Redigerer Slaget ved Waterloo (avsnitt)

== Analyse ==

=== Historisk betydning ===

Slaget ved Waterloo var avgjørende i mer enn en forstand. Det avsluttet perioden med krig som hadde rystet Europa, og flere andre regioner i verden, siden [[den franske revolusjon]]en tidlig i 1790-årene.<ref name="ErikBjornskau9-11">Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen i Bjørnskau 2014, s. 9-11</ref> Det endte også [[det første franske keiserdømme]]et og den politiske og militære karrièren til [[Napoléon Bonaparte]], en av de største hærførere og statsmenn i historien.<ref group="note">Det endelige ved Napoléons nederlag, «å møte sitt Waterloo» har blitt et begrep i engelsktalende land for å beskrive noen som har møtt sitt siste og endelige nederlag.</ref> Det førte Europa inn i en periode med fred i nesten et halvt århundre. Det var ingen større europeisk konflikt før [[Krimkrigen]],<ref name="ErikBjornskau9-11" /> og det gikk nesten hundre år før Europa på ny ble dratt inn i en konflikt av tilsvarende størrelse ved utbruddet av [[første verdenskrig]].<ref name="ErikBjornskau9-11" />

Koalisjonens endelige seier over Napoléon førte europeisk politikk i en [[Konservatisme|konservativ]], tildels [[Politisk reaksjon|reaksjonær retning]] og mange i samtiden oppfattet det som et nederlag for fremskrittet.<ref>Bjørnskau 2014, s. 19-22</ref><ref name="HewStrachan4-7">Strachan 2013, s. 4-7</ref> I Frankrike ble endringene etter revolusjonen forsøkt tilbakestilt ved den såkalte [[Restaurasjonen i Frankrike|restaurasjonen]], ellers i Europa påtok stormaktene seg en formynderrolle ved [[Den hellige allianse]]n.<ref name="HewStrachan4-7" />

=== General Jomini om Napoléons nederlag ===

Brigadegeneral [[Antoine de Jomini|Antoine-Henri de Jomini]], en militær skribent om [[Napoleonskrigene|Napoléonskrigene]], forklarte Napoléons nederlag i slaget ved Waterloo slik:<ref group="note">Jomini var opprinnelig sveitsisk, men tjenestegjorde som offiser, etter hvert general, i den franske arméen og hadde tjenestegjort i marskalk Neys stab. Jomini gikk senere over i russisk tjeneste.</ref>

<blockquote>«Slik jeg ser det er det fire grunnleggende årsaker som førte til denne katastrofen:<br />

Den første, og viktigste, var ankomsten, dyktig kombinert, av Blücher, og den falske bevegelsen som underlettet hans ankomst;<ref group="note">Denne «falske bevegelsen» var avgivelsen av Grouchys styrke til forfølgelsen av prøysserne: Napoléon hadde overvurdert rekkevidden av sin seier ved Ligny og undervurdert prøyssernes motstandsdyktighet. Han synes også å ha avskrevet tilstedeværelsen av Bülows omfattende korps, som ikke hadde vært i kamp ved Ligny. Hadde Napoléon beholdt Grouchys {{formatnum:30000}} mann som en sikring av sin høyre flanke, er det sannsynlig at disse troppene kunne holdt prøysserne tilbake og latt resten av Napoléons armé angripe Wellingtons armé uhindret.</ref> den andre, var den beundringsverdige fastheten til det britiske infanteriet, sammen med beherskelsen og presisjonen til deres kommandanter; det tredje var det forferdelige været, som hadde gjort bakken myk, og derved offensive bevegelser så slitsomme, og utsatte til klokken 13 angrepet som skulle vært utført om morgenen; det fjerde var den uforståelige formasjonen til første korps, i grupper for dype for det første store angrepet.»<ref>{{Harvnb|Jomini|1864|pp=223-224}}</ref></blockquote>

=== Romantiske og forvrengte fremstillinger av slaget ===

Både i tekst og bilder ble slaget ved Waterloo i ettertid dels romantisk fremstilt og dels ble begivenhetene forvrengt.<ref name="JohnKeegan116-120">Keegan 1979, s. 116-120</ref> En del bunnet i ulike nasjoner og styrkers behov for å fremheve sin innsats,<ref>[http://www.napolun.com/mirror/napoleonistyka.atspace.com/Imperial_Guard_at_Waterloo.htm#waterlooindustry «The 'Waterloo Industry'. Tall Tales, Myths»], fra nettstedet napoleonistyka.atspace.com (engelsk)</ref> i tillegg kommer den alminnelige forvirring og mangel på oversikt for de som deltar i en slik hendelse. Blant beretningene om slaget er skildringer av kavaleri som angriper kavaleri hvor de to fiendtlige formasjonene rir mot hverandre i stor fart og forårsaket omfattende kollisjoner.<ref name="JohnKeegan143-150" /> Granskning av rapporter viser at slike kollisjoner mellom stridende kavaleriformasjoner i stor fart ikke fant sted; styrkene holdt mindre fart og hadde større avstand mellom hver kavalerist.<ref name="JohnKeegan143-150" />

Under keisergardens retrett mot vertshuset La Belle Alliance skal noen av gardesoldatene ha blitt bedt om å overgi seg, et tilbud som skal ha blitt avvist, i ettertid berømt som utropet:<ref group="note">«Garden dør,  den overgir seg ikke!» er nok et historisk utsagn som savner basis i virkeligheten. Brigadegeneral Cambronne som skal ha sagt det, sa aldri noe slikt. I romanen ''[[De elendige]]'' (fransk ''Les Misérables'') har forfatteren Victor Hugo gjengitt hva generalen virkelig sa. Det er et enkelt ord: «Merde!» (norsk: faen) (David Masson, ''et al''. ''Macmillan's magazine'', Volume 19, Macmillan and Co., 1869, [http://books.google.co.uk/books?id=xt76rS3-RbwC&q=fictitious+The+Guard+dies,+it+does+not+surrender&dq=fictitious+The+Guard+dies,+it+does+not+surrender p. 164])</ref> «Garden dør, den overgir seg ikke!» (fransk: «La Garde meurt, elle ne se rend pas!»).{{Sfn|White|2011}}<ref group="note">Utropet tilskrives vanligvis brigadegeneral [[Pierre Cambronne]], opprinnelig fra journalisten Balison de Rougemont i ''Journal General'' utgitt 24. juni 1815,{{Harv|Shapiro|2006|p=128}} selv om Cambronne hevder han svarte «Merde!» {{Harv|Boller|1989|p=12}} Ifølge brev i avisen ''[[The Times]]'' i juni 1932 var Cambronne allerede tatt til fange av oberst  Hugh Halkett, så utropet, om det noen gang ble gitt, eller hvilken form det tok, kan ha kommet fra general [[Claude-Etienne Michel]] i stedet.{{Harvnb|White|2011}} og {{Harvnb|Parry|1900|p=70}}</ref> Det er mest trolig at det er en av mange «gode historier» fra slaget; om [[Pierre Cambronne]] kom med noe utrop, så var det ifølge han selv «dritt» (fransk: ''merde'').<ref>Bjørnskau 2014, s. 183-186</ref> I forfatteren [[Victor Hugo]]s berømte dikt [https://fr.wikisource.org/wiki/L%E2%80%99Expiation «L'expiation»] omtales slagfeltet som «den gråtunge sletten» (fransk: ''la morne plaine''), mens området på forsommeren 1815 ikke var skjebnetungt og grått.<ref>Bjørnskau 2014, s. 113</ref> Historien om hvordan finansmannen [[Nathan Mayer Rothschild]] vant en formue ved å være den første til å vite om koalisjonens seier er kjent av mange, men formuen var et resultat av Rothschilds satsing på at kursene skulle gå opp og ikke på en enkelt hendelse som seier i et slag.<ref>Bjørnskau 2014, s. 196-197</ref>

Typisk for forvrengte fremstillinger om slaget er navnet. Det var aldri noen kamper så langt nord som Waterloo og mens Gneisenau foreslo å kalle det slaget om La Belle Alliance, og franskmennene mente slaget ved Mont-Saint-Jean var passende, så ble det altså Waterloo, dels fordi det var Wellingtons kvarter og dels fordi det var lett å uttale for britene.<ref>Clayton 2014, s. 481</ref><ref>Keegan 1979, s. 203</ref><ref>Bjørnskau 2014, s. 194</ref> Den mest sentrale forvrengning om slaget er at det var franske styrker som ble slått av engelske. I tillegg til Blüchers avgjørende bidrag med rundt 50 tusen soldater så besto Wellingtons styrke av soldater fra Hannover, Sachsen og Det forente kongeriket Nederlandene (dagens Nederland og Belgia). Av totalt om lag 120 tusen soldater på koalisjonens side var under en tredjedel britiske,<ref>Bjørnskau 2014, s. 230-236</ref> selv i Wellingtons britisk-allierte styrke var det flere soldater fra tysktalende områder (rundt 31 tusen), enn det var britiske soldater (rundt 26 tusen) med i slaget.<ref group="note">King's German Legion med blandet sammensetning fra ulike tyske områder, videre var det egne enheter fra Hannover, Braunschweig og Nassau. I tillegg kom Preussen med sine 48 tusen soldater.Clayton 2014, s. 304</ref>

<gallery class="center">
Scotland Forever!.jpg|Angrep av kavaleriregimentet the Scots Greys i slaget ved Waterloo. Kavaleristene rir altfor raskt og er på kollisjonskurs.<ref name="JohnKeegan159-161" /> {{Byline|Elizabeth Thompson (1846–1933)|type = Malt av}}
Charge of the French Cuirassiers at Waterloo.jpg|Britiske infanterister i karré forsvarer seg mot fransk kavaleri. Kavaleristene kommer for raskt, angriper frontalt og er alt for nær.<ref name="JohnKeegan159-161" /> {{Byline|Henri Félix Emmanuel Philippoteaux (1815–1884)|type = Malt av}}
Sunken-road-at-waterloo.jpg|Franske kavalerister som stuper ved [[hulvei]]en, den franske forfatteren Victor Hugo fremhevet dette som en årsak til tapet, noe som neppe var tilfelle.<ref>Bjørnskau 2014, s. 45-46, 148, 154-155</ref> {{Byline|Stanley Berkley (1855–1909) |type = Malt av}}
Dernier carre de la Garde - gen Hill.png|General [[Rowland Hill]] tilbyr keisergarden å overgi seg. Bildet er farget av tidens romantiske forestilling om en heroisk britisk seier.  {{Byline|Robert Alexander Hillingford (1825–1904)|type = Malt av}}
"Cambronne à Waterloo" d'Armand Dumaresq (Exposition Universelle de Paris 1867).JPG|Et annet maleri som tydeligvis angir general Cambronne og keisergarden i slagets sluttfase. {{Byline|Charles Édouard Armand-Dumaresq (1826–1895)|type = Malt av}}
</gallery>