrikets forsvar. Da riksdagen i 1899 ikke avgjorde saken på en måte riksregjeringen bifalt, undertegnet Nikolaj II i 1901 en ny vernepliktslov som innebar at de finske vernepliktige skulle inngå i det russiske rikets armé. Med unntak av den finske garde ble alle de finske enhetene oppløst. De finske konstitusjonalistene så på dette som en fornærmelse mot Finlands forfatningsmessige rett og organiserte passiv motstand. Det ble opprettet en hemmelig organisasjon, [[Kagalen]], som førte en effektiv propaganda for at folk ikke skulle la seg innkalle, og en mengde prester vegret seg mot å lese opp vernepliktsloven i kirkene – som var den vanlige måten å bekjentgjøre lover for befolkningen. Størstedelen av de vernepliktige unngikk å la seg innrullere, og 18. april 1902, dagen for innkalling, kom det til voldsomme demonstrasjoner i Helsingfors. Også de to neste årene fant det sted innkallinger. Disse møtte mindre motstand, men den som var fikk stor symbolverdi.<ref>Virrankoski, s. 587 f.; Klinge, s. 380–385</ref>

Som en konsekvens av vernepliktstreikene ble tsaren og det finske senatet i 1905 enige om at vernepliktslovene foreløpig ikke skulle iverksettes. I stedet betalte Finland et årlig kontantbidrag til rikets militærkostnader. Den finske garde ble dimittert samme år og dermed fantes det ingen finske styrker mer. Finske offiserer – som eksempelvis oberst [[Carl Gustaf Mannerheim]] – var fra 1905 innrullert direkte i russiske avdelinger. Slik forble situasjonen fram til storfyrstedømmets oppløsning. Dette innebar at det ikke deltok regulære finske soldater verken under [[den russisk-japanske krig]] i 1904–1905 eller under [[den første verdenskrig]].<ref>Virrankoski, s. 588</ref> Under første verdenskrig deltok derimot et betydelig antall finske frivillige på tysk side, hvor de fikk militæropplæring og kjempet mot russerne, gjennom den såkalte [[Jägarrörelsen]].