Redigerer Statsbudsjettet (avsnitt)

==Teorien bak==
Statsbudsjettet er et tallfestet anslag over hvor store statlige overføringer, statlige investeringer, statlig konsum og skatteinntekter vil være i det kommende året. Utviklingen av statsbudsjetter og statsregnskap er gamle, fra [[merkantilismen]] og framover ble det oppstilt utførlige regnskaper over statens pengebruk og forventede inntekter, med [[Frankrike]] og [[England]] som pionerer. Disse budsjettene hvilte på allmenn regnskaps- og bokføringspraksis.

[[Nasjonalbudsjettet]] er en tilsvarende oppstilling av disse statlige, og de private størrelsene i nasjonaløkonomien. Statens tallstørrelser kan ikke anslås eller bestemmes i et vakuum – fordi inntektene fra skatter og avgifter avhenger av aktivitetsnivået i hele økonomien. Fordelingen mellom sparing og konsum vil også avgjøre hvordan for eksempel fordelingen mellom formuesskatt og inntektsskatt blir. Derfor stilte statsbudsjettet etterhvert store krav til statlig regnskap og statistikk, og til utvikling av økonomisk-matematiske ''([[økonometri]]ske)'' modeller for å forstå sammenhengene i økonomien og hvordan de påvirker hverandre.

Statsbudsjettet bygger altså på god statistikk og kompliserte nasjonaløkonomiske beregninger ''(makroanslag)''. Norge var et foregangsland innen nasjonaløkonomisk statistikk, gjennom tidlig institusjonelt arbeid [[1840]]&ndash;[[1870]] ved [[Anton Martin Schweigaard]] og [[Anders Nicolai Kiær]], og ikke minst i [[mellomkrigstiden]] under ledelse av SSB-direktør [[Gunnar Jahn]].<ref>[[Trond Bergh]] og [[Tore Jørgen Hanisch]], ''Vitenskap og politikk'', Aschehoug 1984.</ref>

Det er de såkalte ''økosirk''sammenhengene til økonomene [[John Maynard Keynes]] og [[Ragnar Frisch]] som er det teoretiske grunnlaget for de norske nasjonalbudsjettmodellene og deres ''kontoplan''. I Norge ble dette tilpasset av økonomer som [[Trygve Haavelmo]] og [[Leif Johansen]]. Regjeringens opphold i [[London]] under krigen ga kontakt med den britiske økonomen [[Richard Stone]]s arbeid med ''nasjonalbudsjett'' – eller «a study of all money-flows between the main sectors of an economy».<ref>Trond Bergh og Tore Jørgen Hanisch, ''Vitenskap og politikk'', Aschehoug 1984. Side 219-220.</ref> Dette ble særlig videreutviklet i  [[Statistisk sentralbyrå|SSB]] og [[Finansdepartementet]] i tiden 1945-1965, av norske økonomer som [[Odd Aukrust]], [[Petter Jakob Bjerve]] og [[Eivind Erichsen]]. Et viktig faglig element i beregningene av hvordan de ulike økonomiske sektorene påvirket hverandre, var såkalt ''kryssløpsanalyse''. 

Staten har i dag fire hovedtyper av økonometriske beregningsmodeller til disposisjon i arbeidet med å fastslå tallstørrelsene i nasjonal- og statsbudsjett:
* ''Kortsiktige makromodeller'' for den aggregerte økonomien ''(MODAG)''. Disse brukes til å beregne hvordan endringer i f.eks. visse utgifter, skatter eller avgifter virker inn på hele økonomiens tallstørrelser.
* ''Kortsiktige modeller'' for den disaggregerte økonomien ''(MODIS)''. Disse brukes til å beregne hvordan endringer virker på spesielle tallstørrelser i økonomien eller for produksjonslivet.
* ''Langsiktige vekstmodeller'' for den aggregerte økonomien ''(MSG)''. Disse brukes i langtidsplanleggingen til å beregne langsiktige veksteffekter på konsum, investeringer, sparing, osv.
* ''Pengepolitiske modeller'' (''Krøsus'' m.fl.). Disse brukes som spesialmodeller for å beregne ulike tiltaks effekter på finansmarkedene, rente, sparing, valutakurs, osv.

===Statsbudsjettet og finanspolitikken===
En viktig bruk av statsbudsjettet er å sikre, og styre en stabil økonomisk utvikling uten kriser eller påvirkning fra ''konjunktursykluser''. Det er to typer politiske vedtak som gjør budsjettet til et slikt stabiliserende virkemiddel:<ref>[http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/NOUer/2003/NOU-2003-06/4.html?id=118627] {{Wayback|url=http://www.regjeringen.no/nb/dep/fin/dok/NOUer/2003/NOU-2003-06/4.html?id=118627|date=20080422060600}} NOU 2003:6, ''Hva koster det'', kapittel 3.</ref>
* '''Automatisk stabilisering''' – vedtak om trygdesatser, arbeidsløshetstrygd osv sikrer at arbeidsløse eller utstøtte under en krise bevarer en viss etterspørselsevne, og dette bidrar til å bevare økonomisk aktivitet og dempe krisen. På motsatt vis bidrar progressive skatter til å dempe en oppgangskonjunktur og hindre at den blir for sterk. Jo større offentlig sektor, desto sterkere automatiske stabilisatorer.
* '''Aktiv stabilisering''' – vedtak som fattes særskilt og bevisst for å hindre eller motvirke en krise (eller en sterk oppgangskonjunktur). Det kan innebære offentlige investeringer eller overføringer i krisetider, og utgiftskutt eller skatteøkninger dersom økonomien er «overopphetet». Det såkalte ''aktive grunnsyn'' oppstod innen økonomien i mellomkrigstiden og innebærer en positiv holdning til slik konjunkturstyring.

Evnen til aktiv finanspolitikk avhenger av Statens finansielle posisjon. Hvis Staten må ta opp stor gjeld for å motvirke en krise, kan kravet om gjeldsnedbetaling tvinge fram nedskjæringer selv om landet fortsatt er i nedgangskonjunktur. Dette skjedde i [[Sverige]] og [[Finland]] på 1990-tallet, mens Norge hadde en noe bedre finansiell posisjon på den tiden. Derimot er Norge svært oljeavhengig og sårbar for valutasvingninger, og [[Jens Stoltenbergs første regjering|Stoltenberg I-regjeringen]] fikk derfor i [[2001]] vedtatt at stabil valutakursutvikling, sysselsetting, jevn prisstigning (2,5&nbsp;%), og en jevn og gradvis innfasing av oljeinntektene («handlingsregelen») skulle inngå i retningslinjene for finans- og pengepolitikken.<ref>Stortingsmelding nr 29 (2000–2001).</ref> En viktig følge av dette var at pengepolitikken fikk et mer selvstendig ansvar for å bidra til stabiliseringen, hvor [[Norges Bank]] selvstendig fastsetter rentenivået og legger føringer for politiske myndigheters bruk av statsbudsjettet.