Redigerer Slaget om Frankrike (avsnitt)

=== Alliert reaksjon på tysk gjennombrudd ===

{{Tekstboks
|overskrift=Pansergruppe Kleist
|Under felttoget i Polen opererte panserstyrkene sammen med vanlige infanteridivisjoner, og kunne i høyden være fortropp for de. For invasjonen i Frankrike etablerte Wehrmacht et helt nytt konsept, panserdivisjoner og motoriserte tropper ble konsentrert i en armé, benevnt som pansergruppe Kleist. Den besto av 5 panserdivisjoner og tre motoriserte divisjoner, fordelt på tre korps, under kommando av general (tysk: General der Kavallerie) [[Ewald von Kleist]]<ref>Frieser 2012, s. 100–106</ref>

Ved begynnelsen av angrepet 10. mai, måtte Pansergruppe Kleist tilbakelegge 170 kilometer, fra den krysset den tyske grensen, til den var ved elven Meuse. Pansergruppe Kleist var i stor grad selvstendig, og hadde egen logistikkenhet.<ref>Frieser 2012, s. 107–109, 112</ref>|align=right}}

De tyske panserstyrkene var i en utsatt posisjon, var tynt fordelt, og hadde lite brennstoff. Besetningene var slitne, og mange stridsvogner hadde brutt sammen, spesielt truende var gapet mellom panserstyrkene og infanteriet (mellom 100–120 kilometer avstand). Et besluttsomt angrep fra en større panserstyrke kunne ha avskåret dem fra resten av styrken og utslettet dem.<ref>Forczyk 2017, s. 191–192</ref> Den franske overkommandoen var imidlertid lamslått av den kraftige offensiven, og var preget av [[defaitisme]]. Den 15. mai om morgenen ringte den franske statsministeren [[Paul Reynaud]] til den britiske statsministeren [[Winston Churchill]] og utbrøt: «Vi er slått, vi har tapt slaget.» I et forsøk på å trøste Reynaud minnet Churchill om de ganger tyske styrker hadde brutt gjennom under [[første verdenskrig]], bare for å bli stoppet på et senere tidspunkt.<ref>Peter Caddick-Adams, «The German Breakthrough at Sedan, 12–15 May 1940», i Bond og Taylor 2001, s. 31–32</ref><ref name="Jackson2004_9–10">Jackson 2004, s. 9–10</ref><ref name="Frieser2012_260">Frieser 2012, s. 260</ref>

Dagen etter, den 16. mai, fløy Churchill til Paris. Han forsto alvoret i situasjonen da han så at den franske regjering var i ferd med å brenne sine arkiver og klargjøre for en evakuering av hovedstaden. I møte med den franske regjeringen spurte Churchill: «Hvor er den strategiske reserven?», med henvisning til styrken som reddet Paris under første verdenskrig. «Det er ingen», svarte general Gamelin.<ref>Forczyk 2017, s. 192</ref><ref name="Frieser-2012_261">Frieser 2012, s. 261</ref> Senere beskrev Churchill dette som en av de største overraskelsene han hadde opplevd i sitt liv.<ref name="Frieser-2012_261"/> Churchill spurte general Gamelin når og hvor han ville gjennomføre et angrep mot flankene av den tyske fremrykkingen, noe Gamelin avviste ved å svare: «underlegenhet i antall, underlegenhet i utstyr, underlegenhet i metode».<ref name="Jackson2004_9–10"/> 

{{sitat|Vi hadde 3 000 stridsvogner, det samme som tyskerne. Vi brukte dem i ett tusen grupper på tre i hver, tyskerne i tre grupper på tusen i hver.|note=<ref group="note">We had 3,000 tanks, and so did the Germans. We used them in a thousand packs of three, the Germans in three groups of a thousand.</ref><ref> Frieser 2012, s. 332</ref>|Den franske generalen [[Charles Delestraint]] (1879–1945) om årsaken til nederlaget.}}

Gamelin hadde rett, de fleste divisjonene i reserve var allerede blitt satt inn. Den franske overkommandoen bestemte seg for å opprette en ny reserve sør for det tyske angrepet mot den engelske kanalen, sammen med en reorganisert 7. armé under general Aubert Frère. Planen var å bruke alle enheter de kunne trekke ut fra Maginotlinjen, for å blokkere hva de antok var tyskernes fremstøt mot Paris.<ref name="Jackson2004_56-58">Jackson 2004, s. 56–58</ref> Oberst [[Charles de Gaulle]], som kommanderte 4. DCR, forsøkte et angrep mot de tyske styrkene fra sør, ved Montcornet. De Gaulles angrep den 17. og 19. mai hadde en viss innledende fremgang mot en mindre tysk styrke, men ble så stoppet (blant annet med tysk bruk av [[8,8 cm FlaK]] luftvernkanoner mot franske stridsvogner). Angrepet endret ikke helhetsbildet av tysk fremrykking mot [[Den engelske kanal]].<ref name="Jackson2004_56-58"/><ref>Forczyk 2017, s. 69, 195-197</ref><ref>Frieser 2012, s. 263–265</ref>